Blomstergerilja og langsomme økoliv

Klikk her for å se filmen Wild Plants om du er abonnent.

Alle er vi på en reise mot døden. Alt tar ugjenkallelig slutt en gang. Om hundre år er allting glemt. Dette lineære blikket mot – og frykten for – døden og slutten på det hele, utfordres i kunstdokumentaren Wild Plants av sveitsiske Nicolas Humbert.

Gjennom langsomme portretter av mennesker som går en annen vei, stiller Humbert en saktegående samfunnsdiagnose. Ved å betrakte dem som velger andre liv, tvinger han oss andre til å se på våre egne liv med et nytt blikk. Han vender blikket mot dem som velger å være utenfor, leve livet langsommere og gjennom dyrking av purre, ringblomst og aubergine gjøre et slags opprør mot samfunnsutviklingen, konsumsamfunnet, tidsklemme og menneskets forhold til selve livet. Humbert besøker kooperativer i Frankrike, en «geriljagartner» i Zürich, en urfolksleder ved Wounded Knee, en tømmerhugger og urbane bønder i Detroit.

Syklisk verdensbilde. Den dominante forestillingen i en klassisk, «moderne» forestillingsverden er at årene, livet og verden er på vei et sted, mot et mål – i lineær retning fra en begynnelse til en slutt. I motsetning står det sirkulære verdenssynet, der dagene, ukene og året
går i sykluser, og der alt vender tilbake igjen. Sioux-medisinmann Hehák’a Sápa (Svarte Elg) (1863–1950) sa det på følgende måte: «Fugler lager reirene sine i sirkler, for de har samme religion som oss. Solen står opp og går ned igjen i en sirkel.

wildplantsMånen gjør det samme, og begge er runde. Til og med årstidene utgjør en stor sirkel i sin forandrende natur – alltid tilbakevendende til slik det en gang var.»

For Detroit-kunstneren og urbangartneren Kinga Osz-Kemp i Wild Plants var møtet med jorden, komposten og plantene en oppvåkning. Hun mistet moren i ung alder, og hadde et uavklart forhold til døden. «Hjertet i alt vi gjør, er komposten,» sier Osz-Kemp i filmen. At noe dør, for så igjen å skape liv, er essensielt. «Jeg er ikke så bekymret over hva som vil skje med meg etter at jeg dør lenger. Det føles ikke lenger som en så fryktelig slutt.»

Gjennom arbeidet med kompost og dyrking har hun dermed forstått at slutten også kan være begynnelsen. «Kompost er er bare en stopp i syklusen. Jeg kom fra ideen om at alt har en begynnelse og en slutt. Ideen om det sykliske verdensbildet ble med én gang veldig synlig og åpenbar bare ved å se hvordan kompost igjen skapte liv,» sier Osz-Kemp.

Geriljaleder med frø. På en gård i Nova i Ohio vokser det siste kjente epletreet som er plantet av misjonærgartneren Johnny Appleseed (1774–1845). Appleseed bestemte seg tidlig for å vie livet sitt til frøplanting. Han gikk barbeint gjennom USA og plantet epletrær, gjerdet dem inn for beskyttelse mot beitedyr, og ga lokalbefolkningen ansvaret for å passe på trærne. Hans mål var at nybyggerne skulle ha tilgang til epler, som igjen kunne brukes i ciderproduksjon.

Appleseed regnes som en pioner innen naturvern og epledyrking i USA. Han er også et forbilde for det vi i dag kaller «geriljadyrking». Dette er et fenomen som sikkert har eksistert siden tidenes mogen, men som siden 1970-tallet har spredd seg fra USA til alle steder i verden. Geriljadyrking er dyrking av planter – alt fra mat til blomster – på eiendommer de ikke selv eier. Typisk for geriljadyrking er å nytte urbane områder, små og store, som ikke blir brukt til noe.

Liz Christy Garden i New York regnes som en forløper. Liz Christy startet «Green Guerrillas» i 1973, hvor man bevæpnet med frøbomber puttet gjødsel og blomsterfrø i ballonger som man kastet inn bak gjerdet på en forlatt eiendom. Hagen finnes fremdeles, og passes på av frivillige, med parkvesenets beskyttelse.

Pakten med plantene. Av de ville plantene av noen mennesker vi møter i den sveitsiske økodokumentaren, er Maurice Maggi den mest mystiske. Med sixpence og hornbriller vandrer han rundt i Zürichs nattlige gater med sirlig utvalgte frø som han selv har samlet inn i hvite poser. For Maggi vil få Zürich til å blomstre. For ham er midtrabatter, trafikkøyer og nisjer i veibanen det perfekte stedet for en blomstereng.

Maggi har nemlig en slags pakt med plantene, frøene og årstidene: «Jeg tar dem et sted, og om høsten gir de meg frøkapsler. Det er helt selvforsørgende; det jeg høster fra en kapsel, gir meg hundre eller tusenvis av nye planter. Det er lekende interaksjon med årstidene. Det er en uendelig prosess,» sier Maggi.

For ham er den store drømmen at noen andre skal høste fra plantene han selv har plantet, og dermed bringe livet i frøene videre. Eller at en familie skal finne kjempesquashen han har plantet, og ta vare på den gjennom sommeren og spise den til høsten.

Flukten til virkeligheten. Menneskene vi møter i filmen, er alle opportunister – som Maggis blomster. Enten det er snakk om arbeidsledige franskmenn som får jobb på gårdskooperativet Réseau Cocagne, geriljagartnere, andre urbane hagebrukere eller tømmerhuggere, så finner alle mening i den tette kontakten mellom kropp, mat, jord og de skiftende årstidene. De utfordrer samfunnet via måten de lever på, måten de spiser på, måten de dyrker på og hvordan de forholder seg til eierskap.

Filmen stiller ingen spørsmål om dette er løsningen på samfunnets kriser. Den er heller et helt tilbakelent portrett som samtidig går tett på, og en fullstendig åpen betraktning av hvordan mennesker med ulike økologiske ambisjoner lever livene sine. Men filmen er samtidig en feiring av de samme livsvalgene.

En sommernatt langs en landevei haiket jeg for flere år siden med en utflyttet bybeboer, som i protest mot tempo og prestasjonsjaget i byen hadde valgt et annet liv. Jeg spurte ham om han hadde flyktet fra virkeligheten. Svaret kom kontant: «Jeg har ikke flyktet fra virkeligheten, jeg har flyktet til virkeligheten.» Livene til menneskene i Wild Plants kan sikkert også lett avfeies som en virkelighetsflukt – men det de egentlig har gjort, er det stikk motsatte.

torbjorn@nytid.no

DEL
Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.