Bok for egen regning

Hvorfor er du kul hvis du gir ut plate på eget selskap, men en taper om du gir ut boka di selv?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[bokbransjen] Fjodor Dostojevskij gjorde det. Walt Whitman gjorde det. Ga ut bøker for egen regning og risiko. Men så overtok forlagene. Nå er ting imidlertid i ferd med å endre seg igjen.

– Den nye teknologien har gjort det mulig for folk flest å gi ut bok selv. For 20-30 år siden var det et kjempeapparat som måtte til for å få ut den minste trykksak. Dermed var det bare overklassen som kunne more seg med å gi ut bøker selv. I dag er situasjonen en helt annen. Takket være datateknologien kan man nå trykke små opplag for en billig penge og med samme kvalitet som på en offsetpresse. Samtidig har de ulike databasene og nettbokhandlene gjort det langt lettere å distribuere bøker, påpeker Krister Gidlund.

Han driver sitt eget forlag i Hedemora i Dalarne, og gir blant annet ut bøker om det å gi ut bøker selv. Ytringsfrihet og demokrati er argumentene hans, for ikke å glemme skriveglede. Så heter da også den nyeste boka hans Släpp skrivandet loss! Bokutgivningens nya villkor.

Og det skrives og utgis, både i Hedemora og i Sverige for øvrig. Mange har latt seg inspirere av Gidlunds bøker om veien til eget forlag. By- og bygdehistorie skrives for eksempel som aldri før. Lyrikere gir ut diktsamlinger, står for markedsføringen selv, og ender opp med å selge like mange eksemplarer som en lyriker på et stort forlag ville ha gjort. Og i kassa på Krister Gidlunds lokale Hemköp-butikk sitter en dame som før jul ga ut sin første barnebok, trykket i et opplag på 400 eksemplarer. Den solgte godt i nærområdet, og snart hadde den nyslåtte forfatteren tjent inn igjen pengene hun hadde brukt på utgivelsen.

Dramatiske endringer

Billig og enkel teknologi er en side av saken. De frie bokprisene i Sverige en annen. De har ført til dramatiske endringer i det etablerte, svenske boklandskapet, forteller Krister Gidlund.

– De siste 10-20 årene har vi fått en helt ny forlagsstruktur i Sverige, med to store konsern – Bonniers og KF Media. De satser på bøker som selger, som krim og kokebøker, mens for eksempel lyrikken har dårligere tider .

Som en reaksjon har det dukket opp en rekke mindre, uavhengige forlag de siste årene. De nyter også godt av den nye, billige teknologien.

– Kvaliteten på utgivelsene på de store forlagene har etter min mening blitt stadig dårligere. Til gjengjeld holder mange av de små forlagenes utgivelser svært høy kvalitet.

Kvalitet, ja. Hvordan går det med kvaliteten på bokutgivelsene hvis hvem som helst plutselig skal begynne å gi ut egen bok?

– Det er klart at det kommer ut mye dårlig skjønnlitteratur når alle kan gi ut selv. Men det er vel ikke noe farlig med det? Slik skaper man en kulturell underskog i samfunnet. Dessuten handler det å skape litteratur ikke bare om å bli lest. Det handler også om å skrive, og om å skape diskusjon og fellesskap, mener han.

Forklaringsproblem

Du har imidlertid et forklaringsproblem, om du står for bokutgivelsen selv. Gir du ut plate på eget selskap, er du kul. Gir du ut bok på eget forlag, er du en taper. Var det ingen av de kjente forlagene som ville ha deg, eller?

Den norske forfatteren Frank A. Jenssen har aldri fått spørsmålet direkte, men merker at det ligger der, ustilt.

– Jeg ville jo tenkt slik selv, og det gjør sikkert du også. Derfor har jeg følt at jeg hele tiden har måttet være på hugget overfor media og andre for å understreke at jeg ikke hadde boka inne til vurdering hos andre forlag først, og at jeg har brukt profesjonelle konsulenter gjennom hele utgivelsesprosessen.

Boka det er snakk om er romanen Lengselens år, første bind i en trilogi. Jenssen ga den ut på eget forlag i 2004.

– Jeg fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for den første romanen min, Saltbingen, som kom ut på Aschehoug i 1981. Et par år senere hadde jeg lyst til å gi ut en dokumentarbok om lofotfisket, en bok forlaget ikke var interessert i. Derfor svingte jeg meg rundt, lånte penger i banken og ga den ut selv. Selv om jeg ikke visste noen ting fra før om det å gi ut bøker og måtte lære alt underveis, gikk det veldig bra. Boka solgte i 10.000 eksemplarer og ga penger i kassa.

Siden har Jenssen gitt ut flere sakprosabøker og en diktsamling før han altså stod klar med Lengselens år i 2004.

– Jeg kunne sikkert ha gått til Aschehoug eller et annet forlag og fått den gitt ut der. Men etter 20 års erfaring med bokutgivelse tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gi ut også romanen selv.

Det gikk bra denne gangen også. Anmeldelsene var igjen gode, Bokklubben Nye Bøker tok den inn som ekstrabok, og så langt har Lengselens år solgt i 7000 eksemplarer. Snart kommer neste bind i trilogien.

Lengre levetid

Frank A. Jenssen sitter i styret i Den norske Forfatterforening, og har således god oversikt over det skrivende Norge. Likevel kjenner han ikke til andre medlemmer av foreningen som gir ut på eget forlag.

For ham er bedre fortjeneste og kontroll over rettighetene to av de viktigste argumenter for å drive egenforleggeri. Lengre levetid for den enkelte boka er et annet. Da Saltbingen var utsolgt og Aschehoug ikke ville trykke opp et nytt opplag, gjorde Jenssen det like godt selv. Han trykket opp 2500 eksemplarer, og har solgt nesten 2000 av dem så langt.

Skal du gi ut en bok selv, bør du imidlertid ha råd til å tape de pengene det koster deg å produsere boka. Og du bør vite at manuset ditt holder, mener han.

– Har du blitt refusert av to-tre av de store forlagene, er sannsynligheten ganske stor for at boka ikke bør gis ut. Spesielt som ung, urutinert og uetablert skjønnlitterær forfatter skal du være forsiktig. Sørg i det minste for å ha et godt konsulentapparat.

Krister Gidlund på sin side tror at forlagene er i ferd med å få en ny rolle.

– Om man går tilbake noen tiår, hadde forlagene egne trykkerier og avtaler med bokhandlene. Systemet var stort og tregt, noe som gjorde at man måtte ha et forlag for å få gitt ut bok. I dag er derimot ikke forlaget særlig viktig lenger.

Norske Kolofon er et slikt forlag som skreddersyr pakker for forfattere som velger å stå for utgivelsene selv. Det startet i 2000 som et print-on-demand-foretak, og har siden vokst, også når det gjelder hvilke tjenester som tilbys kundene. I 2006 ble vel 140 bøker gitt ut på Kolofon.

– De som kommer til oss kan deles inn i fire hovedkategorier: De som ønsker å ha full kontroll over eget produkt, de som ønsker å tjene mer penger enn det de ville gjort på et etablert forlag, de som har gitt ut bok på et vanlig forlag, men som har frikjøpt boka for selv å trykke opp nye opplag, og de som har stoff som kanskje ikke er interessant nok for et vanlig forlag, forteller Alf Bergli, administrerende direktør i Kolofon.

Dårlig tid

For Ane-Charlotte Five Aarset var det dårlig tid som gjorde at hun valgte Kolofon da hun satt med et ferdig bokmanus. Det handlet om Ola Five, skytterbevegelsens grunnlegger, og Aarsets oldefar.

– Jeg hadde jobbet som næringslivsjournalist i ti år da jeg plutselig fikk en del materiale om Ola Five opp i hendene. Dette måtte jeg gjøre noe med, tenkte jeg. Siden vi ikke lenger hadde små barn hjemme og økonomien var grei, kunne jeg ta sjansen.

Dermed viet Aarset ett års arbeidstid til graving i arkiver og et første utkast til manus. Det sendte hun så til et av de større forlagene, men fikk tommelen ned. Hun la manuset på hylla ett års tid. Så begynte det å nærme seg 7. juni 2005 og hundreårsmarkeringen for unionsoppløsningen.

– I boka dokumenterer jeg at Norge i 1905 sto rustet til en langvarig geriljakrig mot Sverige, anført av «skyttergeneralen» Ola Five. Men ettersom det ikke ble krig med Sverige, ble det heller ikke skrevet noen krigshistorie. Skytterne gikk bare hjem og ferdig med det.

Jula 2004 bestemte Aarset seg: Dette skulle bli bok, og den skulle være ferdig til hundreårsjubileet. Dermed satte hun i gang med å redigere manus, og konsultere fagfolk for å sikre kvaliteten, før hun rundt påsketider tok kontakt med Kolofon forlag.

– Et vanlig forlag ville nok ikke hatt mulighet til å gi ut boka så raskt, men hos Kolofon gikk det bare noen uker fra jeg ringte dem og til boka kom ut, 6. juni 2005.

Bred markedsføring

Ola Five var også stortingsrepresentant for Venstre, skolepolitiker og målmann. Aarset visst å benytte seg av i markedsføringen. Skytterlagene, Heimevernet, høyskolebiblioteker, historielag og museer er blant dem som har kjøpt inn boka.

– Det var vanskelig å bestemme hvor stort førsteopplaget skulle være, ettersom jeg ikke visste hvor smal boka kom til å bli. Hadde jeg gått til et vanlig forlag, og den ikke hadde solgt noe særlig første året, hadde den nok blitt glemt. Slik avtalen med Kolofon fungerer, kan boka trykkes opp i stadig nye opplag. Første opplaget var på 400 eksemplarer, og når det var utsolgt, begynte jeg å bestille ti eksemplarer av gangen. Det ligger det jo ingen risiko i.

Aarset fikk omtaler og anmeldelser, og har forlengst tjent inn det hun betalte for produksjonen. Hun selger den gjennom Kolofons nettbokhandel og vanlige bokhandlere, og har også oppdaget andre salgskanaler.

– Jeg gikk både til Forsvarsmuseet og Folkemuseet med bøker under armen, og de kjøpte begge inn en bunke som de selger videre. Det er nesten merkelig at det kan være så enkelt i vår tid, der alt tilsynelatende er så formalisert. Det å stå for markedsføringen selv har vist seg å være en veldig hyggelig opplevelse, forteller Aarset, som snart kommer med bok nummer to for egen regning og risiko.

---
DEL

Legg igjen et svar