«Bloody Oslo»

Hva skjedde egentlig under de hemmelige samtalene mellom israelere og palestinere i Oslo på starten av 90-tallet?

Yitzhak Rabin, Bill Clinton OG Yasser Arafat på plassen foran det hvite hus, 13. September 1993
Vibeke Harper
Kunstner og skribent.

The Oslo Diaries

Mor Loushy og Daniel Sivan

Israel/Canada

Washington (D.C.), 13. september 1993. På plenen bak Det hvite hus kjemper verdenspressen om kameraplassene. Talspersonen for den palestinske delegasjonen, Hanan Ashrawi, får spørsmål fra en reporter om hun vet hva som er i ferd med å skje. Med lykke i blikket svarer hun: «Vi skal overvære begynnelsen på den palestinske staten.» Så åpnes døren, og Israels statsminister Yitzhak Rabin, USAs president Bill Clinton og Palestinas Yasir Arafat går pressekorpset i møte med rolige skritt.

Etter taler og formell signering av Oslo-avtalen lener Arafat seg frem og strekker hånden ut mot Rabin. Hånden blir hengende. Clinton skotter bort på Rabin. Israels utenriksminister Shimon Peres vrir seg. Arafat holder hånden frem, ukuelig. En tydelig utilpass Rabin griper omsider Arafats hånd og gir den et kort trykk. Applaus. Freden er vedtatt.

Det er tiden rundt dette historiske øyeblikket de israelske regissørene Mor Loushy og Daniel Sivan har gått nærmere etter i sømmene. The Oslo Diaries er en collage av arkivopptak fra 1993 til 1996, nøkkelpersonenes dagboksnotater og nye intervjuer med flere av pådriverne i fredsforhandlingene – samt iscenesettelser der skuespillere levendegjør de hemmelige samtalene.

«Vi skal overvære begynnelsen på den palestinske staten.»
– Hanan Ashrawi, Washington 1993

Dokumentarfilmen hadde nylig verdenspremiere under Sundance Film Festival i Canada. Regissørene sier de ønsker å vise en annen side ved Oslo-avtalen – som både palestinere og israelere gjerne kaller «Bloody Oslo», om enn av ulike grunner. Eller snarere dreide det seg om arbeidet frem til avtalen: Det er mulig å legge ned våpnene og søke sammen for en fredelig fremtid. De hevder dagens israelske ledere mangler viljen til å arbeide for fred som delegasjonen i Oslo hadde på starten av 90-tallet. I The Oslo Diaries ser vi en 25 år yngre Benjamin Netanyahu tordne fra talerstolen i det israelske parlamentet, Knesset: «Rabin – du sier at Bibelen ikke gir oss rett. Men du tar feil! Bibelen gir oss retten til dette landet! Det er den som gir oss vårt mandat, den er vårt bevis på eierskap!» Rabin ble skutt og drept av Jewish Vendetta Group 4. november 1995, rett etter en storstilt fredsmarkering i Tel Aviv. Seks måneder senere, 5. mai 1996, ble Benjamin Netanyahu valgt som ny statsminister i Israel. Med ham i lederstolen forvitret samtlige oppriktige fredsinitiativer.

Å stole på fienden. Filmen lar oss komme særlig tett på hovedforhandlerne Abu Ala og Uri Savir. De fremstår begge som ekte i sin lengsel etter å lykkes med en fredsavtale. I løpet av årene de arbeidet sammen utviklet de to et vennskap som – i motsetning til avtalen de forhandlet frem – har overlevd til i dag. Gjennom deres egne beretninger skildres de tidvis klønete forsøkene på å nærme seg hverandre, både menneskelig og politisk: Under en pause ute på verandaen blir Abu Alas behov for anerkjennelse av uretten det palestinske folket er blitt utsatt for, kontant avvist av Savir. De småprater om Jerusalem – byen de begge kommer fra. På starten av 90-tallet var PLO stemplet som en ulovlig terroristorganisasjon, og i likhet med de fleste palestinske politikere og diplomater var Abu Ala blitt tvunget til å søke tilflukt utenfor Palestina. Men familien hans bodde fremdeles i Jerusalem og hadde gjort det i generasjoner. Abu Ala spør Uri hvor faren hans kommer fra. «Tyskland,» svarer han. Samtalen tetner til, Savir skjærer gjennom: «Vi skal aldri mer krangle om fortiden!» Det slående ved denne uformelle praten, og ved liknende situasjoner i filmen, er at den synliggjør det vanskelige premisset for en varig fred: offerets vilje og evne til å tilgi og se bortenfor overgrepene, holde blikket håpefullt vendt fremover, ha mot nok til å stole på overgriperen. Og Abu Ala svarer «Ok».

De ror i havn en avtale hvor palestinerne blir lovet full kontroll over Gaza og Vestbredden, eget pass og til og med muligheten for en palestinsk flyplass i Jeriko, alt innen fem år. Bare 15 mennesker er til stede da Abu Ala og Uri Savir signerer avtalen i august 1993 i Oslo, og dedikerer dokumentet til sine barn og deres fremtid: «Vi ble introdusert for hverandre som fiender, men i hverandre fant vi samtalepartnere med sannhet, dybde og mot. Dere er akkurat de naboene vi ønsker å ha.»

Scenen gjør voldsomt inntrykk sett i lys av dagens virkelighet på bakken. Man kan tenke seg at alle kriger og konflikter kunne blitt løst om de stridende bare var modige nok til å ha empati og å bli kjent med «den andre» på ordentlig.

 «Vi ble introdusert for hverandre som fiender, men i hverandre fant vi samtalepartnere med sannhet, dybde og mot.»
– Uri Savir, Oslo 1993

Sviket. I forkant av den høytidelige samlingen senere i Washington (D.C.) utveksler Yitzhak Rabin og Yasir Arafat brev. Arafat er tydelig: «PLO anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet.» Rabin svikter: «Israel anerkjenner PLO som representanter for det palestinske folket.» Misforholdet svir i øynene. Hvorfor er det så få av verdens ledere som etterlyser en israelsk anerkjennelse av at også palestinerne har rett til å leve i fred og sikkerhet? Siste del av filmen er en deprimerende – men informativ – fremvisning av svik og tillitsbrudd hvor palestinerne gang på gang blir stående med en utstrakt hånd, tomt hengende i luften.

Der Abu Ala og Uri Savir representerer et troskyldig håp om en bedre morgendag, fremstår stemmene til Yossi Beilin (som jobbet i utenriksdepartementet og spilte en nøkkelrolle i utviklingen av avtalen) og Hanan Ashrawi (palestinsk politiker i PLO) som sorgtunge og realistiske. Beilin så at palestinerne ble sviktet på punkt etter punkt i avtalen, noe som førte til problemer for de palestinske lederne – og han fryktet konsekvensene. Ashrawi på sin side gir uttrykk for skyldfølelse over å ha sviktet. «Det var personlig. Folk hadde håp. Vi trodde vi hadde greid det.»

Etter drapet på Rabin uttalte Arafat: «De drepte fredsavtalen.» Men Yossi Beilin var ikke villig til å gi slipp og gikk til Shimon Peres, med håp om at han ville ta affære og implementere avtalen. Dette var en unik mulighet – folket ville ha fred. Men Peres ga ham et mutt nei til svar. «Jeg tilgir ikke meg selv for at jeg ikke presset hardere. Øye­blikket kommer aldri tilbake.»

Norge hadde en lilletå inn i prosessen om opprettelse av staten Israel i 1947, med Trygve Lie – FNs første generalssekretær – som selverklært fødselshjelper. 45 år senere ble vi tildelt en lillefinger. Norge sviktet rettferdigheten ved begge anledninger, og bærer dermed et særskilt ansvar for å bidra til å gjenopprette denne. Vi kunne begynne med å avslutte våpenhandelen til Israel – idag eksportert via Nammo Tally i USA.

Vises 20. april Vika 1, med pågølgende panelsamtale
«Kan fredsprossesen gjenopplives?».

Les Truls Lies intervju med Hanan Ashrawi fra 2013 i
Le Monde Diplomatique (bak betalingsmur)

---
DEL