Bløffen om sykefraværet

Det er noe man bør merke seg i Norge. Noe man bør merke seg, og være på vakt overfor. Og det er at Norge har sitt sannhetsministerium, slik de fleste regimer har. Dette sannhetsministeriet har ansatt sin Winston Smith, og denne Smith driver sin nytale på mange felt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En søkt påstand, kanskje. Men det er vanskelig å forklare på annen måte den voldsomme offensiven mot sykefraværet i Norge. Det blir påstått at det har økt. Det øker hele tiden, sies det. Det er et stort problem, og det må gjøres noe med. Vi har ikke arbeidsmoral i dette samfunnet, vi er en flokk sytere, og vi er hjemme selv om vi burde gått på jobb.

Det er dette vi hører hele tiden. Men ta en kikk på grafen som er på denne siden. Den viser sykefraværet fra 1971 og fram til 2001. Den er laget på basis av NHOs egne tall over sykefraværet blant arbeidere (ikke funksjonærer). Og den viser den sanne sannheten om sykefraværet.

For det første: sykefraværet ligger flatt i Norge og har gjort det i tretti år.

For det andre: sykefraværet svinger litt opp og ned, og det svinger i forhold til arbeidsløsheten.

Høy arbeidsledighet, lavere sykefravær.

Lav arbeidsledighet, høyere sykefravær.

Men det er svingninger det er snakk om, ikke økninger. Det går opp, og det går ned igjen. Sånn er det. Når Statistisk Sentralbyrå legger ut på sine nettsteder at sykefraværet går opp, betyr det bare at det har fluktuert i takt med normale svingninger. For sykefraværet i Norge øker ikke.

Å lese om sykefravær er en ganske pussig opplevelse. Ta for eksempel en statistikk som ble stablet på beina så tidlig som i 1956. Den viste fraværsprosenten på en gjennomsnittsdag dette året. Og den viste at sykefraværsprosenten i Vest-Tyskland var på 5.7 prosent, mens den i Canada var på 1.1 prosent.

Fin arbeidsmoral i Canada og ditto dårligere i Vest-Tyskland, med andre ord. Men hensikten med tabellen var ikke å vise dette. Hensikten var å sammenligne sykefraværsprevalens med gjennomsnittlig arbeidsløshet. Vest-Tyskland hadde én prosent arbeidsløse. Canada hadde syv prosent.

I begge land var mellom syv og åtte prosent av arbeidsstyrken ute av arbeidsmarkedet.

For å holde oss til historien, så skrev svensk LOs medisinske ekspert i 1966 at «konflikten mellom helsemessig arbeidskapasitet og for høye arbeidskrav kommer til uttrykk i så vel sykefraværsstatistikk som i arbeidsløshetsstatistikk. Det er et spørsmål om sosial trygghetsgrad hvorvidt tilfellene skal dukke opp på den ene eller andre siden.»

En sannhet som gjelder fortsatt, skulle man tro.

Det fins andre sannheter også. Som for eksempel at man kan måle sykefraværet på alle mulige måter og få det resultatet man ønsker. Én definisjon er tapte dagsverk på grunn av sykefravær i prosent av avtalte dagsverk for samme periode. En annen er antall personer med sykefravær på et gitt referansetidspunkt i forhold til totalt antall arbeidstakere. Man kan bruke gjennomsnittlig antall sykepengedager pr. sysselsatt. Og man kan forholde seg til ulike populasjoner (arbeidere og funksjonærer; bare arbeidere og så videre).

Ett eksempel på uærlig statistikk ville vært: I 1971 lå sykefraværet blant kvinner på nesten 12 prosent. For menn var den 8.5 prosent. I dag konkluderer SSB med at sykefraværet har økt fra 7.8 til 8.5 prosent fra fjerde kvartal 2002 til fjerde kvartal 2003. Sykefraværet har altså gått ned med ganske mange prosentpoeng. Slik kunne vi brukt statistikken, vi også. Hadde det ikke vært for det faktum at SSB og NHO bruker ulike målemetoder.

Kort sagt. Sykefraværet er en strikk som kan brukes slik man ønsker. Og akkurat nå er det ønskelig at vi alle tror at fraværet øker slik at vi kan akseptere uten sverdslag at sykelønnsordningen blir uthulet.

Det er en ideologisk offensiv, og det er våre politikere som står for den. NHO, SSB, LO og andre er bare redskapene. Sannhetsministeriet er i full aksjon. Vår oppgave er å ikke tro på noe av det som kommer derfra.

---
DEL

Legg igjen et svar