Blant bengalske bauler

Wera Sæther er mye på reisefot. Ofte blir det bøker av reisene. Nå har hun skrevet nok en bok om India.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi er mange som ikke har vært der, men som mer enn gjerne skulle reist dit – ja, som dro umiddelbart om vi hadde tid og penger. Selv om vi vet at sjansen for å komme hjem med magen i en bærepose er like stor som den var for de av våre venner som akkurat dét skjedde med etter en pilegrimstur til India, så skulle vi gjerne reist. Historiene om dette eksotiske landet er mange. Ikke alle er like troverdige, men skitt au. Enn så lenge må vi som ennå ikke har vært i India lese reiseskildringer, for eksempel Wera Sæthers nylig utgitte bok «Inn i India».

For oss, om ikke også for andre, burde denne boka vært utstyrt med et kart helt i begynnelsen, ikke det kartet i form av en barnetegning som står trykket på side 108. Intet galt med tegningen, men India er et stort land med mange fremmede navn. Og Bombay heter ikke det lenger – men Mumbai, og Calcutta har skiftet navn til Kolkata. Så derfor: et oversiktskart sånn at vi til enhver tid vet hvor vi er, vet hvor fortelleren av boka befinner seg – det hadde jeg satt pris på.

Basert på notater

Wera Sæther har vært i India åtte ganger tidligere. I 1999 ga hun ut essaysamlingen «Adresse i vinden. Indiske reiser». Denne gangen er bokprosjektet større og bredere anlagt. «Inn i India» baserer seg på notater forfatteren gjorde fra en reise i India de tre første månedene i år 2000. Mesteparten av turen reiser hun sammen med en bengalsk familie på tre, to billedkunstnere og deres sju år gamle sønn. Reisen foregår i all hovedsak med tog.

Reisen starter fra Kolkata, byen som fram for alt Mor Teresa har gjort verdenskjent, og beveger seg vestover, sørover og nordover. Fortelleren gjør det imidlertid tidlig klart at hun har en forkjærlighet for bengal, området hun starter fra. Og hun er fascinert av bauler. Hva det er? Jo, ifølge bokas utfyllende ordliste skal baul bety «vanvittig» eller «drevet av vind». Baulene utfører sin sadhana (meditative øvelser) og kommenterer dem i sanger. I forhold til religiøse dogmer og kastepraksis skal baulene være heterodokse. Det fins hindubauler som følger vaishnavatradisjonen og muslimske bauler som tror på Allah-i-mennesket. Baulenes språk er bengalsk.

Markerer meninger

Sæthers metode er den kontrasterende. Hun viser oss India ved å holde det hun ser og forstår opp mot vår del av verden, vår virkelighet – Europa og USA. I denne sammenligningen kommer vi svært dårlig ut. Boka har et klart kulturkritisk anslag.

Hennes blikk på India er primært positivt og poetisk. Om det pulserende arbeidslivet i Sealdah skriver hun: «Det er alt annet enn lineært, det er nært og lattermildt, det skal ikke noe annet sted, det skjer ikke foran speilet, det er ikke invadert av en teori om penger eller et sideblikk på børsnoteringer.» Penger er en realitet også i India, kan vi lese, men først og fremst som en mangel, en knapphet.

Boka er svært personlig, og forfatteren er ikke redd for å trekke seg sjøl inn i fortellingen, trekke inn tidligere erfaringer, bøker og reiser – fra såvel Guatemala som Rwanda. Hun er heller ikke redd for å markere meninger: «Globaliseringsentusiaster sier av og til at det de fattige behøver nå, er internett-tilkobling. Men de fattige behøver jord som ikke drukner, ferskvann som ikke blir til salt, vann som vedblir å være der, trær som lager nye trær, såkorn som er gratis, skoler der det undervises på et erfaringsnært språk, klanger som ikke overdøves fra «Amerika» eller filmindustriens «Bollywood» i Mumbai, sanger og andre kjærlighetsformer å kjenne seg igjen i.»

Kamera klart

Den første reisen – yatra (som også betyr drama) – er strekningen Kolkata til Mumbai. Med Gitanjali Express. Hele tiden har fortelleren kameraet klart, en Leica. For hun er fotograf også og sleper derfor alltid rundt på tungt kamerautstyr, noe som blir lagt godt merke til av de innfødte. Noen lar seg gjerne avbilde, andre avskyr det. Også språket i denne boka er preget av fotografifagets mange bilder.

Vi blir med på den 11-12 timers togturen fra Mumbai til Goa på Indias vestkyst. Goa er de europeiske og nordamerikanske hippienes Mekka. » – Turister, turistindustri og tomhet, tenker hun. – Vi har penger nå, og langt flere sykdommer enn før, sier en eldre kvinne.» Fortelleren liker seg ikke i Goa og reiser tilbake til Mumbai tidligere enn først planlagt. For Goa er for henne ikke India.

Fortellingen er kronologisk og sammenhengende. Noen tankesprang og assosiasjoner formidles, særlig når vi kommer til steder og byer fortelleren har vært før, ved tidligere anledninger og andre reiser. Disse beriker boka og bryter opp lineariteten, de utvider stoffet i bredden. Kanskje kunne det vært enda mer av dette og en noe strammere redigering av hovedfortellingen?

Fattiggjort folk

Et annet spørsmål som kan reises er om denne boka er distansert nok. Wera Sæther kan mye om India, veldig mye – hun elsker India. Det er merkbart. Men blir det ikke for nært? Og ukritisk?

Riktig nok skriver hun om barnearbeid og om mulig spedbarnsdrap – men ser hun dette egentlig? Blir ikke de politiske og moralsk betenkelige sidene ved India delvis kvalt i for eksempel hennes leting etter Keerungudi, en landsby hun besøkte i 1976 og som hun nå forsøker å framkalle fra erindringens mørkerom? Tittelen på boka er svært dekkende. Men kommer hun ut igjen av India? Jeg påstår ikke at det noe nærsynte blikket og den tidvis ukritiske fokuseringen er forfatterens intensjon, men at kanskje teksten peker mot dette i større grad enn sjøl forfatteren liker. Uansett så finner hun Keerungudi til slutt.

Jeg savner også flere spørsmål om hvorfor så mange i dette landet med over en milliard innbyggere er blitt fattiggjort (et flott uttrykk!). Og da mener jeg ikke dyptgående politiske analyser, men noen flere refleksjoner av politisk-sosial karakter – kanskje til fortrengsel for noen av de mange religiøst-mystiske.

En sterkere kritikk av kastesystemet enn dette burde det også være mulig å komme opp med: «Jeg kan ikke fatte kastens fantasi- og energifelt, kasten som radikalt ordningsprinsipp, kanskje også kaste som følelsesmessig råstoff. ‘De første’ er fortsatt de første, i hvert fall i sitt eget selvbilde, selv om det er blitt legitimt for ‘de siste’ i visse administrative henseender, i statsapparatet, for eksempel, å agere som om de var eller er ‘de første’.»

Balansekunst

Beskrivelsen av hva det tydeligvis kan innebære å reise med tog i India er praktfull: «Å bruke doen er en balansekunst, her som på andre tog. Foten kan falle ned i hullet, pengebeltet løsne og falle av, noen kunne komme styrtende inn. Skyll ned, står det å lese. Både før og etter bruk. Dette er gamle beskjeder. Det kan være årtier siden det var mulig å skylle ned noe her. Men det fins vann i springen over servanten.»

Det virker som tog i India nærmest er egne småsamfunn hvor de sover, spiser og er sosiale. Sæthers formidling av dette hører til bokas høydepunkter.

Ovennevnte innvendinger kan kanskje indikere at dette er en dårlig bok. Det er i så fall feil. Boka har som verk, kunstverk, sine svakheter som jeg har påpekt, men er også rik på flotte beskrivelser, detaljerte observasjoner og spennende indisk historie. Forfatteren klarer aldri å skjule at hun er svært glad i dette landet, noe som ganske sikkert heller ikke har vært meningen. Skjønt, det er en balansekunst dette også. Det ville imidlertid overraske meg mye om Wera Sæther med denne boka har satt sitt siste punktum for indiske reiseberetninger.

---
DEL

Legg igjen et svar