Blinde doña Maria ser et landskap uten grenser

FOTOBOK: Boken Doña Maria und Ihre Träume byr på en eksepsjonell reise gjennom Venezuelas karrige og mystiske ørkenlandskap med et snev av magisk realisme.

Geraldo er en portugisisk kulturarbeider og kurator.
FOTOBOK: Boken Doña Maria und Ihre Träume byr på en eksepsjonell reise gjennom Venezuelas karrige og mystiske ørkenlandskap med et snev av magisk realisme.

Den ikoniske boken Doña Maria and her Dream er basert på dokumentarfotografier fra Horst Friedrichs’ mange reiser til Venezuela, som han i 2008 mottok den presisjetunge prisen Lead Gold Award for. Boken ble til under forhekselsen fra en oppdagelsesferd i et dystert og hardt Venezuela som langsomt er i ferd med å gå i oljens og politikkens glemmebok samtidig som det skremmende nok får et stadig sterkere rykte som et prøverør for feilslått teori og praksis.

Boken starter nordvest i landet, i delstaten Lara, og beveger seg mot Falcón-regionen. I løpet av en tolvårsperiode møtte Friedrichs de samme familiene på samme tid hvert eneste år – et svært kjærkomment gjensyn – mens han lette etter skygge og smil under de små hustakene som har klart å stå imot både tidens tann og en storm eller to.

Horisonten virker uendelig, helt uten farger – her finnes ingen fargerike regnbuer, og vann er mer verdifullt enn gull.

Her er hundre års ensomhet omgjort til tolv år vennskap, og tilliten mellom fotografen og menneskene som fotograferes, har ikke kommet rekende på en fjøl.

Doña Maria And Her Dreams, Foto Av Horst Friedrichs
Alle Foto: Doña Maria And Her Dreams, Foto Av Horst Friedrichs

Ingen pirater, ingen nyheter

Men hvorfor vil noen frivillig reise tusenvis av mil for å fotografere et glemt, goldt og ugjestmildt landskap fritt for pirater, der det verken er krig eller drama, og det tilsynelatende ikke finnes noe av nyhetsverdi? Hvorfor ønsker noen å oppsøke steder der tiden har stått stille, lik en firfisle som venter på sitt bytte, eller oppsøke blinde keramikere, rynkete og solbrente stolmakere eller livstrette steinhuggere? Hvorfor velger noen svarte kråker i stedet for papegøyer med skinnende fjær?

Dette er et sted der barna aldri har hørt om eller drømt seg bort i Robinson Crusoe eller Gullivers reiser, der løsbikkjene ville fått et festmåltid av Lilliputs innbyggere, samtidig som frihet og fantasi flyter fritt gjennom årene og i tørre elveleier her.

Irene
Irene

Selv om landskapet er goldt og forlatt, er det også et sted for oppofrelse og overlevelse der hell og tilfeldigheter ikke spiller inn, men hvor familiens hverdagslige rutiner støtter seg på tiår av muntlig tradisjon; fortellinger som hviskes gjennom åpne dører og vinduer mens de gamles ansikter skimtes som skygger fra fortiden. Ansikter som er like røffe og beskyttende som barken på trærne, arret av heten og i stille protest mot elementene. Karakterer som señor Aranguren, med et snev av distingvert engelsk lord, hvis høns er mer verdifulle enn all verdens flotte dresser fra Savile Row.

Hvorfor ønsker noen å oppsøke steder der tiden har stått stille, lik en firfisle som venter på sitt bytte, eller oppsøke blinde keramikere, rynkete og solbrente stolmakere eller
livstrette steinhuggere?

Og den 114 år gamle – hvis det fantes papirbevis – doña Ruperta med alle de endeløse historiene om sine mange barn og barnebarn som aldri slutter å fascinere eller more tilhøreren, historier som ville ha fylt hundrevis av sider i støvete bøker. Hun sitter med de krokete hendene elegant foldet i fanget og lytter til vinden som aldri bringer nyheter, bare et løfte om et fjernt, men sårt tiltrengt regnskyll.
. . .

Kjære leser. Du har i dag lest noen frie artikler. Kom evt. tilbake om en ukes tid for å lese mer. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene). Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal