«Det blåser en storm av krenkede følelser gjennom verden»

For «Generasjon Snowflake» er du ingenting om du ikke er et offer. 

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Temaet krenkelse er et minefelt, og jeg kan berolige leserne om at denne artikkelen ikke skal handle om Muhammed-karikaturene, om hijab eller nikab, om homofile eller diskriminering av folk med annen hudfarge. Overfølsomheten er voksende også utenfor disse velkjente områdene. Amerikanske studenter krever nå en trigger warning før en kunsthistoriker viser et bilde av Leda og svanen på en forelesning: Motivet er seksuelt ladet og kan utløse et traume. Mange rister oppgitt på hodet av denne overdrevne nymoralismen på universitetene.

Hanne Østli Jakobsen spør i Morgenbladet 17.07.15 om hårsårheten har tatt overhånd. Jens Jessen i den tyske ukeavisen Die Zeit (20.10.16) fastslår at en storm av krenkede følelser blåser gjennom verden. Det nye er at det ikke bare er minoriteter som føler seg krenket; majoriteten føler seg også krenket av minoritetene: Hvis du ikke kan fremstå som offer, er du ingenting. Hvis folk virkelig er blitt mer ømskinnede, hva er i tilfelle konsekvensene? Hvordan skal man forstå dette politisk?

Generasjon Snowflake er sensitive overfor det som angår dem selv, men insensitive overfor andre.

I den senere tid har debatten om krenkelse særlig vært knyttet til dem som ble voksne på 2010-tallet, kalt «Generation Snowflake». De anklages for å ha et oppblåst selvbilde og en vrangforestilling om hvor enestående de er. Betegnelsen «snowflake» kommer fra Chuck Palahniuks roman Fight Club (1996), som filmen ved samme navn fra 1999 er basert på. Her heter det: «You are not special. You are not a beautiful and unique snowflake.»

Den ekstreme høyresiden har allerede omfavnet begrepet. Fox News driver gjøn med hva studentene kan oppfatte som sårende på universitetene. Tea Party-bevegelsen deler ut snowflake awards, latterliggjør liberal snowflakes og snowflake democrats. Det passer godt inn i dette bildet at republikaneren Clint Eastwood omtaler de unge som «Generation Pussy». Det samme gjør Claire Fox’ bok av fjoråret, I Find That Offensive! (2016). I følge Fox har vi «shaped our own overanxious, easily offended, censoriously thin-skinned Frankenstein monster. We created Generation Snowflake.»

Fox (f. 1960) har bakgrunn i det engelske Revolutionary Communist Party (RCP), en trotskistisk utgruppe som ble nedlagt i 1997. Hun leder nå tenketanken The Institute of Ideas som ble grunnlagt i 2000 av magasinet LM (en arvtager etter tidsskriftet Living Marxism). Instituttet sier selv at formålet er å skape et intellektuelt kart for det 21. århundre gjennom fri debatt. Jenny Turner hevder i London Review of Books (08.07.10) at instituttet er en tenketank på høyrefløyen, paradoksalt nok et tilholdssted for gamle medlemmer av RCP. De har ifølge Turner «a rather shallow and repetitive libertarian agenda». Fox anklages for ekstrem liberalisme på ytringsfrihetens vegne, for eksempel for å forsvare «Gary Glitters rett til å laste ned barneporno».

I boken om krenkelser forklarer Fox overfølsomheten til Generation Snowflake ut fra overbeskyttende oppdragelse. De nye hudløse herskerne skal selv bestemme hva de vil se og høre. Hvis ikke føler de seg krenket. Overbeskyttende oppdragelse har skapt en ny type potensielle diktatorer som vil forby alt de ikke liker å høre. De tar alt personlig fordi de er sosialisert til det. «Curling»-generasjonen har hatt det for lett. Hypersensitiviteten er kombinert med en aggressiv og retthaversk holdning om at de burde bli tatt hensyn til. Overbeskyttet av foreldre som ser farer overalt, tror de at ord kan skade dem. The Institute of Ideas’ kritikk av den terapeutiske staten, politisk korrekthet og offermentalitet har gjort at de gamle trotskistene nå plutselig vinner gehør på høyresiden.

Amelia Tait innvender i New Statesman (27.01.17) at det ikke er oppdragelsen, men internettet som har gjort the millennials mer sensitive: «If we are snowflakes, the internet is a snow machine.» Hun er oppvokst på et lite sted og mener at hun selv er blitt mer sensitiv fordi hun har fått tilgang til en rekke andre personers erfaringer gjennom nettet. Dette argumentet er ikke så lett å forstå: Man kan vel også bli mindre sensitiv av all informasjonen som velter innover oss? Og har ikke mange påpekt at folk i de store byene er mindre sensitive for hverandre enn de som bor på småsteder?

Men det er riktig at de raske reaksjonene på nettet fremmer ryggmargsreflekser og følelser istedenfor moden overveielse. Det er ikke lenger tid til å sove på det – et godt, gammelt råd for å holde hodet kaldt.

«If we are snowflakes, the internet is a snow machine.»

Overfølsomheten sto sentralt i den gamle hysteridiagnosen, som var populær på slutten av det 19. århundre. Hypersensitiviteten var kombinert med manglende sensitivitet på andre områder: Hysterisk lammelse av en arm eller et ben kunne kombineres med en voldsom følsomhet for sanseinntrykk. Den samme dobbeltheten finner vi hos flere i Generation Snowflake: De er sensitive overfor det som angår dem selv, men insensitive overfor andre, som ofte må føye seg etter deres nykker.

Når følelsene er ute av proporsjon i forhold til gjenstanden som forårsaker dem, snakker man om sentimentalitet. De sentimentale er til syvende og sist egoister, selv om de selvsagt påstår at dem de ikke klarer å manipulere, er de ufølsomme. Sentimentalitet er perverterte følelser. Det er forskjell på følsomhet og føleri. Kombinasjonen av brutalitet og sentimentalitet i mange Hollywood-filmer understreker dette klart. Først kommer en liten scene som tåredryppende understreker familieverdiene. Men så må helten ut og drepe, før han vender tilbake til kone og barn i en rørende hjemkomstscene.

I sin selvbiografi Reisen gjennem livet (1932) beskriver Wedel Jarlsberg en episode fra oppveksten som jeg alltid tenker på når jeg ser Knausgård eller hans like grine på tv. Bokstaven K i Jarlsbergs ABC var illustrert med en krokodille: «Naar krokodillen ynksomst græder, den aller snarest smaa børn opæder.» «Jeg kan slet ikke si hvor denne første livsvisdom ofte har været mig til nytte senere i livet, naar jeg ved underhandlinger eller andre anledninger har været paa veien til at la mig blødgjøre i utide.»

Mange forsvarer bekjennelsesbølgen og den nye følsomheten med at folk får bekreftelse på at de ikke er alene om problemene sine. Gjenkjennelse er positivt! Frislipp av følelser er på moten i skjønnlitteraturen og offentligheten for øvrig. Folk står hele tiden frem med alt fra kreft og dårlig rygg til alkoholproblemer, depresjon, panikkangst og spisevegring: Offentligheten er umettelig. Når Kjell Magne Bondevik, Inge Lønning og Fabian Stang står frem med sine depresjoner, vet andre deprimerte at de ikke er alene. Men hvor mange bekreftelser trenger man egentlig på at man ikke er den eneste som har et problem?

Argumentet er i mange tilfeller uholdbart – for andres lidelse er en mager trøst. Dessuten elsker mange som hverken er alkohol- eller heroinavhengige å lese om at andre er det. Skadefryden må ikke undervurderes: Vedkommende er kjendis, men er likevel i trøbel! Han er ikke bedre enn oss, og bra er det, for det tåler vi ikke!

Ifølge World Happiness Report offentliggjort nå i mars er Norge verdens beste land å leve i. Dette kan virke paradoksalt: Mange utlendinger som har lest Jo Nesbø, tror at Norge er befolket av junkies, narkolangere, seriemordere og korrupte politimenn. Hvis man leser skjønnlitteratur fra snowflakegenerasjonen, gir det også et dystert bilde av selvskading, anoreksi, psykiske problemer, vold og et meningsløst liv. For å gi ordet til hovedpersonen i Gine Cornelia Pedersens (f. 1986) debutroman Null (2013):

«Legene sier at jeg er heldig som lever / De er dumme i hodet / De skjønner ikke at jeg er uheldig som lever / De skjønner ikke at jeg bare bruker skattepengene til folk / på alkohol og destruktiv livsførsel, og at jeg tar opp / sengeplasser som kunne tilhørt noen som har lyst til å / leve og som vil ha hjelp / Jeg vil ikke ha hjelp / Jeg liker å være på bunn / Jeg drukner i min egen egoisme / Det er kjempedeilig / Jeg elsker å gi faen i alle andre, meg selv inkludert».

Det er mye sterke følelser her, men hvordan kan denne energien vendes til noe som overskrider det egne jeget? Politikk fundert på idiosynkrasi er en dårlig idé.  Det er snowflakegenerasjonens problem – og det løses ikke gjennom høyreradikal latterliggjøring eller venstreradikal moralisering.

Jens Jessen snakker i Die Zeit om overfølsomheten som et uttrykk for frustrasjon. De unge forskutterer så å si usikkerhet i forhold til fremtiden, politikken og arbeidsmarkedet. Den tyske kulturkritikeren Georg Seeßlen skriver i Jungle World 22.10.15: «Den nye følsomheten er knapt mulig å forestille seg uten den subjektive erfaringen av politisk avmakt. […] Jo mindre store forandringer er mulig, jo mer følsom blir man i det små.» Her ligger ansatsen til politisk forståelse av den nye hypersensitiviteten. Studentene i Norge er for eksempel høyst reelle ofre for haiene på boligmarkedet og må betale vesentlig større deler av studielånet i husleie enn sine foreldre. Der foreldrene på grunn av høy inflasjon tjente godt på rentefrihet i studietiden, skaper dagens lave rentenivå i stedet bobletendenser i boligmarkedet som med full tyngde rammer studenter uten ressurssterke foreldre. Samtidig forventes det at dagens unge skal finansiere deler av den kommende eldrebølgen. Her er nok av grunner til å omsette overfølsomheten i rettferdig harme som kan og bør utmyntes i politiske krav.

---
DEL