Blodspor og blindspor

Statsviter Torbjørn Knudsen har drevet detektivarbeid om årsakene til 11. september, og frikjenner USA for egen skyld.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«USA kan takke seg selv og slutte å sutre.» Sitatet er hentet fra Dagbladets debattsider på nettet, og innleder del én av statsvitenskapprofessor Torbjørn Knudsens bok om årsakene til terrorangrepene i New York og Washington den 11. september 2001.

Blowback

Det er først og fremst denne påstanden, som Knudsen kaller «blowback-teorien», boka er ment å dissekere, og avvise. Knudsen retter en tildels harmdirrende pekefinger mot dem som legger skylden hos amerikanerne selv – ofrene for terrorangrepene – og som i sin kynisme ikke tar inn over seg at over 3.000 menneskeliv, mange av dem ikke-amerikanere, møtte en brutal finale for litt over halvannet år siden.

Ved siden av «Anne-Kristin», som hadde skrevet den ovenstående setningen på Dagbladets nettsider, peker Knudsen på forfatteren Gert Nygårdshaug som en kynismens fanebærer: Åtte dager etter terrorangrepene skrev Nygårdshaug en kronikk i Dagbladet, der han forsøkte å forklare hvorfor han ikke følte sorg etter terrorangrepene mot USA. Nygårdshaug mente USA selv hadde skapt kreftene som stod bak terroren «ved sin aggressive politikk».

Følelseskaldt

Det er lett å være enig med Knudsen i at man må være usedvanlig følelseskald for ikke å bli beveget av at flere tusen uskyldige mennesker drepes, et utall skades og et enda større antall mister sine kjære og bekjente i løpet av minutter en ellers helt vanlig morgen i to av verdens storbyer. Men så ga da også de fleste mennesker kloden over uttrykk for en betydelig rystelse og sorg.

Det derimot enkelte påpekte, for eksempel Nygårdshaugs svenske kollega Jan Guillou, var at man gjerne hadde sett den samme sorgen, forferdelsen og bestyrtelsen over liv som går tapt i i kriger og konflikter i den tredje verden, ofte som en direkte eller indirekte følge av USAs stormaktspolitikk. Guillou argumenterte for at vestlig opinion på rasistisk vis verdsetter et amerikansk liv høyere enn et palestinsk, vietnamesisk eller irakisk liv når 3.000 drepte i New York og Washington krever allmenn «verdenssorg», mens det irakiske folks sultedød knapt har vært offentlig debattema gjennom 1990-tallet.

Interessant i så måte er det at de estimerte sivile tapene som følge av USAs og deres alliertes krig mot Taliban-styret og al Qaida i Afghanistan overstiger dødstallene den 11. september. Ikke fordi det gjør terroraksjonene for halvannet år siden mindre brutale. Men fordi det reiser spørsmål om ved hvilken letthet man fra vestlig hold vil sette et høyere mål over sivile menneskeliv. Få av oss er i tvil om at USAs mål om å nedkjempe internasjonale terrornettverk er et edlere mål enn al Qaidas mål om å gjenopprette kalifatet, med sharialov som rettesnor, i alle muslimske land. Men både USA og al Qaida styres av målsettinger de selv setter høyt, og er villige til å påføre andre menneskelige tap for å nå dem. (Og, i parentes bemerket: Begge synes å operere med doble agendaer. Det de har felles, er ønsket om å bevare integriteten til egen sivilisasjon. Og at egen elendighet brukes som ammunisjon.)

Frankenstein-monstre

Blowback-teorien rommer minst to dimensjoner: På den ene siden argumenteres det for at USA gjennom sin aggressive utenrikspolitikk bidrar til (berettigede) antivestlige holdninger i andre deler av verden, og således stimulerer rekrutteringen til ekstreme antivestlige bevegelser. På den andre siden argumenteres det for at USA gjennom en manipulerende utenrikspolitikk skaper sine egne Frankenstein-monstre: General Noriega i Panama, Saddam Hussein i Irak – og altså Osama bin Laden og al Qaida.

I praksis handler så å si hele Torbjørn Knudsens bok om det siste. Knudsen argumenterer mot blowback-teorien: Han hevder at USA ikke kan holdes ansvarlig for monsteret bin Laden, at det ikke finnes direkte, og ikke særlig sterke indirekte, forbindelser mellom USAs politikk i Afghanistan og bin Ladens oppbygging av et internasjonalt terrornettverk. Det er rett og slett ikke USA som har «skapt bin Laden».

Ikke USA-støtte

Knudsen peker på at det i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan julaften 1979 ble bygget opp to motstandsnettverk mot okkupantene. På den ene siden stimulerte USA, gjennom pakistanske myndigheter, til etableringen av Mujaheddin, en sammenslutning av hovedsakelig sju islamistiske grupper som sloss mot sovjeterne. På den andre siden sendte Saudi-Arabia Osama bin Laden til Pakistan og Afghanistan, hvor han bygget opp en hær av frivillige fra den arabiske muslimske verden, som skulle gi sitt bidrag til kampene. Det interessante i denne sammenhengen er at Knudsen sannsynliggjør at det var liten sammenheng mellom oppbyggingen av disse to styrkene. Vel så interessant er Knudsens påpekning om at de saudiarabiske økonomiske bidragene til det som senere skulle bli al Qaida var like store som USAs økonomiske bidrag til Mujaheddin. Det ville være for mye her å ta tak i det totale bildet Knudsen tegner, utover å slå fast at forfatteren argumenterer godt for at bin Laden snarere er Saudi-Arabias verk, og ikke USAs. Og at USA hadde begrenset kunnskap om, og innflytelse over, Saudi-Arabias handlingsmønster overfor Afghanistan-konflikten.

Knudsen tegner også et solid bilde av utviklingen av politisk islam i den arabiske og muslimske verden. Han gir en inngående beskrivelse av hvordan USAs utenrikspolitikk ble lagt om da Ronald Reagan overtok for Jimmy Carter som USAs president etter valget i 1980, fra oppdemmingspolitikk overfor Sovjetunionen til en «rollback-politikk» der sovjeterne skulle utfordres i land som Afghanistan, Angola, Kambodsja og Nicaragua. Og hvordan sentrale folk i den amerikanske administrasjonen anså at Afghanistan kunne bli arnestedet for Sovjetunionens sammenbrudd. Men ikke minst inneholder Knudsens bok en detaljert beskrivelse av oppbyggingen av al Qaida-nettverket, deres ideologisk-religiøse grunnlag, deres modus operandi og deres planlagte og gjennomførte terroraksjoner.

Tanketom?

Det forunderlige med boka «Blodspor» er imidlertid at den andre blowback-teorien ikke underlegges samme grundige drøfting. Torbjørn Knudsen nærmest håner de som hevder at USAs aggressive utenrikspolitikk i seg selv skulle kunne legge grunnlaget for så sterke antivestlige strømninger at terrornettverk av al Qaida-sorten oppstår. Han avfeier ikke teorien, men han omtaler den som «tanketom», og med en oppsiktsvekkende begrunnelse: Knudsen peker på at alle stormakter har møtt motstand – britene på 1800-tallet, nederlenderne på 1700-tallet, spanjolene på 1600-tallet. «Alle stormakter har opplevd anslag som vi i dag kan betegne som «blowback»,» skriver Knudsen.

Det skulle vel borge for at de som mener amerikanerne et stykke på vei kan takke egne regjeringer for antiamerikanismen og USA-hatet i deler av den 3. verden, har et poeng. Knudsen konkluderer snarere tvert imot med at de ikke har et poeng, fordi teorien deres er lite kontroversiell. På dette punktet står vi overfor en logisk brist hos Knudsen som er nær ved å rive ned hele bokas troverdighet. At Knudsen fyller på med generelle betraktninger om sekstiåttere som henger igjen i den kalde krigens logikk og gammelt USA-hat, og således gjerne ser at USA tildeles skylden også når de er offer, bidrar til å styrke inntrykket av at Knudsens logiske brist er ideologisk motivert.

Ressentiment

Til Knudsens forsvar skal det likevel pekes på at han, helt i slutten av boka, drøfter Nietzsches ressentiment-begrep anvendt på den arabiske/muslimske verden. I det siste kapitlet avviser Knudsen ikke bare «USAs skyld», men også eksempelvis den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntingtons teori om en sivilisasjonskollisjon («The clash of civilizations»). Han støtter seg snarere til ressentiment-begrepet, som svært kort fortalt beskriver fenomenet at marginaliserte grupper som har mistet kontrollen med egen utvikling kompenserer med å danne et slags kollektivt forsvar. Paret med Nietzsches begrep om «slavemoral», dannes et mønster der de marginaliserte gruppene etablerer en egenforståelse som økonomisk og maktpolitisk underlegne, men moralsk overlegne sammenliknet med overmakten. Bildet som dannes, er at makt og rikdom korrumperer de mektige, mens de marginaliserte er «rene».

Innfallsvinkelen, som også for eksempel den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf har tatt til orde for i analysen av den arabiske/muslimske verden, har trolig betydelig forklaringskraft. Det underlige er imidlertid at en slik analyse bare vies liten plass helt på slutten av en bok som skal forklare 11. september.

Det gjør, om ikke annet, «Blodspor» mer til en detektivroman enn en studie av internasjonal politikk.

Forlagsslendrian

Helt til slutt: Jeg avstår som regel fra å kommentere form og språk i omtale av fagbøker og politisk litteratur, men av og til er det på sin plass å gi forlagene på pukkelen. «Blodspor» er en bok som er skjemt av elendig redigering, hyppige gjentakelser og upresise setninger. Den bærer tilsynelatende preg av at Cappelen Akademisk Forlag ikke har gjort annet enn å motta manuset fra forfatteren og trykke boka. Om det er ren slendrian i forlaget, eller om man har prioritert utgivelse mens Golf-krigen ennå pågår framfor kvalitet, er vanskelig å vite. Men når forlaget ikke har gjort jobben med å redigere teksten språklig og formmessig, svekkes tilliten til hele boka. Det er naturlig å spørre seg om de har brukt dyktige konsulenter på bokas innhold, når de ikke har gjort det på bokas uttrykksformer. Skylden ligger neppe hos forfatteren, som har levert hva man kan vente av et manus. Men det er til syvende og sist ham, og de ti studentene som har bidratt til boka, som rammes.

---
DEL

Legg igjen et svar