Blomstergerilja og langsomme økoliv

Klikk her for å se filmen Wild Plants om du er abonnent.

Alle er vi på en reise mot døden. Alt tar ugjenkallelig slutt en gang. Om hundre år er allting glemt. Dette lineære blikket mot – og frykten for – døden og slutten på det hele, utfordres i kunstdokumentaren Wild Plants av sveitsiske Nicolas Humbert.

Gjennom langsomme portretter av mennesker som går en annen vei, stiller Humbert en saktegående samfunnsdiagnose. Ved å betrakte dem som velger andre liv, tvinger han oss andre til å se på våre egne liv med et nytt blikk. Han vender blikket mot dem som velger å være utenfor, leve livet langsommere og gjennom dyrking av purre, ringblomst og aubergine gjøre et slags opprør mot samfunnsutviklingen, konsumsamfunnet, tidsklemme og menneskets forhold til selve livet. Humbert besøker kooperativer i Frankrike, en «geriljagartner» i Zürich, en urfolksleder ved Wounded Knee, en tømmerhugger og urbane bønder i Detroit.

Syklisk verdensbilde. Den dominante forestillingen i en klassisk, «moderne» forestillingsverden er at årene, livet og verden er på vei et sted, mot et mål – i lineær retning fra en begynnelse til en slutt. I motsetning står det sirkulære verdenssynet, der dagene, ukene og året
går i sykluser, og der alt vender tilbake igjen. Sioux-medisinmann Hehák’a Sápa (Svarte Elg) (1863–1950) sa det på følgende måte: «Fugler lager reirene sine i sirkler, for de har samme religion som oss. Solen står opp og går ned igjen i en sirkel.

wildplantsMånen gjør det samme, og begge er runde. Til og med årstidene utgjør en stor sirkel i sin forandrende natur – alltid tilbakevendende til slik det en gang var.»

For Detroit-kunstneren og urbangartneren Kinga Osz-Kemp i Wild Plants var møtet med jorden, komposten og plantene en oppvåkning. Hun mistet moren i ung alder, og hadde et uavklart forhold til døden. «Hjertet i alt vi gjør, er komposten,» sier Osz-Kemp i filmen. At noe dør, for så igjen å skape liv, er essensielt. «Jeg er ikke så bekymret over hva som vil skje med meg etter at jeg dør lenger. Det føles ikke lenger som en så fryktelig slutt.»

Gjennom arbeidet med kompost og dyrking har hun dermed forstått at slutten også kan være begynnelsen. «Kompost er er bare en stopp i syklusen. Jeg kom fra ideen om at alt har en begynnelse og en slutt. Ideen om det sykliske verdensbildet ble med én gang veldig synlig og åpenbar bare ved å se hvordan kompost igjen skapte liv,» sier Osz-Kemp.

Geriljaleder med frø. På en gård i Nova i Ohio vokser det siste kjente epletreet som er plantet av misjonærgartneren Johnny Appleseed (1774–1845). Appleseed bestemte seg tidlig for å vie livet sitt til frøplanting. Han gikk barbeint gjennom USA og plantet epletrær, gjerdet dem inn for beskyttelse mot beitedyr, og ga lokalbefolkningen ansvaret for å passe på trærne. Hans mål var at nybyggerne skulle ha tilgang til epler, som igjen kunne brukes i ciderproduksjon.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.