Bokbransjen i krise

Denne uken ble bokbransjens aktører kalt inn på teppet hos kulturminister Valgerd Svarstad Haugland etter brudd i forhandlingene om ny bransjeavtale. Hva var det dette handlet om igjen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 1. januar 2005 går bransjeavtalen som regulerer handelen med bøker her i landet ut. Bransjen har i løpet våren forhandlet om en ny avtale. Det endte med brudd den 16. juni. Da valgte kulturminister Valgerd Svarstad Haugland å kalle forleggerne, forfatterne, bokklubbene og bokhandlerne inn til separate møter på sitt kontor. Dit kom de tirsdag i denne uken – og dermed havnet bransjeavtalen der mange mener den hører hjemme, nemlig i kulturpolitikken, og ikke hos Konkurransetilsynet.

Nå er det en salig blanding av konkurransepolitiske og kulturpolitiske argumenter i sving i kampen om bransjeavtalen, men la oss likevel forsøke å få en slags oversikt over hva det er som står på spill i all kjeklingen – det er tross alt innretningen på produksjonen og distribusjonen av bøker i det fremtidige Norge vi har å gjøre med her.

bakgrunnen

Bransjeavtalen har alltid vært i strid med konkurranseloven. Det vanlige har vært at bokbransjens aktører etter en forhandlingsrunde har fått avslag på søknaden om dispensasjon fra konkurranseloven hos Konkurransetilsynet – for deretter å få medhold hos regjeringen. Med den nye konkurranseloven er ikke lenger denne åpning til stede. Fritak ville i dag kreve en egen forskrift. Den må regjeringen i så fall stå for.

Bransjeavtalen reforhandles hvert femte år. Siden sist har det skjedd endringer i bransjen som gjør at noen av avtalens sentrale punkter står under sterkere press enn tidligere. Gyldendal og Aschehougs oppkjøp i bokhandlerleddet forsterket det som i bransjeintern sjargong kalles «vertikal integrering» – å ha kontroll over flere ledd i produksjonen og distribusjonen av litteratur. I tillegg til å være hovedeiere i De Norske Bokklubbene, som står for omlag 60 prosent av omsetningen av litteratur her i landet, eier de to store forlagene i dag bokhandlerkjedene Ark og Norli. Dette har ført til en konsentrasjon av markedsmakt som flere mener er uheldig. Videre har Konkurransetilsynet gjort seg til en enda viktigere aktør i spillet om bransjeavtalen ved å legge frem en rapport som på konkurransepolitisk grunnlag kritiserer fastprisen, bokklubbfordelene og skolebokmonopolet – som alle er sentrale elementer i dagens avtaleverk. Tilsynet har fått støtte fra to sentrale aktører – Cappelen og Bokhandlerforeningen på enkelte av punktene. Dermed har også den litteraturpolitiske konsensusen i bransjen sprukket.

Fripris?

Til å begynne med i denne runden var det konflikten innad i Den Norske Forleggerforeningen som preget debatten. Cappelen, med Anders Heger og Sindre Guldvog i spissen, mente og mener at dagens ordning med fast pris på bøker virker konkurransevridende til fordel for de to store forlagene på Sehesteds plass, nemlig Aschehoug og Gyldendal. Premissene fastprisen hviler på ble borte da de to store forlagene kjøpte seg opp i bokhandlerleddet. I praksis sitter de på begge sider av bordet når prisene skal fastsettes, er argumentet. Det skal være konkurransemessig urettferdig og skadelig for mangfoldet i kulturen. Forlagsinvestor Trygve Hegnar la i et intervju med Dagsavisen nylig til at resultatet er altfor høye priser på bøker til forbrukerne. Snarere enn å gi billige bestselgere og dyrere smal litteratur, tror han fripris vil føre til billigere bøker «over hele fjøla».

Nei, sa en ganske så samstemt bokbransje til disse argumentene. Forleggerne, bortsett fra Cappelen, forfatterne, med unntak av noen fripristilhengere som Anne Holt, var svært kritiske. Mangfoldet trues først ved frislipp av prisen. Det samme gjelder tilgjengeligheten på bøker hos bokhandlere som ligger langt fra de store byene – ja, kanskje må til og med en del av dem legges ned, ble det sagt. Dessuten fungerer dagens ordning aldeles utmerket – i fjor ble det satt ny rekord i antall solgte bøker her i landet. Så hvorfor endre noe som fungerer?

Beskyldningene om vikarierende motiver haglet fra og mot de fleste sider i denne striden. For var det egentlig kulturhensyn og ikke hensynet til markedsmakt som fikk Cappelen til å gå inn for fripris? Eller var Aschehoug og Gyldendal bare ute etter å befeste sin posisjon i den norske bokbransjen ved fortsatt å kunne sitte på begge sider av bordet når prisen på bøker skal fastsettes?

Bokklubbrabatt?

I motsetning til i konflikten mellom Cappelen og de andre forlagene – hvor ene og alene spørsmålet om fripris står sentralt, er det bokklubbfordelene som er kjernen i konflikten mellom bokhandlerne og bokklubbene. De norske Bokklubbenes direktør Kristenn Einarsson tror nemlig ikke at fripris får store konsekvenser for ham. Et større fokus på bestselgere blir det nok, men akkurat det skal bokklubbene overleve, har han sagt til Dagsavisen.

Fastprisen har altså vist seg å være bare en av de kontroversielle sidene ved bransjeavtalen. Og det var ikke her forhandlingene gikk i stå. Snarere var det rabattordningene som bare bokklubbene nyter godt av, samt deres rett til å gi bort bøker gratis, som ble den avgjørende tuen da lasset veltet. Bokhandlerforeningen mener nemlig at bokklubbene ikke lenger bør får selge bøker med 25 prosent rabatt i forhold til den fastprisen som forleggerne setter på bøker som selges i bokhandel. Videre var bokhandlernes monopol på salg av skolebøker et vanskelig punkt i forhandlingene. Tilhengerne av dagens ordning mener dette holder liv i bokhandler ute i distriktene som ellers ville gått dukken. Det stoppet ikke bokhandlerne fra å ville gi opp skolebokmonopolet og fastprisen på skolebøker mot at konkurransebetingelsene mellom bokklubber og bokhandlere ble like.

Bokklubbene svarte med å foreslå å kutte rabatten fra 25 til 20 prosent, samt å dele ut færre gratis bøker og gjeninnføre kjøpsforpliktelser. Noe slikt kunne ikke Bokhandlerforeningen godta.

Brudd og forviklinger

Dermed ble det brudd, situasjonen ble uoversiktlig – og deretter ble det møter hos kulturministeren. Så langt har heller ikke de ført frem. Og det var da heller ikke annet å forvente. Muligens må nemlig store deler av bransjesamordningen skrues sammen på nytt.

I dagene etter møtene var det eneste Valgerd ville si at partene står langt fra hverandre og at ikke alle kan få det som de vil. Hun kan ikke engang love at det blir noen ny bransjeavtale i inneværende år. Resultatet kan i så fall bli det rene anarki i bokbransjen, frykter generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening Jon Stanghelle. Det sier han til NRK.

Svarstad Haugland er usikker på hvor veien går videre. Men hva er alternativene?

En del av aktørene er fortsatt i den tro at forhandlingene kan gjenopptaes og en frivillig løsning finnes. I så fall begynner det å haste, og det vil kreve en ny holdning fra forhandlingspartnerne dersom det skal skje. Det har blitt hevdet at Bokhandlerne spekulerte i forhandlingsbrudd og at regjeringen skulle gripe inn. I så fall er de villig til å ta risikoen som følger ved en kollaps i bransjesamordningen. Dessuten vil en eventuell avtale bli forelagt Konkurransetilsynet – den delen av floken er fortsatt ikke er løst. Det viser uttalelsene fra Forleggerforeningens leder Bjørn Smith-Simonsens til Dagsavisen den 28. juni. På spørsmål om han tror at bransjen ville fått dispensasjon dersom den endelige avtalen hadde lignet utkastet som forelå i forhandlingene, svarte han: «Gudene vet, vi må håpe på det òg.»

Alternativene

Et annet alternativ er en litteraturlov som kan innebære både fastpris og fripris. Den generelle svakheten ved en lovordning er at dynamikken i bransjeavtalen, med stadige forhandlinger om vilkår, blir borte. På den annen side, kan det virke som et solid vern om de kulturpolitiske målsetningene for litteraturfeltet. Overraskende nok foretrekker direktør i Aschehoug, en tidligere fastpristilhenger, William Nygaard, en friprislov fremfor at bokklubbene mister sine fordeler. «I valget mellom lik fastpris i alle kanaler og en friprisordning der man inkluderer ulike kulturpolitiske virkemidler, som abonnementsordninger mellom forlag og bokhandel, vil fripris være å foretrekke,» sa han til Klassekampen den 24. juni. Dermed er en av de største forleggerne igjen på kollisjonskurs med Bokhandlerforeningen. Både Bokhandlerforeningen og forfatterforeningene vil nemlig ha en fastprislov som erstatning for en frivillig bransjeavtale. Det andre av de to største forlagene – Gyldendal – har gått i tenkeboksen, men vil foreløpig ikke ut med hva slags litteraturlov de eventuelt kunne tenke seg.

Forfatternes posisjon er i denne sammenhengen interessant. Tre av styrelederne i Den Norske Forfatterforening, Arne Berggren, Vigdis Hjorth og Anne Oterholm, gikk ut i Dagsavisen i et debattinnlegg og var bekymret for forutsigbare arbeidsforhold for forfatterne. De ønsker seg en fastpris som kan garantere forutsigbare inntekter. Ved en friprissituasjon vil de kreve et nytt beregningsgrunnlag for royaltyinntekter – og en minimumsinntekt per bok. Videre kreves det at bokhandlere er forpliktet til å ha minst ett eksemplar av norsk skjønnlitteratur i minst ett år etter utgivelsen. Det er et eksempel på at ting henger sammen, og at en eventuell ny ordning må innebære at interessene og hensynene til henholdsvis konkurranse- og kulturpolitikk ballanseres på nytt.

Et av de foreløpig siste utspillene i denne saken er det Kulturrådets direktør Ole Jacob Bull som har kommet med. I tillegg til å administrere de statlige innkjøpsordningene for litteratur – som årlig omfatter omlag 80 millioner kroner – er Kulturrådet et rådgivende organ for regjeringen i kulturspørsmål. Bull mener staten nå har en mulighet til å klargjøre sin rolle i det litterære landskapet. Han skriver i siste nummer av Kulturrådets informasjonsbulleteng at fripris på sikt vil kunne få uoversiktelige konsekvenser for innkjøpsordningene, og stiller det retoriske spørsmålet: «Bør staten kreve at de bøkene som omfattes av de offentlige innkjøpsordningene skal fortsette å ha fate priser, eller skal den tilpasse seg den generelle liberaliseringen/kommersialiseringen av bokmarkedet?»

Svaret hans er «ja» på det første og «nei» på det andre. Bøker som staten ikke støtter, må bransjen sørge for – «på samme måte som de må løse striden om salgskanaler og forretningsvilkår for øvrig uten statlig innblanding.»

Om dette ville blidgjort bokhandlerne er imidlertid en smule tvilsomt. Det var jo striden salgskanaler og foretningsvilkår det hele strandet på. Bull trekker imidlertid frem to positive sider ved forslaget. For det første slipper forlagene å reforhandle kontraktene med alle forfatterne. For det andre slipper forfatterne forskjellsbehandling som individuelt inngåtte kontrakter ville medføre, og behovet for agenter innenfor bokverdenen i Norge ville fortsatt ha hatt liten grobunn.

Så hva blir det til? Vel, sommeren og høsten bør gi et svar.

---
DEL

Legg igjen et svar