Blomsterbarn Blues

Et halvt århundre etter The Summer of Love står motkulturens barn frem med sine oppvekstfortellinger.

Anne Bitsch

En ettermiddag i 1976 står en tynn jente, seks år gammel, i korridorene på The French American Bilingual School i San Francisco idet klokka ringer ut for dagen. Hun ser mylderet av småjenter i marineblå skjørt, knestrømper og fint oppsatte fletter bli tatt imot av sine familier. Hennes eget hår er ubehjelpelig festet med en gummistrikk (kjøkkentype).
Mattelæreren har gitt elevene en hjemmeoppgave: De har blitt bedt om å legge merke til ulike former og figurer i sine nærmiljøer. Jenta observerer familiekvadratene og -trekantene stille, på avstand. Hun konstaterer: «Pappa og jeg er bare to punkter. En linje. Ikke engang en form.»
Scenen er hentet fra amerikanske Alysia Abbotts memoarer om oppveksten med sin far, den innflytelsesrike homopoeten Steve Abbott, i det motkulturelle Haight/Ashbury-distriktet på 70- og 80-tallet. Tittelen Fairyland: A Memoir of My Father spiller på den bohemske fantasiverdenen med «flytende grenser» som far og datter levde i – den absolutte antitesen både til Steve Abbotts egen oppvekst i et strengt katolsk hjem og Alysias skolehverdag blant diplomat- og overklassebarn (Sofia Coppola lager nå film basert på boken, red.anm.).

«Hvordan er det å være tilbake?» spør jeg forfatteren på en kafé i Cole Valley, en liten bakgårdsoase like ved hennes barndoms tumleplass – selveste episenteret for hippie-bevegelsen og The Summer of Love. «Alt er forandret nå,» svarer Alysia: «The Haight ser ut som en fornøyelsespark,» konstaterer hun tørt.
Nei, det er ikke mye igjen av det progressive og kreative miljøet som levde og virket rett utenfor Alysias barndomshjem i 1666 Page Street. Gentrifiseringen og inntoget av young tech professionals med høye Silicon-Valley-lønninger skviser ut vanlige folk. «Men landets beste burrito og parken finnes der fremdeles, og jeg elsker å komme dit,» sier hun med henvisning til Golden Gate Park, der hun og faren pleide å leke gjemsel mellom sypresser og eukalyptustrær da hun var liten.

Som unger var vi litt for homo for den streite verdenen, og litt for streite for den skeive.

Steve Abbott og Alysias mor Barbara møttes i 1968, samtidig som studentopprøret spredte seg fra Paris’ gater til resten av verden. De to ble kjent i organisasjonen Students for a Democratic Society. 68-erne sto i spissen for en sosial, kulturell og politisk revolusjon som endret den vestlige verden fundamentalt. Fredsbevegelsen og en mer liberal kjønns- og seksualitetskultur satte sitt preg på det politiske USA. The Summer of Love, som fant sted året før Steve og Barbara traff hverandre, er blitt stående som et sterkt symbol på dette, med Love-Ins, beatpoesi, hasj og LSD. Men mange gikk til grunne. Også moren til Alysia, som mistet livet i en bilulykke i 1973, bare 27 år gammel. Da var Alysia to.

I Fairyland beskriver forfatteren en barndom i et kontrastfullt miljø, med vakre vyer og inkluderende kjærlighet mellom personer av samme kjønn, men også med et destruktivt dopmisbruk og en tidvis fraværende far. Parallelt med det personlige løper den politiske historieskrivningen: Verdiene som vokste frem i kjølvannet av blomsterbarnas, homo- og fredsaktivistenes og ikke minst kvinnebevegelsens engasjement, kommer i 80-årene under sterkt press fra yuppienes pastellrevolusjon. Samtidig melder aidsepidemien sin ankomst og etterlater et miljø med pleietrengende, dødssyke mennesker uten tilgang til gode medisiner og helserettigheter. Steve Abbott døde av sykdommen i 1992, bare 48 år gammel. Alysia var foreldreløs før hun rakk å fylle 22.
Casualties of the revolution – «Revolusjonens sivile tap» – slik omtaler Alysia Abbott disse dødsfallene i dag. Ordene faller på et bokarrangement i regi av California Historical Society i San Francisco, som har satt søkelys på blomsterbarnas barn – The Children of Love. 50 år har gått siden den legendariske sommeren der nærmere 100 000 mennesker valfartet til byen. Noen fant et inkluderende fellesskap, kanskje til og med en dypere følelse av mening; andre endte med å leve på gata i en pøl av forfall og bad trips. New York Times rapporterte i mai 1967 om at så mange som fire personer daglig ble innlagt på psykiatrisk avdeling grunnet rusrelaterte psykoser. Det var kanskje bevissthetsutvidende for blomsterbarna selv, men blomsterbarnas barn ble ofte skadelidende av fysisk og emosjonelt fraværende foreldre og av å være redusert til statister i en voksenverden som også besto av dødsfall, drikking, dop og depresjoner.
Ordstyreren spør Alysia og to andre forfattere, Clane Hayward og Joshua Safran, om de føler bitterhet over å ha vokst opp med disse inkarnasjonene av Peter Pan – voksne som ikke vil bli voksne – som omsorgspersoner. Men selv om Alysia ble mobbet av overklasseflettene på French-American og vokste opp i et rotløst, skittent hjem der avklippede snortesugerør stadig var å finne, fastholder hun et sjenerøst tvisyn: «Jeg har aldri vært i tvil om at pappa var glad i meg. Foreldrene mine var kjærlige, og handlet slik de gjorde ut fra visjonen om et bedre samfunn.» Abbott mener man bør anstrenge seg for å forstå hva foreldregenerasjonen forsøkte å få til.

Jeg tror man som menneske kan være tjent med å mykne. Bitterhet kan kjennes hard.

Boken bringer oss et stykke nærmere hvordan dette kan gjøres. Forfatteren har gjort et nitid arbeid med å stykke sammen et portrett, ikke bare av sin far og sin oppvekst, men av hele det amerikanske samfunnet, og særlig miljøet rundt Haight/Ashbury og homsedistriktet i Castro. Farens etterlatte dagbøker, poesi og brev er hennes kildemateriale, samt intervjuer med familie og venner – og historiebøker. Særlig interessant er det å lese om farens forsøk på å forene sitt politiske engasjement og letingen etter en livspartner med å skape en tilværelse for seg selv og datteren i en tid der homofile alenefedre ikke hadde rollemodeller. Vi blir kjent med en mann som på mange måter svikter sin datter, men som også lærer av sine feil og forsøker å gjøre det godt igjen. Han ser etter voksne kvinner som datteren kan tilbringe tid med, så hun ikke skal unnvære en morsfigur; han sørger for at hun får en ordentlig utdanning, og dedikerer dikt og tegneserier til henne. Steve Abbott skjønner seg kanskje ikke så mye på hvilke hygieneråd man skal gi en tenåringsjente som plutselig begynner å svette, men han gir Alysia det beste rommet i leiligheten, det med balkong. Når Alysia ber om mer alenetid, inviterer han henne på restaurant én gang i uka.
Bokens sterkeste kort er Alysias egne minner om hvordan voksenverdenen fortonte seg fra barnets, og senere ungdommens, perspektiv:
Selv om jeg ikke var homo, visste jeg at «homo» også gjaldt meg på grunn av pappa. Og i løpet av mine første år på French American […] lærte jeg at homofili var a) ekkelt og b) utenfor min kontroll. Det ekle var ikke noe du gjorde; det var noe som bare skjedde med deg, eller noe du var født inn i. Så, da jeg tidlig den våren fant et edderkoppreir i lekehuset mitt ute i bakgården etter mange måneders vanskjøtsel, tenkte jeg ikke: «Hmm, pappa skulle tatt inn dette huset for vinteren. Jeg må be ham vaske det.» Jeg tenkte: «Dette huset er ekkelt, fordi det er mitt, og jeg er ekkel.» […] Jeg møtte ikke andre barn av homofile foreldre før jeg ble voksen. Og mellom disse «homseungene», som noen har valgt å kalle oss, har jeg følt et sterkt bånd, særlig rundt den merk-
verdige følelsen – noe som liknet ensomhet, men som lå nærmere isolasjon. I de første tiårene etter Stonewall hadde familiene våre ingen måter å knytte bånd på, eller finne ut hvem vi var og hvor vi hørte til. […] Vi så ingen som liknet foreldrene våre i bøker eller på tv. Og derfor så vi på oss selv som utenfor samfunnet, avskåret fra «de normale». Som unger befant vi oss i en tilstand av bekymring, litt for homo for den streite verdenen, og litt for streite for den skeive.»
I forsøket på å etterlikne normalitet, måtte Alysia ofte skjule hvem hun var og hvor hun kom fra. Farens seksuelle legning og rusmisbruk fortalte hun ingen om. Hun slet med å avgrense seg selv fra ham: «Jeg visste ikke hvor pappas forbrytelser sluttet og hvor mine egne begynte.»

Tilbake i Cole Valley spør jeg forfatteren om det har vært vanskelig å tilgi foreldrene, når hun som barn led så mye av savn og opplevde å miste dem så tidlig. Abbott svarer at hun tror man som menneske kan være tjent med å mykne, at bitterheten kan kjennes hard. Samtidig fastholder hun at det er viktig ikke å glemme – særlig må de små hverdagsfortellingene om familieliv innfelles i en større fortelling om hvordan samfunnet var: «Jeg vil at folk skal bry seg om disse verdiene, og vite hva som skjedde her i San Francisco. En del mennesker kjenner dessverre ikke sin historie. Å dele dette kan minne dem om hvor vi kommer fra, og gi dem et perspektiv på hvor vi er nå.»
I så måte kan vi forstå alle de vitnesbyrdene som i disse dager kommer fra motkulturens barn, ikke bare som familiesagaer, men også som historieskrivning på et overordnet plan. Om den tiden. De menneskene. De kampene. Den kjærligheten.

---
DEL