«Det blåser en storm av krenkede følelser gjennom verden»

For «Generasjon Snowflake» er du ingenting om du ikke er et offer. 

Eivind Tjønneland

Temaet krenkelse er et minefelt, og jeg kan berolige leserne om at denne artikkelen ikke skal handle om Muhammed-karikaturene, om hijab eller nikab, om homofile eller diskriminering av folk med annen hudfarge. Overfølsomheten er voksende også utenfor disse velkjente områdene. Amerikanske studenter krever nå en trigger warning før en kunsthistoriker viser et bilde av Leda og svanen på en forelesning: Motivet er seksuelt ladet og kan utløse et traume. Mange rister oppgitt på hodet av denne overdrevne nymoralismen på universitetene.

Hanne Østli Jakobsen spør i Morgenbladet 17.07.15 om hårsårheten har tatt overhånd. Jens Jessen i den tyske ukeavisen Die Zeit (20.10.16) fastslår at en storm av krenkede følelser blåser gjennom verden. Det nye er at det ikke bare er minoriteter som føler seg krenket; majoriteten føler seg også krenket av minoritetene: Hvis du ikke kan fremstå som offer, er du ingenting. Hvis folk virkelig er blitt mer ømskinnede, hva er i tilfelle konsekvensene? Hvordan skal man forstå dette politisk?

Generasjon Snowflake er sensitive overfor det som angår dem selv, men insensitive overfor andre.

I den senere tid har debatten om krenkelse særlig vært knyttet til dem som ble voksne på 2010-tallet, kalt «Generation Snowflake». De anklages for å ha et oppblåst selvbilde og en vrangforestilling om hvor enestående de er. Betegnelsen «snowflake» kommer fra Chuck Palahniuks roman Fight Club (1996), som filmen ved samme navn fra 1999 er basert på. Her heter det: «You are not special. You are not a beautiful and unique snowflake.»

Den ekstreme høyresiden har allerede omfavnet begrepet. Fox News driver gjøn med hva studentene kan oppfatte som sårende på universitetene. Tea Party-bevegelsen deler ut snowflake awards, latterliggjør liberal snowflakes og snowflake democrats. Det passer godt inn i dette bildet at republikaneren Clint Eastwood omtaler de unge som «Generation Pussy». Det samme gjør Claire Fox’ bok av fjoråret, I Find That Offensive! (2016). I følge Fox har vi «shaped our own overanxious, easily offended, censoriously thin-skinned Frankenstein monster. We created Generation Snowflake.»

Fox (f. 1960) har bakgrunn i det engelske Revolutionary Communist Party (RCP), en trotskistisk utgruppe som ble nedlagt i 1997. Hun leder nå tenketanken The Institute of Ideas som ble grunnlagt i 2000 av magasinet LM (en arvtager etter tidsskriftet Living Marxism). Instituttet sier selv at formålet er å skape et intellektuelt kart for det 21. århundre gjennom fri debatt. Jenny Turner hevder i London Review of Books (08.07.10) at instituttet er en tenketank på høyrefløyen, paradoksalt nok et tilholdssted for gamle medlemmer av RCP. De har ifølge Turner «a rather shallow and repetitive libertarian agenda». Fox anklages for ekstrem liberalisme på ytringsfrihetens vegne, for eksempel for å forsvare «Gary Glitters rett til å laste ned barneporno».

I boken om krenkelser forklarer Fox overfølsomheten til Generation Snowflake ut fra overbeskyttende oppdragelse. De nye hudløse herskerne skal selv bestemme hva de vil se og høre. Hvis ikke føler de seg krenket. Overbeskyttende oppdragelse har skapt en ny type potensielle diktatorer som vil forby alt de ikke liker å høre. De tar alt personlig fordi de er sosialisert til det. «Curling»-generasjonen har hatt det for lett. Hypersensitiviteten er kombinert med en aggressiv og retthaversk holdning om at de burde bli tatt hensyn til. Overbeskyttet av foreldre som ser farer overalt, tror de at ord kan skade dem. The Institute of Ideas’ kritikk av den terapeutiske staten, politisk korrekthet og offermentalitet har gjort at de gamle trotskistene nå plutselig vinner gehør på høyresiden.

Amelia Tait innvender i New Statesman (27.01.17) at det ikke er oppdragelsen, men internettet som har gjort the millennials mer sensitive: «If we are snowflakes, the internet is a snow machine.» Hun er oppvokst på et lite sted og mener at hun selv er blitt mer sensitiv fordi hun har fått tilgang til en rekke andre personers erfaringer gjennom nettet. Dette argumentet er ikke så lett å forstå: Man kan vel også bli mindre sensitiv av all informasjonen som velter innover oss? Og har ikke mange påpekt at folk i de store byene er mindre sensitive for hverandre enn de som bor på småsteder?

Men det er riktig at de raske reaksjonene på nettet fremmer ryggmargsreflekser og følelser istedenfor moden overveielse. Det er ikke lenger tid til å sove på det – et godt, gammelt råd for å holde hodet kaldt.

«If we are snowflakes, the internet is a snow machine.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.