– Alvorlig for de mest sårbare

Den nye finansieringsordningen for familiesentrene i Oslo skulle gi liv til lokale tiltak for vanskeligstilte i bydelene. I stedet tar det livet av livsviktig tilfluktsted for voldsutsatte mødre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fram til 1. januar 2002 fikk de fire privatdrevne familiesentrene i Oslo rammebevilgninger fra fylkeskommunen som sikret trygg drift og et sted å søke tilflukt og hjelp for de mest utsatte familiene i hovedstaden.

Det borgerlig styrte Bystyret vedtok imidlertid 1. juli i fjor at bydelene skulle betale for reelle kostnader ved plassering av familier i institusjonene. I stedet for penger direkte til familiesentrene, bevilget fylkeskommunen tilsvarende sum fordelt på bydelene – uten å øremerke dem.

Resultatet er at bydelene nå kvier seg for å kjøpe plass i familiesentrene fordi de må ut med det mangedobbelte av hva en plass tidligere kostet.

– Etter dette har belegget hos oss sunket dramatisk, slik at bare halvparten av plassene er belagt i dag. Hvis ikke forutsetningen endres vil dette føre til at driften må nedlegges, sier styrer Ingrid Kviberg ved Rachel Grepp-heimen på Tåsen.

– Også belegget ved familiesenteret vårt, Nanna Maries hjem, er sunket til 50 prosent, takket være Byrådets stykkpriskonsept, sier leder i Oslo Bymisjons avdeling for miljø og helse, Kjell Erik Øye.

Løpet kjørt

Begge hadde et håp om at Bystyret denne uka igjen ville legge familiesentrene inn i den Fylkeskommunale barnevernplanen, etter at partiene på venstresiden i Oslo fremmet forslag om dette.

Men på torsdag var løpet kjørt; det borgerlige flertallet fikk viljen sin og sørget for at stykkfinansieringsordningen som ble innført i fjor sommer opprettholdes.

– Dette er en tvungen omstilling. Kommunen velter risikoen over på de svake og støter dem ut i kulden. Bydelene shopper nå tilbud til klienter etter som de vil og har økonomi til, sier Øye, som forteller at Bymisjonen på egen hånd har gitt garanti for driften av Nanna Maries hjem neste år.

Bak Rachel Grepp-heimen, som eies og drives av Kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet, står det imidlertid ingen rik onkel.

– Frelsesarmeens Gry familiesenter har også fått ett års driftsgaranti. Men verken vi eller Sebblows stiftelse har moderorganisasjoner med økonomi til å sørge for fortsatt drift etter omleggingen av finansieringsordningen, forklarer Ingrid Kviberg.

– 92% utsatt for vold

Hun og styreassistent Kristin Mettenes ved Rachel Grepp-heimen føler en maktesløshet over situasjonen etter bystyrets vedtak, og frykter nedleggelse neste år.

– Vår institusjon er den som tar imot de mest utsatte familiene. 92 prosent av beboerne har vært utsatt for vold, og vi har den høyeste andelen av kvinner med utenlandsk opprinnelse, forklarer Kviberg.

Hun og Mettenes har ingen ting imot at kommunen vil synliggjør hvor mye en institusjonsplass koster og at det tas til orde for å finne løsninger lokalt i bydelene.

– Men for våre familier er det snarere viktig å ikke ha et tilbud i nærmiljøet. Dette er mødre med barn som på grunn av vold og egen sikkerhet helst bør søke tilflukt langt unna der de bodde, sier Mettenes.

– I stedet for å finne ut hva som virkelig trengs av institusjoner, har kommunen nå på en måte satt de fire familiesentrene i Oslo opp i konkurranse mot hverandre, samtykker Kviberg.

– Tvunget til å flytte

Lederne ved Rachel Grepp-heimen har flere historier som understreker hvordan bydelene nå tenker økonomi framfor behov.

– Mange av våre beboere blir presset til å flytte ut før de er modne til det. Like før stykkfinansieringen trådte i kraft i fjor sommer, hadde en bydel gitt beskjed til en av våre familier at de måtte ut. Men to dager før de skulle flytte, spurte bydelen oss om ikke familien kunne bo hos oss en stund til, fordi de ikke hadde klart å skaffe bolig. Det sa vi selvfølgelig ja til. Men da jeg gjorde dem pliktskyldig oppmerksom på at prisene ville gå opp fra 1. juli, kom de tilbake med en gang og hadde skaffet familien leilighet likevel. Ingen skal fortelle meg at dette ikke handler om penger, sier Mettenes med ettertrykk.

– For en stund siden hadde vi en kriseplassering gjennom barnevernsvakten av en familie. Da bydelen skjønte hvor mye det kostet med en plass hos oss, forsøkte den å flytte familien til et krisesenter, som ikke er tilrettelagt for barn over lengre tid. Men vi vant fram, forteller Kviberg, som brukte byråd Torger Ødegaards argumentasjon om at barnas beste skal gjelde for alt det er verdt.

– Vanvittig

Begge er opprørt over at kommunen forsøker å tvinge ut beboere fra Rachel Grepp-heimen lenge før familiene er klare til å takle seg selv og samfunnet.

– Det er helt vanvittig at de forlanger at folk må klare seg selv i systemet når de er i krise, mener Mettenes, som viser til at de hadde en mor som ikke fikk kontakt med sin saksbehandler i flere måneder etter at hun ble tvunget til å forlate heimen.

– Det bekymrer meg veldig: Vi vet hva mishandling gjør med relasjon mellom voksen og barn. Alle vet det. Likevel styres nå kommunen av å få til komprimerte og raske tiltak som ikke koster mye. Men slik er ikke virkeligheten. Familiene hos oss trenger gjerne å være hos oss ett år før de er sterke nok til å vende tilbake til samfunnet, sier styrer Kviberg.

– Maktesløse

Ikke minst har mange av innvandrerkvinnene problemer, blant annet på grunn av analfabetisme.

– Man snakker om et handlingsprogram mot tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, begynner styrer Kviberg, før styrerassistent Mettenes overtar:

– De sier vi trenger tiltak for disse kvinnene, men vi har jo allerede et slikt senter for dem her.

– Vi føler en maktesløshet. Oslo kommune svikter de svakest stilte. Disse familiene kommer bakerst i køen. Vi har bygd opp en kompetanse som kveles i det stille. Bystyrets vedtak får alvorlige konsekvenser for de mest sårbare, sier Kviberg.

Sist fredag var de begge i møte med byrådsdirektør Bjørg Månum Anderson, som lovet at Byrådet vil gå «tungt inn i saken» dersom omleggingen av finansieringen får «utilsiktet virkning».

– Hun sa til oss at våre erfaringer til nå er «veldig alvorlige». Mange sier at dette er problemer i en overgangsfase. Men vi tror ikke på en overgangsordning som gjør at vi mangler penger til lønninger og drift, slik at vi må legge ned, slår Kviberg fast.

«Rom for alle»

Det er ikke små prisforskjellene før og etter stykkprisfinansieringens inntog som hun kan fortelle om. Fram til 1. januar 2002 kostet en plass ved Rachel Grepp-heimen 4300 kroner for en familie per måned.

Første halvåret i fjor hoppet prisen opp til 12.000 kroner per måned, og etter 1. juli i fjor er prisen bydelene må betale 1063 kroner – per døgn.

– Bystyrets ønske var å framtvinge lokale tiltak for eksempelvis barn med adferdsvansker. Men denne ordningen kom så brått på at jeg tviler på at bydelene har rukket å bygge opp alternativer. Som en utilsiktet konsekvens opplever institusjoner som vår imens at vi nesten ikke får søknader fra bydelene om plass lenger, sier Kviberg.

Før den nye finansieringsordningen inntrådte hadde Rachel Grepp-heimen jevnt over 90-100 prosent belegg på sine 24 plasser. Og selv når det var fullt belegg fantes en utvei.

– Da lot vi folk sove på sofaen i gjesterommet. Vårt motto har i alle år vært «Med nød til ingen – rom for alle», sier styreassistent Mettenes.

---
DEL

Legg igjen et svar