Borgerkrigen i Colombia har vart siden 1964, og den har krevd over 260 000 menneskeliv. Bakgrunnen for konflikten er fattigdom og sosial ulikhet på landsbygda: Én prosent av landeierne eier 43 prosent av jordbruksarealet. Sosialistiske geriljagrupper som FARC og ELN har kjempet for en radikal jordomfordeling, mens høyreorienterte paramilitære grupper har slåss mot geriljaen og drept sivile aktivister. På midten av 1980-tallet inngikk FARC en våpenhvileavtale der de avsluttet den væpnede kampen for i stedet å stille til valg for venstrepartiet Union Patriocia. Avtalen ble ødelagt av de paramilitære, som innledet en terrorkampanje der de henrettet nærmere 3000 av partiets medlemmer.
Den nåværende fredsavtalen mellom staten og FARC ble enstemmig ratifisert av over- og underhuset i det colombianske parlamentet henholdsvis den 30. november og den 1. desember i fjor. Enstemmigheten skyldtes at opposisjonen, ledet av tidligere president Alvaro Uribe, forlot salen i protest før avstemningen. Uribe er kjent for å ha hatt tette økonomiske, politiske og familiære bånd til den paramilitære paraplyorganisasjonen AUC, som ble oppløst mot amnesti i 2006. Etter at AUC ble oppløst, fortsatte mange av de paramilitære sin virksomhet i kriminelle bander som driver med narkotikaproduksjon og hindrer fordrevne fattigbønder i å vende hjem og kreve tilbake jorden sin.
Under Uribes regjeringstid ble anslagsvis 3400 fattige sivile henrettet av regjeringssoldater og innrapportert som døde geriljamedlemmer for å pynte på «statistikken» over hvordan det gikk med bekjempelsen av FARC. Sittende president og fredsprisvinner Juan Santos var forsvarsminister i denne perioden. Etter at Santos ble valgt til president i 2010, brøt han imidlertid med Uribes harde linje. og tok initiativet til forhandlingene med FARC. Noe av det første Santos og FARC ble enige om, var å spørre Norge og Cuba om å være tilretteleggere i forhandlingene. Forhandlingene foregikk i Oslo og Havanna, og resulterte i avtalen som ble underskrevet av begge parter i høst. Den inngåtte avtalen inkluderer at FARC skal omdannes til et politisk parti som garanteres minimum ti seter i parlamentet de to kommende periodene; tiltak for å bekjempe fattigdommen på landsbygda; amnesti for flertallet av FARC-medlemmene og samfunnsstraff i stedet for fengsel for geriljamedlemmer som har begått alvorlige forbrytelser.
«Omfanget av den politiske volden og av drap og vold rettet mot sivilsamfunns-representanter, menneskerettighets-forkjempere, miljøvernere og politisk opposisjon har eksplodert.»
Voldsbølge og straffefrihet. Utenriksjournalist Arne Halvorsen skriver i boken Veien til fredsprisen at Norge hadde tillit fra begge parter fra tidligere forhandlinger, og at norske diplomater spilte en viktig rolle som tilretteleggere ved å sørge for at forhandlingene dreide seg om konkrete punkter med klare tidsfrister. I boken intervjuer han Latinamerika-forsker Adam Isacson fra USA, som sier at «uten Norges rolige, men effektive diplomati, kunne fredsprosessen ha sporet av flere ganger».
Det norske diplomatiet har høstet prestisje for å ha medvirket til fredsavtaler blant annet i Israel/Palestina, Sri Lanka og Sør-Sudan. Men et kjennetegn ved de tre nevnte avtalene er dessverre at selv om de er aldri så gode på papiret, har de ikke fungert i praksis – fordi de ikke har blitt implementert. Israelere og palestinere står lengre fra hverandre enn på lenge, konflikten på Sri Lanka endte med total seier for regjeringshæren, og i Sør-Sudan hersker politisk kaos og borgerkrig. Ny Tid har spurt Halvard Hjermundrud, styreleder i Peace Brigades International Norge, hva som er den største utfordringen nå som avtalen i Colombia skal implementeres.
«Den største utfordringen er den fullstendige mangelen på garantier for at politisk opposisjon og sosiale bevegelser kan gjøre arbeidet sitt,» svarer Hjermundrud. «Omfanget av den politiske volden og av drap og vold rettet mot sivilsamfunnsrepresentanter, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere og politisk opposisjon har eksplodert. Det meldes om fra 80 til over 100 drap på menneskerettighetsforkjempere og sivilsamfunnsrepresentanter i 2016, og det har fortsatt de første ukene i 2017. Beskyttelsestiltakene er overhodet ikke tilstrekkelige, og straffefriheten for angrep på sivilsamfunnet er nærmest total.»
Hjermundrud advarer mot at voldsbølgen truer med å ødelegge sentrale elementer i fredsavtalen. «FARC er fortsatt ikke demobilisert, og har ikke gjennomført sin overgang til politisk parti ennå,» påpeker han. «Allikevel sammenliknes dagens situasjon i offentligheten med tidlige stadier av utryddelsen av Union Patriotica, på grunn av mangelen på garantier for ulike former for politisk opposisjon og sosiale bevegelser, og det voldsomme omfanget av angrep, drapsforsøk og mord på sivilsamfunnsaktører. For eksempel har den venstreorienterte sosiale og politiske bevegelsen Den patriotiske marsjen blitt utsatt for utallige angrep. Over 120 av deres medlemmer har blitt drept de siste årene. Et nytt drap skjedde bare for noen dager siden.»
Norge har en viktig rolle i å følge opp implementeringen av fredsavtalen på grunn av sin spesielle posisjon i Colombia, mener Hjermundrud: «Det er nå viktigere enn noensinne at det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, fortsetter å støtte fredsprosessen samt stiller krav om at avtalen implementeres,» understreker han. «Norge bør fortsette sin direkte støtte til lokale menneskerettighetsorganisasjoner i landet, både politisk og økonomisk. Norge må også fortsette å spille en positiv rolle når det gjelder arbeidet for å anerkjenne og kreve beskyttelse for sivilsamfunnet og menneskerettighetsforkjempere.»
«Overgrep mot menneskerettighets-forkjempere og sosiale ledere er fortsatt et alvorlig problem. Dette vitner om at det er motkrefter i sving, som ikke ser seg tjent med fredsprosessen.»
UD: Motkrefter er i sving. Ny Tid spør Utenriksdepartementet hvordan Norge følger opp arbeidet med implementeringen av fredsavtalen. «Som en del av fredsavtalen ble det opprettet en oppfølgingskommisjon, der Norge og Cuba deltar sammen med representanter for FARC og colombianske myndigheter,» svarer pressetalsperson Kristin Enstad.
«Denne kommisjonen vil ha en sentral rolle i å følge opp det partene har blitt enige om i fredsavtalen.» Norge støtter også opp om gjennomføringen på andre områder: «Vi tok blant annet et initiativ til minerydding sammen med USA. Her bidrar vi med 180 millioner kroner over tre år. Tre norske politikvinner deltar også i FN-misjonen som overvåker våpenhvilen mellom partene.»
Enstad gjør det klart at det er viktig å ha et fortsatt fokus på sikkerhetssituasjonen når avtalen skal implementeres. «I fredsforhandlingene har beskyttelsestiltak stått sentralt, både det neste halvåret når FARC samles i dedikerte soner for nedleggelse av våpen, men også i tiden etter, når tusenvis av tidligere FARC-soldater skal reintegreres i det colombianske samfunnet,» sier hun. «Overgrep mot menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere er fortsatt et alvorlig problem. Dette vitner om at det er motkrefter i sving, som ikke ser seg tjent med fredsprosessen.»
Halvard Hjermundrud mener at paramilitarismen utgjør en stor fare for fredsprosessen og stabiliteten i Colombia. «Paramilitære grupper antas å stå bak det meste av angrepene på sivilsamfunnet og menneskerettighetsforkjempere, samt overgrepene mot befolkningen,» understreker han. «Det er essensielt at det arbeides for å oppløse paramilitære strukturer, og at anklagene om bånd mellom paramilitære strukturer og mektige politiske og økonomiske interesser etterforskes.»
