Boikott Israel-bevegelsen nominert til Nobels fredspris

BDS-bevegelsen går en ny vei i den over 70 år lange konflikten mellom Israel og Palestina. Tuftet på ikke-voldelige prinsipper forsøker de å presse okkupasjonsmakten til å respektere folkeretten, menneskerettighetene og vedtatte FN-konvensjoner. Bør de få Nobels fredspris?

BDS Norge med markering mot Norges militære samarbeid med Israel, utenfor Stortinget. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Leder for Rødt, Bjørnar Moxnes, har nominert protestbevegelsen Boikott, deinvesteringer og sanksjoner (BDS) til Nobels fredspris. Opprinnelig en palestinsk grasrotbevegelse, nå en internasjonal solidaritetsbevegelse – BDS-bevegelsen jobber for økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel, med det formål å «utsette okkupasjonsmakten Israel for press inntil de respekterer folkeretten, menneskerettighetene og vedtatte FN-konvensjoner».

«Vi mener BDS-bevegelsen er en verdig kandidat til Nobels fredspris og håper selvsagt at BDS får fredsprisen. I tillegg er litt av poenget med å gjøre en slik nominasjon å få belyst en sak. I dette tilfellet palestinernes sak, som har havnet i skyggen av det blodige kaoset som har preget resten av regionen etter de katastrofale regimeskiftekrigene mot Irak og Libya. BDS-bevegelsen har hatt en oppsiktsvekkende suksess i å vekke til live solidariteten med Palestina i det internasjonale samfunnet, og i å presse internasjonale aktører fra å bidra til Israels folkerettsstridige okkupasjon og undertrykkelse av det palestinske folket» skriver Moxnes i en e-post til Ny Tid.

BDS-bevegelsens krav. BDS krever at Israel avslutter okkupasjonen og koloniseringen av palestinske områder, tilbakefører land og river separasjonsmuren på Vestbredden; likestiller palestinske og jødiske borgere i Israel og anerkjenner palestinernes grunnleggende rettigheter; anerkjenner og overholder de palestinske flyktningenes rett til retur, slik den er nedfelt i FN-resolusjon 194. Moxnes og Rødt stiller seg bak kravene BDS fremmer, og mener bevegelsen bør støttes «uten forbehold», av alle mennesker og stater med respekt for demokrati og menneskerettigheter. «Verdenssamfunnet må reagere sterkere på Israels daglige brudd på folkeretten og internasjonal lovgivning hvis det skal være håp om varig fred i Midtøsten», har Moxnes uttalt. «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner er demokratiske og ikke-voldelige midler som kan bidra til å presse Israel til å avslutte den ulovlige okkupasjonen.»

«Den norske regjeringen er fullstendig dobbeltmoralsk i sin omgang med sanksjoner.»
Bjørnar Moxnes

Nominasjonen har skapt overskrifter verden over. «Det har vært forsidesaker og presseoppslag om nominasjonen vår i flere av Midtøstens viktigste medier og en internasjonal støttekampanje, på initiativ fra Jewish Voice for Peace, fikk over 15 000 underskrifter bare de første dagene etter lanseringen. I en tid der det ytterliggående israelske regimet og dets nære allierte i USA forsøker å kriminalisere BDS, så foregår det nå en global kampanje, ikke bare til forsvar for BDS, men for også å gi dem Nobels fredspris. Mottakelsen som denne nominasjonen har fått fra de som daglig kjemper mot en militær, økonomisk og politisk overmakt, tyder på at det virkelig betyr noe for kampen for palestinernes rettigheter», skriver Moxnes. Samtidig tar mange til orde for at bevegelsen bidrar til mer konflikt mellom partene, og anklager BDS for både antisemittisme og dobbeltmoral.

«Kritikk av etnisk rensing, ulovlig okkupasjon, krigsforbrytelser, systematisk diskriminering, apartheid, grundig dokumenterte overgrep Israel har gjort – og fortsatt gjør – seg skyldig i, er selvsagt ikke antisemittisme.» Lars Gule

Anklager om antisemittisme. Bevegelsens krav oppfattes av mange for å være en direkte trussel mot Israel som en jødisk stat, spesielt er kravet om retten til retur for mellom 6 og 7 millioner palestinske flyktninger kontroversielt. «Store deler av BDS-bevegelsen støtter politiske krav som vil gjøre slutt på verdens eneste jødiske stat. Når man vet hvor mye staten Israel betyr for jødisk liv, ikke bare i Israel, men også i diasporaen, vil deres aktivitet i hvert fall ha antisemittisk effekt, om det ikke er det som er intensjonen», mener Conrad Myrland, ansvarlig redaktør for nettsiden Med Israel for Fred. Førsteamanuensis ved OsloMet og styremedlem i BDS Norge, Lars Gule, forklarer: «Sett fra et israelsk-sionistisk standpunkt er retur umulig. Det ville oppheve det sionistiske prosjektet – Israel som jødisk stat – til fordel for en stat med like rettigheter for alle innbyggere. Selvsagt motsetter de etablerte partiene i Israel seg dette, og sikkert også jøder flest i landet». Gule avviser anklagene om antisemittisme: «Propagandaen om at BDS-bevegelsen er antisemittisk, er latterlig. Kritikk av etnisk rensing, ulovlig okkupasjon, krigsforbrytelser, systematisk diskriminering, apartheid, grundig dokumenterte overgrep Israel har gjort – og fortsatt gjør – seg skyldig i, er selvsagt ikke antisemittisme. Antisemittisme er diskriminerende holdninger til og hat mot jøder, fordi de angivelig tilhører en «farlig rase» som søker verdensherredømme. Kritikk av Israel er kritikk av en ideologi og en statlig politikk, som er rasistisk nettopp fordi den sier at jøder har større rett til palestinernes territorium enn palestinerne selv. Anklagene om at BDS-bevegelsen er antisemittisk snur rasismen på hodet på en grotesk måte.»

Nominasjonen av BDS-bevegelsen til Nobels fredspris sammenfaller med at myndighetene i flere land har tatt grep for å kriminalisere bevegelsen.

Retten til å eksistere. «Verken Rødt eller BDS mener Israel skal opphøre å eksistere», skriver Moxnes, «men vi godtar ikke det rasistiske premisset om at arabere utover et visst antall nødvendigvis må stenges ute, eller kastes ut fra deres egne hjem for at Israel skal eksistere som «jødisk stat». Det er vår oppfatning at palestinere som ble fordrevet i folkerettsstridige israelske utrenskninger i prinsippet har rett til å returnere, og at Israel må anerkjenne denne retten. Når det gjelder nøyaktig hvordan dette skal skje – hvor mange som faktisk kan vende hjem og hvor mange som eventuelt heller kan tilbys en rettferdig erstatning for hjemmene de mistet – så må det avgjøres gjennom fremtidige forhandlinger mellom partene, der internasjonal lov ligger til grunn.»

Også Nikos Tavridis-Hansen, styreleder i BDS Norge, stiller seg kritisk til argumentet om retten til en jødisk stat: «Jeg er ikke for at Norge skal være en utelukkende kristen stat, et «Norge for nordmenn». Det samme gjelder for Israel. Jeg kan forstå at israelere og jøder, som en minoritet i en arabisk region, har sine bekymringer – sin egen historie tatt i betraktning, og ut i fra behandlingen av andre minoriteter i regionen. Hvis det er sånn at israelere eller andre minoriteter i Midtøsten blir undertrykt, da vil jeg stå på deres side. Men i seg selv mener jeg at dette ikke er et godt argument, man har ikke noe krav på en særegen jødisk stat.»

Dobbeltmoralsk? Tybring-Gjedde, FrP-politiker og 2. nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen, mener BDS-bevegelsen er dobbeltmoralske i sitt fokus på Israel. «Menneskerettighetene brytes grovt av totalitære regimer som Iran og Saudi-Arabia, og ikke minst av de palestinske selvstyremyndighetene og av islamistbevegelsen Hamas på Gazastripen. Men det eneste landet, som blant andre Rødt ønsker å boikotte, er Israel.» Han mener bevegelsen bidrar til det motsatte av fred og forbrødring mellom partene. «Bevegelsen handler ikke om å presse landets myndigheter til å endre politisk retning, men om å stigmatisere og isolere et helt folk.» Moxnes er uenig i kritikken: «Det er mange regimer som bryter menneskerettigheter, men det er ikke så mange regimer som i tillegg til å bryte menneskerettigheter også bryter internasjonal lov, og opprettholder og utvider en ulovlig okkupasjon i strid med en lang rekke FN-resolusjoner over mange tiår. Det er den brutale okkupasjonen, de åpent diskriminerende lovene og undertrykkelsen som stigmatiserer Israel, ikke BDS-bevegelsens krav om at Israel skal følge internasjonal lov.»

«Mottakelsen som denne nominasjonen har fått fra de som daglig kjemper mot en militær, økonomisk og politisk overmakt, tyder på at det virkelig betyr noe for kampen for palestinernes rettigheter.» – Moxnes
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

BDS anklages også for dobbeltmoral i sin «rettighetsbaserte» tilnærming til konflikten. BDS tar ikke stilling til hvilken status Israel vil ha i en fremtidig løsning – til tross for at Israel er anerkjent som en legitim stat i den samme internasjonale retten som BDS benytter til å begrunne sine krav. På spørsmål om BDS-bevegelsens syn på Israel, svarer Tavridis-Hansen følgende: «Det er to forskjellige ting her: er det en legal stat eller er det en legitim stat? At Israel er en legal entitet som man må forholde seg til, er det ingen tvil om. Det er en stat. Men har Israel grenser? I så fall er jeg veldig interessert i å se et kart med de grensene. Israel forholder seg i hvert fall ikke til disse … Jeg mener Israel ikke er en legitim stat, all den tid den er tuftet på rasisme og etnisk rensning. Statens aggressivitet tilhører ikke fortiden – den pågår stadig.» Rødt anerkjenner på sin side Israels grenser fra 1967 som legitime: «Vårt standpunkt er i hovedsak basert på folkeretten. Så må man selvfølgelig forholde seg til at Israel de facto har utvidet disse grensene i strid med internasjonal lov.»

BDS forbudt? Nominasjonen av BDS-bevegelsen til Nobels fredspris sammenfaller med at myndighetene i flere land har tatt grep for å kriminalisere bevegelsen. Den franske høyesterettsdomstolen har slått fast at «BDS er diskriminerende», og idømt enkeltpersoner straff for å oppfordre til boikott av Israel. I USA har flere delstater forbudt statlig støtte til BDS. Den samme tendensen ser vi i Norge: Regjeringen har offentlig gått ut mot boikott av Israel, til tross for at den villig ilegger andre stater liknende straffetiltak. I utenriksdepartementets forslag til statsbudsjettet for 2018 slås det fast at det ikke er «i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen.»

«Den norske regjeringen er fullstendig dobbeltmoralsk i sin omgang med sanksjoner», skriver Moxnes. «Solberg-regjeringen har sluttet seg til omfattende økonomiske sanksjoner mot Syria, som ifølge FN går hardt utover en allerede kriserammet sivilbefolkning. Samtidig er man ikke engang er villig til å stoppe våpeneksporten til Saudi-Arabia og de andre islamistdiktaturene – som i tillegg til å undertrykke egen befolkning også driver en brutal krigføring mot Jemen og har utløst en av verdens største humanitære katastrofer. De blå-blå sanksjonerer Russland for brudd på folkeretten, men støtter brudd på folkeretten når de begås av USA og dets allierte. Når det gjelder Israel, så er det landet i en særklasse når det gjelder antall brudd på FN-resolusjoner og varigheten av en brutal okkupasjon, som palestinerne lider under. Mens regjeringen freder denne undertrykkende okkupasjonen, så ønsker altså Rødt å bidra til en fredelig løsning i tråd med folkeretten, ved å støtte en bevegelse som kjemper for palestinernes rettigheter med lovlige, fredelige midler.»

Bidrar til forbrødring. Til tross for at BDS-bevegelsen anklages for å skape mer, snarere enn mindre, konflikt, mener både Moxnes, Gule og Tavridis-Hansen at bevegelsen bidrar til forbrødring mellom partene – slik en verdig fredsprisvinner skal.

Gule peker på det faktum at «… forbrødring mellom folk, som Nobel var opptatt av, skjer ikke med én gang noen snakker sammen eller som følge av en fredsavtale. Forbrødring er noe som vokser frem over tid. Og sjansene for en slik prosess er langt større dersom freden og rettferdigheten oppnås uten store lidelser og blodsutgytelser. Det er nettopp derfor BDS-bevegelsens ikke-voldelige linje er med på å legge grunnlaget for forbrødring».

«Jeg er ikke for at Norge skal være en utelukkende kristen stat, et «Norge for nordmenn». Det samme gjelder for Israel.»
Tavridis-Hansen

«Ingen fred uten frihet», sier Tavridis-Hansen, og fortsetter: «Det var ingen som krevde at den norske motstandsbevegelsen måtte slutte med kampanjer eller sabotasje, og heller bli venner med nazistene, og så ville alt løse seg – uten sammenlikning for øvrig. Man har rett til å kjempe for det man blir fratatt, for egne grunnleggende menneskerettigheter, og da mener jeg en ikke-voldskampanje som BDS tross alt er et bedre alternativ enn alt annet. Det som trengs er en stor bevegelse i Palestina for uavhengighet, som også bygger på ikke-voldslinjen. Dette er noe palestinerne selv må gjøre. Men det ene utelukker ikke det andre.»

«En varig fred og forbrødring i Midtøsten er åpenbart helt umulig så lenge Israel fortsetter den folkerettsstridige okkupasjonen av palestinsk land og den brutale undertrykkelsen av den palestinske befolkningen», skriver Moxnes. «Dessverre har et utall FN-resolusjoner, som pålegger Israel å følge internasjonal lov og respektere palestinernes menneskerettigheter, ikke ført frem. Det har heller ikke væpnet kamp mot den israelske militære overmakten. Derimot ser vi at BDS allerede har oppnådd en effekt. En kampanje som konsekvent holder seg til lovlige og ikke-voldelige metoder for å oppnå en rettferdig og fredelig løsning på en av verdens eldste og mest betente konflikter, slik BDS-bevegelsen gjør, er trolig det beste verdenssamfunnet kan støtte, dersom målet er fred og forbrødring.»

Kommentarer