4. mars godkjente en tyrkisk domstol
tiltaler mot 16 ledende figurer fra sivilsamfunnet for deres angivelige rolle i
Gezi Park-demonstrasjonene i 2013. Anklagene er et nytt lavmål i en allerede
skammelig rekord i menneskerettighetsbrudd begått av den tyrkiske regjeringen.
Demonstrasjonene i 2013 begynte som en miljøsak med den hensikt å forhindre gjennomføringen av regjeringens planer om å fjerne en liten park i sentrum av Istanbul. Selv om demonstrasjonene endte opp med å utløse en større bølge av protester mot president Recep Tayyip Erdogans stadig mer autoritære styre, gikk de i høyeste grad fredelig for seg. Tyrkias grunnlovsdomstol har også kommet med flere kjennelser som bekrefter av demonstrasjonene var lovlige.
Likevel insisterer Erdogans regjering på at protestene må regnes som et forsøk på statskupp. For et par uker siden ble de fleste angivelige lederne for protestene satt i varetekt og forhørt, for så å bli løslatt uten siktelse, men underlagt juridisk overvåkning. Aktorene, derimot, krever livstidsdommer for alle de 16 tiltalte. Blant dem er Osman Kavala, en godt kjent 61-årig forretningsmann og filantrop som har sittet fengslet siden oktober 2017. Det er først nå han har fått en tiltale rettet mot seg. Jeg kjenner Kavala personlig; han er en mann med en rolig framtoning og driver et selskap han arvet etter faren, og som blant annet har investert i et av Tyrkias største telefonselskaper.
I skrivende stund er antallet fengslede journalister i Tyrkia det høyeste i verden.
I sin filantropi har Kavala vært opptatt av
minoriteters rettigheter og kultur. Blant prosjektene han har initiert og
finansiert, er et kultursenter i den sørøstlige byen Diyarbakır. I henhold til
Kavalas filantropiske hjertesak er dette et senter for den kurdiske
minoriteten, som har måttet tåle flere tiår med forfølgelse fra den tyrkiske
regjeringen. Dette inkluderer kulturell undertrykkelse, som for eksempel
forbudet mot bruken av det kurdiske språket i skoler og andre offentlige
sammenhenger, og restriksjoner på kurdisk musikk i tyrkiske radiokanaler. Jeg
besøkte kultursenteret for flere år siden for å dekke et prosjekt som ga
kameraer til unge mennesker så de kunne dokumentere hverdagen sin.
Kavala leder også Anadolu Kültür, som
organiserer kunst- og kulturaktiviteter i økonomisk utsatte områder i Tyrkia.
Anadolu Kültür ble stiftet i 2002 og har som formål å fremme åpenhet og
toleranse, blant annet ved å oppfordre til dialog mellom ulike grupper. Da
Kavala ble arrestert på en flyplass i Istanbul i 2017, var han på vei hjem fra
Gaziantep, en by på grensen til Syria, hvor han jobbet med å etablere kunst- og
kultursentre for syriske flyktninger i Tyrkia.
Livstid?
Også andre ledere innen det tyrkiske sivilsamfunnet som nå potensielt står overfor en livstid i fengsel, jobber med veldedighet og filantropi. Yigit Aksakoglu, som har sittet i varetekt i tre måneder, representerer en framtredende nederlandsk stiftelse som støtter skolegang for barn i mange land. Gökçe Tüylüoglu, som jeg også kjenner personlig, var administrerende direktør for Open Society Foundations’ kontor i Tyrkia fra 2009 til 2018. Hakan Altinay, som også har fått en tiltale mot seg, var forgjengeren hennes. Siden han sluttet i Open Society Foundations, har Altinay hatt flere akademiske stillinger, blant annet i Brookings Institutions, som har base i Washington (D.C.). I likhet med andre som nå har blitt tiltalt, ble han i november holdt i varetekt og forhørt, og løslatt etter kort tid, men underlagt et reiseforbud som forhindrer ham fra å forlate Tyrkia.
Å fengsle disse menneskene for å delta i lovlige protester er et brudd på menneskerettighetene deres. Når frihetsberøvelsen
kommer fra Erdogan, som mer enn gjerne bruker rettssystemet som et redskap for
undertrykkelse, er den imidlertid ingen overraskelse.
I
skrivende stund er antallet fengslede journalister i Tyrkia det høyeste i
verden. Om lag 50 000 mennesker har blitt fengslet for påståtte
terrorismeforbrytelser, og mer enn 130 000 har blitt sparket fra
stillingene sine i offentlig sektor for påståtte forbindelser med
terroristgrupper.
Ironisk
nok har Erdogan gått høylytt ut mot andre regjeringers brudd på menneskerettigheter.
Han har vært den fremste kritikeren av Saudi-Arabia og landets de facto leder,
kronprins Mohammed bin Salman, som antakeligvis ga ordren om drapet på
journalisten Jamal Khashoggi på det saudiarabiske konsulatet i Istanbul. Han
har også fordømt Kina for å anholde om lag en million uigurer – en muslim
etnisk minoritet som snakker et tyrkisk språk – i såkalte omskoleringssentre.
Disse
er legitime og viktige menneskerettighetssaker. Men å rette oppmerksomheten mot
dem frikjenner ikke Erdogan for de grove overtrampene fra hans egen regjering,
blant annet det siste forsøket på å fengsle 16 kjente, fredelige sivile
aktivister for resten av livet. Erdogan kan tale imot saudiarabiske og
kinesiske ledere så mye han vil, men hans egen dystre rekord plasserer ham på
den samme seierspallen over menneskerettighetsbrudd.