Blar framover

Arkitekt Einar Krog Grimsgaard (84) er ikke bare en «ur-SF-er» som begynte å abonnere på Orientering i februar 1953. Fire år tidligere startet han sin radikale karriere sammen med Johan Galtung, da de studerte matematikk. Nå er han klar for å feire avisas 60-årsjubileum.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Jubileum. Finnes det en mer trofast leser og abonnent i Norge enn Einar Krogh Grimsgaard (84), veteranen av politikere for Sosialistisk Folkeparti (SF), så SV? Neppe mange.

Om drøye to uker har Grimsgaard vært betalende abonnent av Orientering, senere Ny Tid, i hele 60 år. Ikke bare har han holdt avisa siden den første ordinære utgaven av Orientering utkom 19. februar 1953. Han har i sin stue og tilhørende rom også de komplette årgangene av både Orientering og Ny Tid, som han ennå får hjem i postkassa på Nesodden hver uke.

– Jeg likte avisa med en gang den kom i 1953. Jeg var engasjert i utenrikspolitikk, og Orientering var jo den eneste avisen som satte spørsmålstegn ved det som skjedde, sier Grimsgaard, der han sitter med to innbundet årganger av Orientering og det nyeste Ny Tid foran seg på spisebordet.

Faksimile: Ny Tid 1. februar 2013.

Prøveutgaven av Orientering, fra desember 1952, fikk han også raskt tak i. Og selv da han arbeidet to år som arkitekt for Norad i Nairobi, Kenya, på begynnelsen av 1970-tallet, fikk han lest avisa ukentlig i Øst-Afrika. Nå gleder han seg til feiringen av Orienterings 60-årsjubileum på Litteraturhuset 7. februar, der tidligere Orientering-bidragsytere som Torild Skard, Erling Borgen, Lars Alldén, Hilde Bojer, Lise Winther, Tore Linné Eriksen og Gro Standnes vil være tilstede:

– Det blir flott å se igjen så mange kjente, sier Grimsgaard. Han møtte også opp da Ny Tid feiret femårsjubileum som nyhetsmagasin for to år siden. I tillegg til Ny Tid holder han av aviser kun Dagens Næringsliv og Dagsavisen.

Likt med Galtung

Grimsgaard kalles en «ur-SFer». Ikke bare var han med fra første spadetak for SF våren 1961. Han startet sitt radikale politiske virke tilbake på slutten av 1940-tallet, før Orientering-kretsen var påtenkt.

Grimsgaard studerte da matematikk på Universitetet i Oslo og havnet i samme kollokviegruppe som den to år yngre Johan Galtung. Sammen med blant annet senere professor Erik Alfsen, engasjerte de seg aktivt i internasjonale spørsmål.

SAMLET: Grimsgaard viser fram sine aviser: Siste utgave av Orientering (t.v.) fra 13. august 1975, første utgave av Ny Tid – hvori opptatt Orientering – to dager senere, samt Ny Tid fra siste fredag.

Planen var å bli matematiker, dersom han ble den beste i kullet. Bare Norges senere matte-ener, Alfsen, kom foran ham på eksamen. Galtung og Grimsgaard kom likt i skriftlig, med 1,5 i karakter. Men den senere fredsforskeren og debattanten Galtung hadde fordel under muntlig eksamen. For han var retoriker allerede da:

– Galtung slo meg med en tiendel i matematikk muntlig. Så da ble jeg arkitekt, sier Grimsgaard.

Dermed falt valget på arkitektstudier i Trondheim, men den politiske aktivismen fra Blindern-tiden tok han med seg. Han var med å starte studentgrupperingen Radikale sosialister.

– Det var en tøff tid politisk for de som var radikale i utenrikspolitikken. Det som er spesielt med den gruppen jeg tilhørte den gangen, er at alle fremdeles er like radikale sosialister. Ingen har tatt noen høyredreining.

– For det er ikke alle fra SF/SV-tiden som har blitt værende på venstresiden, eller så har det i det minste tatt skrittet til Ap?

– Ja, men jeg husker jo godt da folk som Paul Chaffey, nå Høyre, og Raymond Johansen, nå Ap, som unge begynte i partiet og ble med i SVs utenrikspolitiske utvalg. Jeg forsto med en gang at dette jo egentlig var Arbeiderparti-folk. Så det at de senere går til Ap, eller som Chaffey til Høyre, var jo ikke det spor overraskende, snarere helt naturlig, sier Grimsgaard.

Nato-bombingen

Han mener det er flere paralleller mellom problemstillingene ved Orienterings fødsel i 1953 og de Norge står overfor i 2013: Spliden den gang handlet først og fremst om Norges Nato-medlemskap, nå er det norsk militær innsats – eller krig – i Mali, Libya og Afghanistan.

– Og høyresiden i Arbeiderpartiet er ikke noe bedre i dag enn den gangen, legger Grimsgaard til. Han sikter til Jens Stoltenberg, justisminister Grete Faremo og utenriksminister Espen Barth Eide.

– Forskjellen på den gang og nå er at diskusjonene har en annen valør. Den gangen var det en valør av Den kalde krigen. Det var på topp da Orientering startet, men jeg er like stor motstander av NATO i dag som den gangen, sier Grimsgaard.

Samtidig presiserer han at Vietnam-krigen gjorde at han ikke lenger kunne erklære seg evig pasifist. Grimsgaard støttet under tvil SVs valg om å støtte Natos bombing av Milosevic-regimet våren 1999. Men Libya-krigen var han mot. Og han går stadig med Palestina-skjerfet. Grimsgaard var sentral da SVs radikale Palestina-uttalelse ble vedtatt i 1977.

I løpet av de 60 år siden første utgave av Orientering – som ble dannet med utgangspunkt i den radikale fløyen av Arbeiderpartiet – har det skjedd mye: I 1961 oppsto Sosialistisk Folkeparti, etter at Orientering-kretsen ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. Orientering-kretsens motstand mot Nato, atombomber og opprustning ble for stor for et Ap med Haakon Lie. I 1975 ble SF så nedlagt, og SV videreførte arven – mens Orientering ble nedlagt og opptatt i Ny Tid.

Forskjellige politiske kampsaker har blitt vunnet og noen tapt, mens utenrikspolitiske debatter har tatt nye former, mens muren mellom øst og vest har falt. Grimsgaard mener endringene har vært både naturlige og riktige:

– Det er bare naturlig at ting endrer seg. Jeg støttet selv, etter mye tenkning, at SF skulle gå over til sammenslutningen SV. Og at Orientering skulle gå over i Ny Tid. Det er ingen fastmontert jernstang mellom avisene da og nå, og det skal det heller ikke være, men det går helt klart en rød tråd fra Orientering i 1953 og til Ny Tid av i dag, sier Grimsgaard.

Han leser hver utgave kritisk. Han har for eksempel bitt seg merke i Ny Tids hovedsak for noen uker siden om LO-leder Flåthen, som får kritikk både for å være engasjert for våpenindustrien og for oljeindustrien i Lofoten.

FAKSIMILE: Orienterings førsteutgave 19. februar 1953.

– Flåthen skjønte jo ikke problemstillingen i saken da han svarte. Men det gjorde jeg, smiler Grimsgaard lurt. – Det er klart at Flåthen bør være seg sitt ansvar bevisst som LO-leder og trekke seg fra styret i KongsbergGruppen. I min tid var jo «det brukne gevær» ennå et naturlig symbol for arbeiderfolk. Slik er det tydeligvis ikke lenger, sier han.

Gustavsen-valget

Foran feiringen av 60-årsjubileet råder han Ny Tid til ikke velge de påståelige artikler. Han mener noen av Ny Tids artikler fra opposisjonelle på Cuba har vært det.

– Det er viktig å unngå påståeligheten. Heller søke det drøftende. Det er derfor jeg ikke leser enkelte andre dagsaviser på venstresiden. Jeg merker ennå denne påståeligheten, sier Grimsgaard.

Som voksen mann drøftet han gjerne politikk med unge SUF (ml)-ere på slutten av 60-tallet, men han forsto seg ikke på dem da de gikk inn i AKP (ml), brøt ut av SF/Orientering i 1969 og dannet egen avis. I praksis sto Grimsgaard på Sigurd Evensmos og Orienterings linje om å søke «den tredje vei» mellom maktblokkene, men uten å gå i fellen ved å dyrke totalitære som Stalin eller Mao, slik det ellers var populært for unge radikale studenter å gjøre på 70-tallet.

– AKP (ml) var i Palestina-spørsmålet for eksempel mest opptatt av å kjempe for sine egne ideologiske trosfeller. Også her et tydelig skille

– For mange i dag er det kanskje vanskelig å se forskjellene mellom «den tredje vei», SF-linjen og mer venstreorienterte retninger?

– Nei. Det kan jeg da overhodet ikke se. Skillene er da krystallklare, svarer Grimsgaard.

Grimsgaard var også pragmatikeren, som arbeidet for at den tidligere NKP-lederen Reidar Larsen ble parlamentarisk leder i SV på Stortinget etter sammenslåingen:

– Jeg hadde tvilt meg frem til at en partidannelse var riktig i 1975. Det var mye splid om vi skulle ta med kommunistene, men da vi først hadde bestemt at de skulle inkluderes i det nye partiet, mente jeg det var riktig å gi Reidar Larsen, plassen som parlamentarisk leder i stortingsgruppa istedenfor til Finn Gustavsen. Da jeg forklarte standpunktet mitt, var det med på at andre gikk inn for det samme. Gustavsen ble rasende på meg og spurte hva jeg hadde stelt i stand, men jeg mener fremdeles at det var en riktig avgjørelse, avslutter Grimsgaard.

Han er nok beredt til å diskutere på den beslutningen og andre på Litteraturhuset torsdag 7. februar fra klokka 18 og utover kvelden. ■

– Pappapermisjon går utover mor

Torild Skard mener dagens menn glemmer at likestilling ikke er det samme som kvinnefrigjøring. Hun spiller opp til ny debatt i stemmerettsåret 2013.

AV TORBJØRN TUMYR NILSEN torbjorn@nytid.no

Kvinnekamp. – Jeg får pustebesvær når man snakker om at Norge er «likestillingslandet».

Det uttaler Torild Skard, mens hun er i ferd med å forberede sitt innlegg til 60-årsfeiringen av Orientering. Skard er utdannet pedagog og psykolog og har vært stortingsrepresentant for SV. Hun har kjempet for kvinner og barns rettigheter gjennom politikken og i FN-systemet, og vært direktør for kvinnespørsmål i UNESCO. Hun har også vært regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika. I dag er hun leder av Norsk Kvinnesaksforening.

Skard møter SV-leder Audun Lysbakken og SV-politiker Gülai Kutal til samtale om kvinnens rolle, under Orientering-jubileet på Litteraturhuset i Oslo 7. februar.

ENGASJERT: Torild Skard mener mange av dagens politikere blander et utvannet likestillingsbegrep sammen med kampen for kvinners rettigheter.

– Jeg har gått fra å være skribent i Orientering til å utarbeide kvinnepolitikk for SV, til nå gjennom mitt arbeid i kvinnesaksforeningen å være delvis i opposisjon til den rød-grønne regjeringens kvinnepolitikk, sier Skard.

Hun mener dagens regjering anført av veldig progressive menn, fremmer mer likestilling enn kvinnesak.

– Likestilling er ikke det samme som kvinnefrigjøring. Begrepet er blitt svært utvannet og i politikken ser en ofte bort fra de reelle forskjellene mellom kvinner og menn, enten de er biologisk eller sosialt bestemt, for eksempel i forbindelse med fødselspermisjon, sier Skard.

– Du må gjerne gi menn 12 måneder fedrekvote, hvis kvinner også får det. Men nå er det tendens til at fars permisjon går utover mor. Spesielt med tanke på barnet, må vi ikke late som om det ikke er noe forskjell på mor og far i barnets første leveår, sier Skard.

Mannsdominert

Skard er også midt oppe i planleggingen av jubileet for kvinners stemmerett i Norge, men:

– Jeg ser fram til Orientering-jubileet, sier Skard.

Hun bemerker at presentasjonen av Orientering-kretsen og avisen ofte gir inntrykk av at det var kun menn som bidro. Hun var selv den kvinnen som antagelig skrev mest for bladet.

– Og det var et mannsdominert miljø, men det var noen damer der også. Vi må huske at i de første årene Orientering startet, var det istid for likestilling. Det var den store husmorepoken, og Arbeiderpartiet regnet med at de nådde kvinnene gjennom ektefellene deres. Generelt var arbeiderkvinnene glad for å være hjemme og slippe det tunge industriarbeidet, sier Skard. Hun forteller at det var først utover 1960-tallet at politikere begynte å spørre seg hvor kvinnens plass skulle være. Da var det blitt behov for mer arbeidskraft, sier Skard.

Først handlet debatten mest om sosialpolitikk, og det var først under den andre kvinnesaksbølgen, på slutten av 1960-tallet, at kvinnekampen ble mer eksplisitt. Da ble kvinnefrigjøring og kampen mot det undertrykkende patriarkatet viktige begreper. Ifølge Skard er denne kampen ennå ikke over.

– Det gis inntrykk av at det ikke er noe mer å sloss for når det snakkes om «likestillingslandet». Men det er ennå langt igjen.

– Men Norge har vel kommet langt på dette området?

– Ja, vi har kommet langt på flere områder i forhold til andre land , men det er ennå langt igjen til at vi kan si vi er reelt likestilt og at kvinnekampen er over.

– Hva er det kvinner fremdeles trenger å kjempe for?

– Dette vil jeg komme tilbake til på Orientering-jubileet 7. februar, men det handler om at vi fremdeles har med oss patriarkalske tradisjoner uten at vi nødvendigvis er klar over det. Det skjer fremdeles nedvurdering av kvinners liv og virke, avslutter hun uten å være konkret.

Men hun lover å bli konkret for de som kommer og lytter til henne 7. februar. ■

Doktorgrad på Orientering

Avisas Orientering plass i norsk etterkrigshistorie blir tema for ny doktorgrad. Erling Borgen bekjenner: – Det jeg lærte av journalistikk, lærte jeg i Orientering, sier Borgen til Ny Tid.

AV TORBJØRN TUMYR NILSEN torbjorn@nytid.no

Orientering. – Jeg gleder meg til Orientering-jubileet og er stolt av å kunne bidra.

Det sier dokumentarfilmskaper og tidligere Orientering-journalist Erling Borgen, når vi ringer han en drøy uke før jubileet. 7. februar skal han sammen med Ny Tid-skribent Mina Adampour og Hallgeir Langeland (SV) sitte i et panel og drøfte partiet SVs regjeringsdeltagelse de siste åtte år, samt ulike strategier for stortingsvalget til høsten.

BORGEN: Erling Borgen vil ikke la Orientering-ideene dø, men ha ny, utenrikspolitisk debatt.

– SV har i realiteten sittet i en regjering som har administrert krigen i Afghanistan i åtte år. Det blir spennende å høre hvilke lærdommer partiet har tatt og hva som kan være veien fremover, sier Borgen.

Han mener at med SV i regjering har marginalisert norsk fredsbevegelse uten politisk representasjon i det demokratiske Norge.

Sosiolog, medieforsker og tidligere Ny Tid-journalist Birgitte Kjos Fonn holder fredag 15. februar doktorgradsdisputas om Orientering – Rebellenes avis ved Universitetet i Oslo.

Mot nedleggelse

Doktorgraden er basert Fonns bok med samme navn fra 2011. Hun tar den historiske doktorgraden kun fire dager før det er 60 år siden avisa kom med sin første utgave.

– Orienterings historie er en spennende og viktig del av norsk etterkrigshistorie. Ved å se på Orientering-kretsen, får en innblikk i politiske og journalistiske strømninger som preget Norge i flere tiår på 1900-tallet og frem til i dag.

– Hvorfor ble den lille avisen så viktig?

MOT SOVJET. Orientering var kritisk til Sovjet, samt til USA. Her protesterer avisa mot Sovjets invasjonen av Tsjekkoslovakia i august 1968.

– Den ble et sted hvor opposisjonelle kunne komme til orde på siden av det som var gjengs å mene i utenrikspolitikken. Et sted radikale kunne søke offentligheten, nå et større publikum og med det være noe mer enn et lukket debattforum for få innvidde, sier Kjos Fonn.

Erling Borgen minnes ennå med vemod at Orientering ble avviklet i 1975 og ble en del av SF/SVs partiavisprosjekt Ny Tid, som først i 2006 ble helt fri fra partipolitisk eierskap og igjen ble uavhengig.

Nedleggelsen i 1975 var vanskelig å svelge for Borgen og flere av hans kolleger:

– Jeg var kraftig imot omleggingen og mener fremdeles det var en gedigen feiltagelse. At en fri, radikal og uavhengig avis skulle bli om til et partiorgan styrt av ideologiske dokumenter, var det få i redaksjonen som støttet. ■

Dette er innledningen til hovedsaken i ukemagasinet Ny Tids utgave 05 01.02.2013. Les mer i ukas utgave, i salgs i butikker over hele landet. Få tilsendt utgaven gratis ved å abonnere (abo@nytid.no), eller klikk her.

---
DEL