– Vi ble enige om å kjempe

Hernan Rojas opplevde måneder på stadion i Santiago hvor fascistene drepte og torturerte opposisjonelle. En dag kom en fra militæret inn i cella og sa: – Skriv under på dette papiret.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag 11. september 1973: Hernan Rojas var 17 år gammel og fra en arbeiderfamilie i Santiago. Hele familien var engasjert i fagforeninger og arbeid for de fattige og svake. Selv var han studentleder.

Tidlig på morgenen ble han vekket av sine foreldre. Kuppet var i gang. Familien samlet seg og holdt rundt hverandre.

– Vi ga hverandre klem og sa, nå gjelder det, nå må vi ta vår plass og kjempe kampen. Vi visste ikke om vi noen gang kom til å se hverandre igjen, minnes Hernan.

Tidligere var han med i den venstreradikale gruppa MIR. Men fordi de ikke ville diskutere og ta alvorlig kuppfaren, gikk Hernan med i en trotskistgruppe.

– Der la vi opp til hvordan vi skulle yte motstand i tilfellet kupp, forteller han.

Teorien ble til virkelighet den dagen. Hernan dro til fabrikkområdet hvor han var engasjert i å hjelpe arbeiderne med skolering og informasjon.

– Vi hadde våpen og gjorde motstand. Det ble skyting, og jeg så at mange arbeidere ble skutt av militæret.

I flere dager holdt folk stand, innesperret i fabrikken. For Hernans del endte det dagen etter, 12. september. Da ble han arrestert, og først ført til Chile stadion, idrettshallen hvor blant annet visesangeren Victor Hara ble drept.

– Folk ble torturert og drept. Jeg husker de førter Victor Hara av sted. Men for min del ble jeg bare banket opp. Jeg var 17 år og så ganske ung ut for min alder. Det var nok redningen, forteller Hernan.

Etter tre uker ble han overført til nasjonalstadionet i Santiago, den beryktede fotballbane hvor tusenvis ble holdt fanget, og plassert i en mørk celle.

– Jeg hørte skrikene fra folk som ble torturert, jeg så folk som hoppet i døden fra toppen av stadionet… Man blir jævla hard av å se dette, man klarer ikke gråte mer og må distansere seg for å overleve.

En dag kom en offiser inn i cella til Hernan, la et papir foran ham og ba ham underskrive. Hernan så at det som sto om hvor han hadde vært da han ble arrestert ikke stemte.

– Jeg nektet derfor å underskrive. Han insisterte, og etter at jeg hadde nektet mange ganger, tok han pennen i egen hånd, minnes Hernan.

Det ble redningen. Like etterpå ble han med bind for øynene ført ut og løslatt – fire måneder etter at han ankom nasjonalstadionet.

– Da jeg tok bindet av øynene, ble jeg helt blendet av lyset og kunne ikke se.

Opplevelsene i fangenskap stoppet ikke Hernans motstand mot Pinochet-regimet. Det gikk bare noen måneder før han ble arrestert og holdt en tid i husarrest.

– Jeg ble banket opp av soldatene. Den eldste broren min ble sendt i konsentrasjonsleir.

Heller ikke dette tok knekken på kampmoralen. Hernan ble leder for et suppekjøkken for de fattige, jobbet under jorda med en anarkistisk fagforenings pensjonssystem, utga hemmelig motstandsavis.

– Og så organiserte vi og gjennomførte sabotasjeaksjoner. Vår gruppe drev med produksjonssabotasje, andre sprengte militærforsyninger i lufta, forteller Hernan.

I desember 1977 stormet soldatene Rojas-familiens hjem, hvor originalene til avisa Resistensia Obrera y Popular ble laget. Hernan var tilfeldigvis ikke hjemme da.

– Jeg fikk tips om razziaen. Da jeg snek meg hjem, så jeg at en av kameratene mine ble ført ut i håndjern.

Hernan unslapp så vidt å bli sett, og rømte. Sammen med kona si holdt han seg i skjul i en og en halv måned. Til slutt ble også ambassadene en redning for ham. Først søkte han tilflukt i den venezuelanske, deretter var det den norske ambassadøren, Frode Nilsen, som skaffet ham et nytt hjemland.

Men til og med på flyplassen, da han var på vei til friheten, kunne ikke Hernan dy seg.

– Jeg så at politiet trakasserte en kvinne som tok farvel med ungen sin. Jeg ble provosert og begynte å sloss med politiet, ler Hernan, og forteller hvordan Frode Nilsen og FN-personell som var med ham for å eskortere ham ut av Chile, fortvilet forsøkte å roe gemyttene.

Hvilket de klarte. Kort etter begynte Hernans norske tilværelse.

---
DEL

Legg igjen et svar