Blikk for det vi ikke kan se

Eksil og fattigdom hang som en skygge over Cinéma du Réel-kortfilmfestival.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Mennesker som utveksler blikk, og mennesker som betrakter omgivelser, kobles ofte til kvaliteten vi kaller «filmatisk». Det åpenlyst filmatiske i blikket bekreftes i to kinoaktuelle filmer: Carol (Haynes, 2015), som i lange sekvenser flyter som elegante, ordløse blikkvekslinger mellom undertrykte følelser og Sauls sønn (Nemes, 2015), som stiller oss ansikt til ansikt med et av Holocausts ofre og hans kamp for å bevare fatningen mens han ser hva som skjer rundt seg.
Saul i sistnevnte film, en fange som jobber i en konsentrasjonsleir i Auschwitz, må bruke øynene for å orientere seg i dødsmaskineriet, men ønsker egentlig at han ikke kunne se. «Det hadde vært mye lettere om man ikke hadde forstått,» sier han til en medfange og stirrer ned i matskålen sin. Saul har valgt å konsentrere seg om døden fremfor livet. Døden er tilsynelatende det eneste som er igjen å redde. Kroppen, blikket og tankene hans er fullstendig innrettet mot den – eksempelvis oppslukt av hvordan begrave en gutt som har blitt kvalt av nazistene, en gutt han tror er sin sønn. Saul forsøker å gjøre seg blind for – eller gjøre en personlig, nærmest absurd motstand mot – det som skjer i livet, og filmen klistrer oss til hans fornektende ansikt.
Sauls sønn viser hvordan det også ligger et sterkt filmatisk potensial i det motsatte av blikkets synsfelt. Filmer kan også finne et blikk for det som ligger rundt, det som unngår synsfeltet – et blikk for fravær, et blikk for det vi ikke kan se eller velger å ikke se. Et blikk for blindsoner, og til og med – som med Sauls sønn – et blikk for døden.

The Benevolent DictatorFravær og stillhet. Under årets franske dokumentarfilmfestival Cinéma du Réel, som foregikk i Paris fra 18.–27. mars, påminnet det internasjonale kortfilmprogrammet om nettopp dette.
I starten av Al haffar (Cherri, 2015), en meditativ film om gravplasser i den arabiske Sharjah-ørkenen, sier en tekstplakat: «Noen ganger er det forferdeligste stedet det stedet der det ikke er noe. Der hvor ingenting ennå har skjedd.» I bildet som følger ser vi et menneske med en lykt som vandrer gjennom et stort mørke. Vi hører lyden fra skrittene hans som om vi var tett på ham, men visuelt er han bare et lite punkt i en mørk uendelighet (vi vet at mørket overskrider bilderammen), bare lyst opp av sin egen lyskilde.
Exile exotic (Litvintseva, 2015) reflekterer også over fraværet av noe på et sted: Over pyntelig komponerte bilder av en kopi (i realstørrelse) av Kreml (nå i form av et tyrkisk hotell) reflekterer regissøren over sitt eget og morens eksil fra Russland, og over hvordan deler av et ideologisk byggverk har blitt begravet og gjenopprettet som kopi. Enkelte av regissørens refleksjoner, i likhet med den siterte åpningsteksten i Al haffar, får gjenklang i Il caffè si beve bestemmiando (Brandi, 2016), en observasjon av to innvandrerbarns møte med rasisme i Italia.

Den fortvilte og fornedrede stemmen til en kvinne som stadig ringer nye mennesker for å utsette tilbakebetaling av lån.                               

Her forteller en lærer at ordet omerta – som betegner stillheten mellom to mennesker idet man holder tilbake noe man ønsker å si – er det motsatte av eros (skjønnhet). Læreren begrunner motsetningen ved å hevde at det ikke skjer noe i denne stillheten. Filmen følger opp denne tanken i sin betraktende, nærmest tilbakeholdne visualitet: Er det kanskje en fordomsfull stillhet (fordekt som hatske ord) som preger de italienske barnas møte med innvandrerne?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.