Blodløs blodoverføring

Når man skal hjelpe land økonomisk, er det ikke nok med omtanke og idealisme. Man må kjenne de enkelte landenes kultur, og vite hvor korrupsjonen sitter.

Henning Næss
Email: henning.ness@getmail.no
Publisert: 01.03.2018

What’s Wrong With the IMF and How To Fix It.

Bessma Momani og Mark R. Hibben

Polity

Storbritannia

IMF er det internasjonale pengefondet. IMF ble opprettet i 1944 sammen med Verdensbanken, og begge hadde som hovedformål å bygge opp Europa økonomisk etter andre verdenskrig, og skape økonomisk balanse mellom land i en oppbygningsfase. Det såkalte Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert under en konferanse i Bretton Woods i USA i juli 1944. Bretton Woods-systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samtykke og samvirke mellom verdens ledende industriland. Det viktigste med Bretton Woods-systemet var å hele langvarige eller midlertidige avvik i betalingsbalansen mellom land. Men da USA suspenderte den faste vekslingskursen mellom dollar og gull, kollapset systemet. Gullstandarden gjaldt ikke lenger. Gullstandarden var det dominerende pengesystemet i verden frem til første verdenskrig.

Vår tids kriser. De siste femten årene har verden gjennomgått en serie økonomiske kriser, og mange av dem har vært etterfulgt av alvorlige resesjoner, det vil si innskyting av kapital for å redde bankene.

Mange har sikkert stilt følgende spørsmål til seg selv eller andre: Hvorfor har det vært så mange finansielle kriser i vår tid? Og hvorfor spesielt i løpet av de femten siste årene? I Kapitalen i det 21. århundre påpekte Thomas Piketty at hovedårsaken til den økonomiske krisen i verden i dag er økonomisk ulikhet.

Hvis det er slik at et fond som låner ut penger til land med økonomiske problemer, forårsaker flere problemer enn det løser, er det selvsagt en alvorlig sak.

IMF har utvilsomt vært viktig, ikke bare i kraft av å være en långiver, men også ved å være økonomisk rådgiver på makroøkonomisk nivå. Fondet var for eksempel aktivt i latinamerikanske land under den økonomiske krisen i 1980-årene, og også i Russland i 1990-årene.

Mexico. Hvis det er slik at et fond som låner ut penger til land med økonomiske problemer, forårsaker flere problemer enn det løser, er det selvsagt en alvorlig sak. Et problem med IMF og Verdensbanken er at de har hevdet å ha hatt suksess der suksessen har uteblitt. For eksempel hevdet IMF å ha lykkes i Mexico, som har slitt med økonomiske problemer i tiår etter tiår, og som etter vanlige folks og regjeringsmedlemmers mening ikke har fått det bedre etter å ha lånt millioner av dollar av fondet. Hvordan kan da fondet hevde at landet har fått det bedre? Har fondet noe å skjule? Det er nærliggende å tenke slik.

For eksempel mener den økonomiske journalisten Alan H. Meltzer, som har skrevet artikkelen «What’s Wrong with the IMF? What Would Be Better?» (skrevet i The Independent Review), at tapet i BNP var mye større enn inntekten i Mexico på åttitallet, og at IMF likevel har hevdet å ha hatt fullstendig suksess i samarbeidsprosessen med landet, til tross for at Mexicos BNP ikke er mye høyere nå enn i 1973.

Nå er det ikke riktig å hevde at Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har vært ansvarlig for alle Mexicos økonomiske problemer. Dårlig regjeringspolitikk og oljekriser må også ta sin del av skylden. Men IMF klarte ikke å forhindre den økonomiske krisen. Det kan skyldes at IMF har dårlige kilder, og at alle pengene overføres til korrupte systemer.

De siste tjue årene har IMF utviklet to uavhengige låneinstitusjoner: ESAF (Extended Structural Adjustment Facility) og STF (Structural Transformation Facility). Begge låneinstitusjonene ble opprettet med tanke på å støtte tidligere kommunistland. De siste ti årene har samarbeidet også inkludert Russland.

Manglende kunnskap. «IMF spytter alt for ofte penger inn i et system som ikke forandrer seg», mener forfatterne av denne boken. Hovedsaken er å skjønne hvordan man skal låne penger til kommunistland på en slik måte at man får en mest mulig smertefri overgang til et kapitalistisk system. Og som Allan H. Meltzer minner om i sin artikkel: «Kapitalisme er mer enn å forhandle med markedspriser.»

Et annet problem er hvordan et fond som låner bort penger, skal forholde seg til korrupsjon. (I 1998 mottok Russland 150 millioner dollar for å bygge fly som skulle selges til India. Ingen av pengene kom frem dit de skulle. De forsvant inn i et korrupt system og ble borte.)

IMFs feil var, ifølge denne bokens to forfattere, at IMF manglet ansatte som visste hvordan de skulle forholde seg til russisk økonomi. Til tross for dette vektlegger forfatterne: «Det er ingen tvil om at de ansatte i IMF er høyt utdannede økonomer med stor innsikt i økonomi på makronivå, og at det kreves høye kunnskaper om samfunn og økonomi (en PhD-grad er for eksempel et selvsagt krav) for å jobbe der.» De fleste av de fast ansatte jobber på fulltid. Men når IMF har fått så mye kritikk, så er det kanskje allikevel noe galt med ansettelsesprosedyrene?

Ansetter de dyktige nok folk? Og hva legger organisasjonen vekt på? «Organisasjonen søker folk med høye teknokratiske kunnskaper», skriver forfatterne. Men dessverre har de ansatte i IMF ofte liten praktisk erfaring, og liten kunnskap om dem de inngår samarbeid med. Forfatterne skriver: «Fund advice fails to take into account existing political constraints (…) Indeed, the applicability of the IMF staff policy advice to the domestic political circumstances is in many cases weak.»

Denne boken kan for så vidt være en helt grei bok å begynne med for den som vil sette seg inn i IMFs forhold til den økonomiske situasjonen i verden i dag, men den glipper når det gjelder en mer grundig bruk av historiske kilder, som kanskje hadde vært påkrevd. Den er også temmelig kjedelig – faktisk en nokså blodløs blodoverføring. Uansett krever den kunnskaper som mange ikke har på feltet, så den er kanskje best egnet for økonomistudenter og andre som er interessert i økonomiske fag.

Kommentarer