Blendet av scenelyset

I en tidlig scene i dokumentaren The Dazzling Light of Sunset, som vant prisen beste debutfilm under dokumentarfilmfestivalen Visions du Reel i Sveits i vår, fester kamera blikket på et pastellblått hav mot en blek himmel, omkranset av svaberg og trær. Men når vi tar det i øyesyn, kan vi skimte sømmer i landskapet, og vi skjønner snart at det vi ser på er et tapet, et falmet og slitt tapet.

The Dazzling Light of Sunset
Regi: Salomé Jashi

Georgia/Tyskland, 2016
(Klikk her for som abonnent å se filmen)

Denne optiske illusjonen rammer inn kontoret til journalisten Dariko Beria, og fungerer som indikator på det som skal komme. Sammen med sin kollega jobber Dariko for den lokale tv-kanalen i en georgisk landsby, og sammen bruker de dagene på å filme og rapportere om store og små hendelser som skjer i regionen. Oftest er de små: Et nytt og dekorativt fortau er blitt lagt i en av landsbyens gater; en bonde har fanget en sjelden ugle; en skjønnhetskonkurranse for tolvåringer har gått av stabelen; et bryllup har funnet sted. Dariko er til stede for å fange det hele, men det er ikke gjennom hennes kamera vi blir presentert for disse scenene – hun forblir i forgrunnen, som en del av historien dokumentaren forteller. Mens vi følger henne gjennom arbeidshverdagen, ser vi situasjonene utspille seg fra behagelig avstand – kamera er statisk, og gjennom mangelen på voice-over eller andre forklarende elementer, blir vi oppfordret til å observere de stiliserte tablåene, lete etter detaljer og dra våre egne slutninger.

Iscenesettelse. Darikos tilstedeværelse i filmen indikerer at hun ikke bare er et utsynspunkt, men også en del av det livet som dokumentaren forsøker å fange. Samtidig gjør nærværet hennes det tydelig at mye av det som utspiller seg foran henne, fremstår inautentisk, innøvd. Dokumentarfilmskaperne har her gjort et interessant grep: De er ofte til stede lenge før ting starter ordentlig, og får slik med seg alle rundene med øving, terping og forberedelser. Før skjønnhetskonkurransen løper de stressede arrangørene rundt i lokalet, skjellsordene flyr, jentene drilles til å gå ned en catwalk, de er stive og ser ubekvemme ut, en mann står på sidelinjen og roper at de ligner ender som går i rekke. Men når arrangementet er i gang og vinneren kåres, er det de senere øyeblikkene av innøvde bevegelser, smil og taler Dariko fanger med kameraet sitt.

Som filmskaper eller journalist er man mektig: Ved hjelp av riktige utsnitt og vinkler, og i senere redigeringsøkter, kan man selv velge hvordan ting skal fremstilles.

Iscenesettelsen føles evig tilstedeværende i filmens innhold og bildespråk – det er påfallende hvor gjennomført mye av dokumentarens scenografi er på dette punktet. Skjermer, eller skjermlignende objekter, kapsler stadig inn personene på nye måter, og disse innrammingene går igjen: den hvite veggen bak en halvt trukket scenegardin, greenscreen-en Dariko sitter foran i nyhetsstudioet, speilet som henger på kontoret deres. Som filmskaper eller journalist er man mektig: Ved hjelp av riktige
utsnitt og vinkler, og i senere redigeringsøkter, kan man selv velge hvordan ting skal fremstilles. I en scene hvor Dariko sitter med kollegaen sin og redigerer opptakene fra skjønnhetskonkurransen, blir denne dynamikken tydelig. Vi følger dem først innenfra, ved datamaskinene, før vi deretter ser dem gjennom et vindu fra redigeringsrommet og ut mot kontoret, innrammet. Dette er i tråd med den nevnte iscenesettelsestematikken, men vi forstår snart også at dokumentarens søkelys er på journalistikken som sådan og dens selvstendighet i dette lille georgiske samfunnet. Kanskje er den fjerde statsmakts frihet også en illusjon?

Folkedans og Gangnam style. Filmskaperen har selv sammenliknet Darikos posisjon i filmen med Vergils rolle i Dante Alighieris Den Guddommelige Komedie: en veiviser som, ved å ta sitt publikum med på en ferd, bringer oss til et høyere nivå av erkjennelse. Sammensuriet av mennesker, tradisjoner og kulturelle impulser oppleves da også som et mikrokosmos, men det virker likevel som at det er Dariko selv som kommer frem til nye erkjennelser ved filmens slutt. Når hun på et tidspunkt i filmen mottar kritikk fra to journalistkolleger som klandrer henne for å dekke over guvernørens korrupte handlinger, forstår vi at også hun er ufri i hva og hvordan hun rapporterer. Tv-kanalen er dessuten under press, skjønner vi senere: Det er nye tider, alt skal digitaliseres, og kronerulling fra innbyggerne ser ikke ut til å være redningen. Det blir indikert at det gjelder å være på lag med politikerne for at tv-kanalen skal kunne overleve.

Filmens regissør, georgiske Salomé Jashi, er selv utdannet journalist. Den journalistiske metoden hun setter fore i dokumentaren sin, er å la ting spille seg ut i sitt eget tempo, tilsynelatende uten å blande seg inn eller stille spørsmål. Slik får hun også vist frem et tverrsnitt av det lille georgiske samfunnet: Gjennom mangefasetterte fremstillinger av hverdag og fest er det kanskje mer enn noe annet skillet mellom tradisjon og nye impulser som fremheves. I flere scener som inneholder forestillinger og fremførelser av musikk eller dans, settes georgisk folkemusikk opp mot eurotrance, tradisjonell dans mot Gangnam style.

Show, don’t tell. Det tragikomiske i de forskjellige scenene, i den forsiktige avdekkingen av samfunnsstrukturenes brister, forsterkes av dokumentarens observerende, ikke-kommenterende stil – vi vil le, men det er liksom noe som butter imot. Her er noe av storheten ved Jashis lille dokumentar, ved siden av dens gjennomførte scenografi og billedspråk: Ved å gjøre det meste implisitt, overlater hun den kritiske gjerningen til oss. Se selv, er det som hun sier, men se godt etter. Klarer du å se forbi illusjonen?

(Klikk her for strømming)

DEL
Live Ø. Danielsen
Danielsen er fast filmkritiker i Ny Tid. Epost liveod@gmail.com