Blant villsvin og stabeiser på Korsika

Korsikansk politikk handler om mer enn Frankrike. Blodhevn og ekstrem nasjonalisme er ingen myte. Unge korsikanske forfattere lurer på hva det politiske innholdet i politikken egentlig er.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den som har lest tegneserien «Asterix på Korsika» vet at denne takkete middelhavsøya er full av velduftende, tett kratt, feite villsvin, gryntende klanledere, eksplosiv ost og steile, ukuelige menn og kvinner. Tegneserien er en godmodig harselas over korsikansk nasjonalisme, og framstiller korsikanerne som stolte, stridige og langsinte – og uendelig romantiske på vegne av fedrenes jord.

Korsikanerne selv mener serien er en grei innføring i hva øya handler om. Enhver tobakksbutikk eller supermarked med respekt for seg selv har en stabel Asterix-serier liggende lett tilgjengelig for turister. Men mens volden i Asterix foregår med bare nevene, bruker de ekte korsikanerne kuler, krutt og sprengstoff. Ca 40 mennesker drepes årlig i vendettaer av mer eller mindre politisk karakter, skal vi tro den korsikanske forfatteren Marcu Biancarelli. En av hans karakterer i novellesamlingen «Prisonnier» («Fangen») er en innadvent gymnaslærer som ikke synes dette er noe å lage noe oppstyr om. «For to hundre år siden drepte vi sju hundre per år, og alle sov trygt», sier han.

Forfattere drepes

Men også forfattere drepes på Korsika. Søndag 17 juni i år ble journalisten Nicolas Giudici funnet skutt i en grøftekant. Han var 52 år og hans best kjente bok het «Crépuscules des Corses», som, med litt dikterisk frihet, betyr noe sånt som «Mørke over Korsika».

Giudici var en samfunnsrefser. Han var opptatt av gapet mellom en moderne rettsstat og de tause lovene som styrer samfunnslivet på Korsika, som på andre Middelhavsøyer. Han kritiserte Korsikas mange nasjonalistbevegelser for å bygge opp en politisk ideologi tuftet på vrangforestillinger. I april i år skrev han for eksempel i et sveitsisk tidsskrift at Korsika aldri har vært offer for tradisjonell fransk kolonialisme: «Øya har aldri vært brukt som en koloni der metropolen kunne kvitte seg med sitt befolkningsoverskudd, heller ikke som en koloni som man plyndret for naturressurser.»

Ikke dermed sagt at Giudici var noen stor tilhenger av Frankrikes statsminister Lionel Jospins nye planer for økt korsikansk selvstyre. Giudici mente at Jospin-planen først og fremst vil komme til å tjene Korsikas «små krigsherrer», ved å gi politikere som sikrer sin posisjon gjennom vold og attentater økt politisk legitimitet.

Med en så klart uttalt politisk agenda er det ikke overraskende at drapet på Giudici først ble etterforsket som et politisk attentat. Men nå, nesten to uker etter, er politiets teori at han snarere har vært offer for en personlig vendetta. Hvor nå skillet mellom de to drapsbegrunnelsene egentlig går…

Kretser rundt vold

Også Korsikas yngre forfattergarde er opptatt av vold, ofte som et uttrykk for et samfunn i stagnasjon. Med mye lidenskap, og til dels store doser svart humor, maler de et dystert bakteppe for den idylliske, solfylte scenen begeistrede sommerturister stort sett opptrer på. For korsikanerne er gammeldags gjestfrie. Det er ikke noe problem å låne strendene deres, drikke vinen deres eller gå turer i fjellene deres. Verre er det å være en av dem.

Turistsesongen varer fra mai til oktober, og skal vi tro boka «Variétés de la mort» («Dødelige variasjoner») av Jérôme Ferrari, så har ikke korsikanske menn stort annet å ta seg til i vinterhalvåret enn å runke og vente på turistene. Når de omsider kommer, forfører de turistdamer og denger opp mennene deres. Men det er bare gøy en liten stund. Så overtar kjedsomheten på ny. Det er grenser for hvor mange turistdamer som kan bedekkes før det også blir repetisjon. Og med repetisjonen kommer tomheten.

Korsikanerne liker ikke å bo andre steder enn på Korsika, men det er lite å ta seg til. Mange jobber bare i turistsesongen, og bak gjestfriheten lurer en forakt både for seg selv og for de glade sol- og eksotisme-dyrkerne øya er så avhengig av. Den «ektheten» turistene tiltrekkes av er for korsikanerne en tvangstrøye.

Øyas politiske og intellektuelle lederskap levnes heller ingen ære i litteraturen. Politikerne er brutale og korrupte, og dommerne – som gjerne kommer fra fastlandet for å gjøre plikttjeneste på øya – har valget mellom å la seg bestikke med villsvinkjøtt eller skremme av trusler om vold.

De intellektuelle konsentrerer seg enten om uforståelige korsikanske dialekter (korsikansk er eget språk som ligger tettere opp mot italiensk enn mot fransk) eller velger forskningstemaer som villsvinets symbolske rolle i korsikansk mannsidentitet, vedlikehold av mytene om frigjøringshelten fra 1700-tallet Pascal Paoli (som i motsetning til Napoleon Bonaparte er korsikanernes ekte og udødelige helt) eller de rettferdiggjør dagens korsikanske nasjonalistbevegelsers mer moderne kamp mot alt og alle. Beskrivelsene er gjerne skarpt polemiske og dratt ut i det ekstreme, men formidler en frustrasjon over et samfunn som er tett lukket rundt seg selv.

Vulkansk vold

Både Marcu Biancarelli og Jérôme Ferrari skriver noveller. Bøkene deres kom ut i henholdsvis 2000 og 2001 og de er så like i innhold og tematikk at man kan mistenke dem for å ha skrevet om kapp, som en slags konkurranse.

Jêrome Ferrari er uten tvil den mest interessante av dem. Biancarelli skriver med en litt akademisk tilbakelent distanse og har problemer med å gjennomføre ideene sine i tekst. Ferrari, derimot, vet hva han vil si, og novellene hans danner til sammen en helhet som kan minne om en episoderoman. Subtil er han derimot ikke.

Ferrari skriver som om han satt med den ene hånda i skrittet og den andre på tastaturet. Han er dypt misantropisk og slår om seg med et imponerende arsenal av kjønnsorgan-orienterte banneord og karakteristikker.

Historiene hans er fulle av brå kast og bisarre innfall, men de er skrevet med et voldsomt tempo og engasjement. Hovedpersonene sliter med å få kontroll over livene sitt.

Vi møter den mislykkede sosialantropologen som dikter opp fantastiske religiøse overbevisninger hos Brasils styggeste og kjedeligste indianerstamme, og som til slutt ender med å undervise villsvin-entusiaster i Korsikas gamle hovedstad Corte. Vi møter nasjonalistlederen som skal sprenge vinkjelleren til en riking han ikke liker, men som sliter med håpløse medarbeidere som glemmer tennmekanismen, krangler om størrelsen på skytevåpenet, stapper seg fulle av narkotika, forsøker å voldta kvinner som ikke har noe med saken å gjøre og kaster uskyldige arabiske fremmedarbeidere ut av biler i full fart. Og vi møter nasjonalistlederens sønn, en brutal, selvopptatt ungdomm som doper og drikker og terroriserer alle som kommer i hans vei, fordi han synes det er gøy.

Alle Ferraris hovedpersoner er menn. Alle knuller så mange damer de kan, og alle mister konene sine. Noen slår. Noen angrer. For volden blir også en tom og meningsløs repetisjon. Skillet mellom den egosentriske lyst-volden og den såkalt politisk motiverte volden er syltynt. Men det er ikke lett å gjøre noe med det, for volden ulmer i dem, som lava i en halvdød vulkan.

Kvinnenes vold

I Biancarelli og Ferraris bøker er kvinnene statister. Stort sett er de vandrende kjønnsorganer eller gråtende og overbeskyttende mødre. Noen ganger er de skyggeaktige koner som hovedpersonene fortvilet forsøker å elske, men som de klarer å slippe inn på livet.

Også Marie Ferrantis beskriver forholdet mellom kjønnene som en dyp kløft. I romanen «La fuite aux Agriates» («Flukten til Agriater-ørkenen») er hovedpersonen en ung overklassekvinne fra Bastia-området på den nordlige delen av Korsika. Hun heter Francesca og forelsker seg i søsterens kjæreste, Julius. Julius er også av en fin familie, men har de siste tre årene jobbet som gjeter og geitostprodusent. Francesca vet at Julius er en romantiker og at han, sammen med hennes egen forlovede, «driver politikk». Hun gidder imidlertid sjelden å forholde seg til det. Politikk er noen tåpelige mannsgreier, og de fleste som snakker om det har det dessuten bare i kjeften.

Inntil den dagen Julius skyter en mann og flykter inn i Korsikas tette krattskog med Francesca på slep.

Marie Ferranti skriver enkelt og handlingsorientert. Personene er kanskje noe sjablongmessige, men det tas igjen i beskrivelsen av samfunnets sosiale strukturer. De som taler er Francesca selv, hennes mor og søster, hennes gamle hushjelp og to av hushjelpens venninner som fungerer i teksten nesten som et gresk kor.

Gjennom disse personene skisserer Ferranti et samfunn med sterke klasseskiller og sterke kjønnsskiller. Samtidig gjør hun kvinnene delaktig i opprettholdelsen av en voldskultur de formelt distanserer seg fra. Kvinnene dreper ikke, men de er mødre og elskerinner til de som gjør det, og de vil ha hevn når døden rammer en av deres.

Også i Ferrantis øyne er det politiske drapet en omskrivning av noe annet. Julius dreper for å imponere Francescas kjæreste, for å vise at han er til å stole på. Og når Julius selv blir drept, er det ikke av politiet eller av politiske motstandere, men på grunn av sjalusi og klasseforskjeller.

Ingen ny Asterix

«Frihet» er nasjonalistbevegelsenes krav, slik de uttrykkes på husvegger og fjellsider på Korsika. Men skal vi tro Ferranti, Ferrari og Biancarelli, så blir det for banalt å si at det er den franske sentralmakten som utgjør hele undertrykkelsen. Korsikanernes fengsel har de vært med på å mure opp selv. Det er nok av undertrykkingsmekanismer å ta fatt på i egne tradisjoner, Frankrike nevnes knapt av de tre.

I tegneserien «Asterix på Korsika» får korsikanerne hjelp av verdens sterkeste gallere til å ordne opp med romerske imperialister. Men aller viktigst – gallerne hjelper to stridende landsbyer til å slå en strek over gamle klanfeider og bli venner igjen.

Lionel Jospins nye plan for økt korsikansk selvstyre vil imidlertid neppe ha den samme effekten, uansett støtte i det korsikanske parlamentet. Nasjonalistbevegelsene nekter så langt å legge ned våpnene, og folk flest mistror både dem og politikerne. Det kan bli flere bøker av slikt.

Marie Ferranti, La Fuite aux Agriates, roman, Gallimard, 2000, 149 sider

Marcu Biancarelli, Prisonnier, noveller, Albiana, 2001, 128 sider x 2 (boka er skrevet både på korsikansk og fransk)

Jérôme Ferrari, Variétés de la mort, noveller, Albiana, 2001, 194 sider

---
DEL

Legg igjen et svar