Blendende vakkert og poetisk med melankolske øyeblikk

Cinemateket i Oslo sparker i gang det nye året med visning av japansk anime. Månedens film i januar 2019 er Maquia: When the Promised Flower Blooms av Mari Okanda.
Avatar
Lørdahl er journalist, kritiker, dj og fast skribent i Ny Tid.
Email: tommy@oslofilmfestival.com
Publisert: 02.01.2019

Maquia: When the Promised Flower Blooms

Mari Okada

Japan

Maquia: When the Promised Flower Blooms er en blanding av sci-fi, fantasy og dramatisk middelaldereventyr som forteller en svært spesiell historie om en enslig mor og hennes adopterte sønn. Fortellingen er personlig for manusforfatter og regissør Mari Okada, som selv vokste opp med en alenemor, og helt fra starten har hun markert et ønske om størst mulig kontroll over resultatet. Til slutt fikk hun debutere som regissør – og debuten etterlater ingen tvil om et stort talent, også på regifronten: Okada har skrevet manus til vel tjue japanske animefilmer, inkludert de meget gode The Anthem of the Heart og Anohana: The Flower We Saw that Day.

Morsrollen

Maquia er historiens hovedperson. Hun bor i en isolert koloni av (tilsynelatende) unge, blonde jenter. Alle vever de på duken Hibiol, som bærer i seg minnene om våre liv. Alle er dessuten udødelige, så selv om utseendet skulle tilsi at de er midt i tenårene, kan de være flere hundre år gamle. De går under navnet «iorpher».

På kino i Norge har japansk anime vært dominert av filmer fra selskapet Studio Ghibli.

Hverdagen endres dramatisk når de blir angrepet av styrker fra et nærliggende kongedømme, Mezarte. Mekaniske drager som flys av soldater, fanger blant andre Maquia. De er på jakt etter hemmeligheten bak iorphenes udødelighet, og de vil finne en jente til landets prins. Maquia flykter og ender alene i en stor skog. Stillheten brytes av skrik fra en liten gutt. Hun går etter lyden og finner gutten låst fast i armene til sin døde mor. Maquia kaller ham Arial og tar ham til seg.

Arial er en vanlig dødelig gutt. Hans nye mor er udødelig og vil alltid se ut som om hun er 15. Utfordringen i å bli mor fører til en rekke episoder: forfølgelse, fordommer og løgner – og ikke minst gripende scener som nok vil gi flere blant publikum fuktige øyne.

Iorpher er udødelige – og evig tenåringer.

For Okada er selve morsrollen viktig, men også konseptet tid – opplevelsen og følelsen av denne: Tiden er forskjellig for barn og voksne, og komplett annerledes for dyr. Og mens vi lever, vil den oppleves forskjellig for hver eneste av oss.

Kreativt gruppearbeid

Selve animasjonen har elementer vi kjenner fra japansk anime: ansikter med store øyne. Mye pastellfarger, mest blått. Sterke kontraster i krigsscener. Supre bakgrunnsbilder og stemninger. Skog, fjell, byer, slott og eventyr i mange varianter. Blendende vakkert og poetisk, med melankolske øyeblikk.

På kino i Norge har japansk anime vært dominert av filmer fra selskapet Studio Ghibli, og spesielt fra regissøren Hayao Miyazaki. Oslo Filmfestival viste en lang rekke anime-filmer fra flere av de beste i Japan, blant andre Katsuhiro Ôtomo (Akira), Satoshi Kon (Perfect Blue, Paprika, Tokyo Godfathers), Mamoru Oshii (Ghost in the Shell, Avalon), Hiroyuke Okiura (A Letter to Momo) og Keiichi Hara (Colourful). Maquia: When the Promised Flower Blooms kan minne om Grave of the Fireflies og Colourful, men også om eventyrfilmserier på tv og kino.

Filmmusikken er komponert av Kenji Kawai, kjent for å blant annet ha komponert musikken til Ghost in the Shell-filmene. Maquia: When the Promised Flower Blooms er resultatet av kreative bidrag fra en stor gruppe i lang tid, i dette tilfellet tre år. Jeg gleder meg allerede til mer film fra Mari Okada. Liker hennes fokus på tid, og hennes frie tanker om mor–barn-forholdet. Det kan få forskjellige uttrykk, og ingen er nødvendigvis feil – man kan vise kjærlighet på så mange måter. Og til slutt: Jeg elsker scenene med store sletter fulle av løvetann som blomstrer og dør.

Kommentarer