Blomsterbarn Blues

Et halvt århundre etter The Summer of Love står motkulturens barn frem med sine oppvekstfortellinger.

Anne Bitsch

En ettermiddag i 1976 står en tynn jente, seks år gammel, i korridorene på The French American Bilingual School i San Francisco idet klokka ringer ut for dagen. Hun ser mylderet av småjenter i marineblå skjørt, knestrømper og fint oppsatte fletter bli tatt imot av sine familier. Hennes eget hår er ubehjelpelig festet med en gummistrikk (kjøkkentype).
Mattelæreren har gitt elevene en hjemmeoppgave: De har blitt bedt om å legge merke til ulike former og figurer i sine nærmiljøer. Jenta observerer familiekvadratene og -trekantene stille, på avstand. Hun konstaterer: «Pappa og jeg er bare to punkter. En linje. Ikke engang en form.»
Scenen er hentet fra amerikanske Alysia Abbotts memoarer om oppveksten med sin far, den innflytelsesrike homopoeten Steve Abbott, i det motkulturelle Haight/Ashbury-distriktet på 70- og 80-tallet. Tittelen Fairyland: A Memoir of My Father spiller på den bohemske fantasiverdenen med «flytende grenser» som far og datter levde i – den absolutte antitesen både til Steve Abbotts egen oppvekst i et strengt katolsk hjem og Alysias skolehverdag blant diplomat- og overklassebarn (Sofia Coppola lager nå film basert på boken, red.anm.).

«Hvordan er det å være tilbake?» spør jeg forfatteren på en kafé i Cole Valley, en liten bakgårdsoase like ved hennes barndoms tumleplass – selveste episenteret for hippie-bevegelsen og The Summer of Love. «Alt er forandret nå,» svarer Alysia: «The Haight ser ut som en fornøyelsespark,» konstaterer hun tørt.
Nei, det er ikke mye igjen av det progressive og kreative miljøet som levde og virket rett utenfor Alysias barndomshjem i 1666 Page Street. Gentrifiseringen og inntoget av young tech professionals med høye Silicon-Valley-lønninger skviser ut vanlige folk. «Men landets beste burrito og parken finnes der fremdeles, og jeg elsker å komme dit,» sier hun med henvisning til Golden Gate Park, der hun og faren pleide å leke gjemsel mellom sypresser og eukalyptustrær da hun var liten.

Som unger var vi litt for homo for den streite verdenen, og litt for streite for den skeive.

Steve Abbott og Alysias mor Barbara møttes i 1968, samtidig som studentopprøret spredte seg fra Paris’ gater til resten av verden. De to ble kjent i organisasjonen Students for a Democratic Society. 68-erne sto i spissen for en sosial, kulturell og politisk revolusjon som endret den vestlige verden fundamentalt. Fredsbevegelsen og en mer liberal kjønns- og seksualitetskultur satte sitt preg på det politiske USA. The Summer of Love, som fant sted året før Steve og Barbara traff hverandre, er blitt stående som et sterkt symbol på dette, med Love-Ins, beatpoesi, hasj og LSD. Men mange gikk til grunne. Også moren til Alysia, som mistet livet i en bilulykke i 1973, bare 27 år gammel. Da var Alysia to.

I Fairyland beskriver forfatteren en barndom i et kontrastfullt miljø, med vakre vyer og inkluderende kjærlighet mellom personer av samme kjønn, men også med et destruktivt dopmisbruk og en tidvis fraværende far. Parallelt med det personlige løper den politiske historieskrivningen: Verdiene som vokste frem i kjølvannet av blomsterbarnas, homo- og fredsaktivistenes og ikke minst kvinnebevegelsens engasjement, kommer i 80-årene under sterkt press fra yuppienes pastellrevolusjon. Samtidig melder aidsepidemien sin ankomst og etterlater et miljø med pleietrengende, dødssyke mennesker uten tilgang til gode medisiner og helserettigheter. Steve Abbott døde av sykdommen i 1992, bare 48 år gammel. Alysia var foreldreløs før hun rakk å fylle 22.
Casualties of the revolution – «Revolusjonens sivile tap» – slik omtaler Alysia Abbott disse dødsfallene i dag. Ordene faller på et bokarrangement i regi av California Historical Society i San Francisco, som har satt søkelys på blomsterbarnas barn – The Children of Love. 50 år har gått siden den legendariske sommeren der nærmere 100 000 mennesker valfartet til byen. Noen fant et inkluderende fellesskap, kanskje til og med en dypere følelse av mening; andre endte med å leve på gata i en pøl av forfall og bad trips. New York Times rapporterte i mai 1967 om at så mange som fire personer daglig ble innlagt på psykiatrisk avdeling grunnet rusrelaterte psykoser. Det var kanskje bevissthetsutvidende for blomsterbarna selv, men blomsterbarnas barn ble ofte skadelidende av fysisk og emosjonelt fraværende foreldre og av å være redusert til statister i en voksenverden som også besto av dødsfall, drikking, dop og depresjoner.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.