Bløt politikk

Vannet vil styre vår framtid, mens vannet selv er ustyrlig. Slikt egner seg best på tv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[vannmakt] «Jeg jakter på sammenhenger og samler ikke på steder,» heter det i bergensprofessor Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid. Det kunne like gjerne ha vært sagt i dokumentarserien hans på TV 2 med samme navn, og det er ingen liten bragd å innfri dette løftet.

Her skildres togturen fra Beijing til Tibet, innflyvingen til Kairo og Amsterdam samt rickshawkaos i Dhaka. Vi er med på religiøse seremonier rundt Tana-sjøen i Etiopia og ved Bagmati-elva i Nepal, og i Mexico besøkes en iscenesetting av mayaenes historie, der «røyken fra leirbålene omhyller forestillingen i et mystisk slør,» som Tvedt skriver.

Likevel kommer aldri sammenhengene i skyggen av hans omfangsrike personlighet. Tvedt er i tur og orden på vannbar i Paris, en demning i Lesotho og innunder grønlandsisen. Men det er det gode grunner til.

Usikkerhetens tidsalder

Hovedpoenget i både serien og boka er at fenomenene vann og samfunn bestandig har vært knyttet til hverandre – og også vil være det nå når vi går inn i «usikkerhetens tidsalder».

Ikke bare er bekymringene om klimaendringer i virkeligheten bekymringer om endringer i vannets kretsløp. Vannkontroll vil også bli en geopolitisk faktor, og det er betydelig konfliktpotensial mellom nedstrøms- og oppstrømsstater, noe som vil forsterke allerede eksisterende spenninger. I India vil man for eksempel knytte sammen Indus, Ganges og Brahmaputra, noe som har skapt protester i både Bangladesh og Pakistan. I Kina har man allerede begynt på et storstilt kanalprosjekt som skal bringe vann fra Yangtzekiang i sør til det tørre nord, noe som gjør det tvilsomt at landet noensinne vil gi slipp på Tibet. Og langs Nilen planlegger både Etiopia, Sudan og Egypt irrigasjonsprosjekter som truer Nilavtalen fra 1959. Selv i Spania krangler de ulike regionene om vannet fra Ebro-elva. Og da Sør-Afrika angrep Lesotho i 1998, var det for å sikre vannforsyningen til Johannesburg.

Fuktige Norge skiller seg som vanlig positivt ut. Her er det største problemet minikraftverkutbygging i Distrikts-Norge. Som det heter på en reklameplakat for Norges Småkraftverk AS: «Eier du en elv? Ring 03870».

Gode analyser

En reise i vannets fremtid gir interessante analyser i begge formater, for eksempel av innflytelsen «klimaspåmennene» får idet menneskeheten blir stadig mer avhengig av å kontrollere de livsnødvendige, men flyktige vannmassene. Når katastrofer truer, kan også demokratiet uthules, skriver Tvedt. Man kan dermed plassere ham mellom den tyske sosiologen Ulrich Beck, som har skrevet om sammenhengen mellom risiko og kosmopolitisme, og aktivisten Naomi Klein, som i Sjokkdoktrinen beskriver hvordan noen få tjener seg søkkrike på andres klimaulykke. Tvedt understreker at noen har interesse av utviklingen, og mener det er naivt å tro at klimaet vil samle verden. Samtidig ender han med en betinget teknologioptimisme og et håp om at mer internasjonalt samarbeid kan begrense vannkonfliktene. Det er balansert, om enn litt vagt.

Dårlig flyt

Dessverre skjemmes boka av slurv og hastverk. Ikke bare veksles det mellom «kubikkmeter» og «m3». Forfatteren bruker også arealmålet «acre», som vel få i Norge har et intuitivt forhold til (en acre er omtrent 4047 kvadratmeter, eller 4,047 dekar).

Verre blir det når både Tre kløfter-dammen i Kina og Itaipú-dammen i Brasil, ifølge Tvedt, er verdens største. Han hevder også at Kina i gjennomsnitt har bygget tre dammer i døgnet det siste halve århundret, noe som, etter litt hoderegning, må være en overdrivelse, om da ikke kineserne samtidig har fjernet to i døgnet i den samme perioden. Tvedt skriver nemlig – i neste setning – at landet i dag har 19.000 demninger. Om man gidder, finner man ut at det er cirka 18.260 dager i 50 år.

Man kan ikke annet enn å klø seg i hodet av den manglende kvalitetssikringen. Det meste annet er nemlig forbasket påkostet: Papiret er tykt, fargebildene er mange, formatet er overveldende.

Kort sagt har En reise i vannets fremtid de ytre trekkene til en fullgod «coffee table»-bok. Men heller ikke språket reflekterer sjangerens krav til flyt. Det skyldes ikke at emnet er for komplekst, men at setningene er det. Bedre blir det ikke av at billedtekstene er en blanding av repetisjoner fra hovedteksten og tvedtsk intimitet, som at han elsker fotballnasjonen Brasil. Inntrykket av en ikke velutviklet selvinnsikt, som man får når ambisjonsnivå og resultat spriker, forsterkes dessuten idet forfatteren skriver at «heller ikke jeg kan la være å betrakte tibetanerne som eksotiske turistobjekter i deres eget land». Tenk litt over hva dette heller ikke innebærer, fra en som har fått Fritt Ord-prisen for å kritisere norsk selvgodhet i utviklingsdebatten.

Velprodusert

Dokumentarserien har færre svakheter, noe som nok henger sammen med at Tvedts fortellerstemme blir mindre påtrengende når han forsvinner blant de buldrende vannmassene. Programmene har trolig også vært hovedfokuset hans. Her kommer Tvedts evner som formidler av fagkunnskap, bygget opp gjennom år med forskning om vannets samfunnsbetydning, til sin rett i det som må være blant de mest velproduserte dokumentarene i norsk fjernsynshistorie. Vesentlige og underkommuniserte sammenhenger blir dermed løftet fram på en måte som når utover fagmiljøene og miljøorganisasjonene. Se med andre ord siste episode den 11. november. Boka kan du la ligge.

---
DEL