– Ikke ta fra oss hjemmet vårt

Tina (22) fra Oslo og Farhia (25) fra Somalia. Begge takker Rachel Grepp-heimen for beskyttelse og hjelp, og bønnfaller om at institusjonen reddes.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke historier fra livets solside kvinnene forteller om. Tina Hartløfsen fra Hellerudgrenda i Oslo og Farhia fra Somalia har opplevd skyggesiden slik få andre har.

Rachel Grepp-heimen på Tåsen har vært redningen for begge. Nå frykter de at tryggheten blir tatt fra dem.

– Hadde jeg ikke hatt Rachel, hadde jeg gått under for lenge siden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis de stenger her, sier Tina.

– Det var her jeg lærte at mannen min ikke har lov til å slå meg. Alt jeg har lært om det norske samfunnet har jeg lært her, sier Farhia.

Både Tina og Farhia bor nå i hver sin leilighet sammen med hver sitt barn på ettervernsdelen av Rachel Grepp-heimen. Ny Tid gjester først Tina, som er hjemme med datteren Thea på to år.

– Hadde gått under

Tina har bodd to ganger på Rachel Grepp-heimen. Første gang et halvt år i 2001.

– Den gang var jeg her sammen med pappaen til Thea. Det gikk ikke så bra mellom oss, så vi skilte lag. Men det gikk heller ikke så godt for meg å være aleine med Thea da jeg flyttet ut, forteller Tina.

Grunnen var hennes oppvekst som var preget av vold i hjemmet. Som 17-åring flyttet hun hjemmefra.

– Mamma slo meg. Hvem som er pappaen min vet jeg ikke. De burde sett alle blåmerkene mine, men ingen gjorde noe. Etter at jeg fikk Thea innhentet den vanskelige barndommen meg. Jeg var ikke glad i dattera mi, og var kommet så langt ned at jeg var klar til å gi henne fra meg, sier 22-åringen.

I desember i fjor ringte hun en kveld i fortvilelse igjen til Rachel Grepp-heimen.

– De sa med en gang; «bare kom hjem». Siden da har jeg bodd her. Rachel gir meg muligheten til å gå på trynet uten å være aleine. Jeg fikk lov til å ha det vondt. Her var det noen som hjalp meg og holdt rundt meg, forklarer Tina.

For henne har barnevernet symbolisert noen med makt til å ta fra henne barnet, ikke noen som kunne hjelpe henne.

– Men da jeg begynte å stole på dem her, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Særkontakten min har vist meg hva en mamma skal være, og gitt meg en real bamseklem.

Theas pappa stiller opp og har dattera annenhver helg og en dag i uka. Tina får psykolog-hjelp og det finnes alltid en hjelpende hånd hos personalet.

Men Tina føler at hun trenger minst et halvt år til før hun er rede til å forlate heimen. Spørsmålet er om Rachel Grepp-heimen eksisterer så lenge.

– Politikerne har ikke peiling. De skulle vært her en uke eller to, så hadde de ikke tatt fra oss pengene. Uten Rachel har jeg ikke noe hjem. Dette er det første stedet jeg føler meg trygg, jeg er stolt over å bo her og si at jeg trenger hjelp, sier hun med sikkerhet.

Hun har følgende budskap til politikerne i bystyret:

– Før de legger ned Rachel, kan de først komme og snakke med meg. Så skal jeg fortelle dem hvor vanskelig det er å være i min situasjon.

– Som en slave

– I dag er det tre år og en dag siden jeg flyttet inn hit, sier Farhia når vi forflytter oss til hennes leilighet i etasjen over Tina.

Sønnen hennes på snart tre år er i barnehagen. Hun vil helst for seg selv navnet hans og sitt eget etternavn. Frykten for hva som kan skje er – for å si det mildt – ikke ubegrunnet.

Fahria kom fra Somalia sammen med sin tante som kvoteflyktning til Norge noen år før sønnen ble født. Hennes far og to brødre døde i 1991 under borgerkrigen i landet. Samme året døde moren hennes av kreft.

– Nesten med en gang jeg kom til Norge, giftet jeg med en somalier. Det skjedde raskt, jeg hadde ikke en gang håndhilst på ham, minnes 25-åringen.

Vielsen ble foretatt på muslimsk vis; hos norske myndigheter ble de aldri registrert som ektefeller. Umiddelbart ble ekteskapet et helvete.

– Han slo meg, begynner Farhia, og viser fram store arr i ansiktet og på armen.

– Jeg fikk ikke lov til å gå ut, ikke lov til å snakke med andre, ikke lære meg norsk. Han jobbet skift og låste meg inne i leiligheten når han gikk på arbeid. Jeg var kvinne, så han forlangte at jeg skulle gjøre alt i huset, lage mat til ham og stelle for ham, fortsetter hun.

Hele tiden mens han fortsatte å bruke vold mot henne. Det hjalp ikke at hun ble gravid.

– Han fortsatte å slå meg. Jeg fikk ikke en gang lov til å gå til svangerskapskontroller hos jordmor eller på helsestasjonen. Du er frisk nok, sa han til meg.

Til slutt klarte hun en dag, – da mannen var en tur i Sverige – å få kontakt med en psykolog, som hjalp henne til å komme ut av helvetet.

– En dag han var på jobb rømte jeg, først til et sjukehus hvor jeg fikk behandling, forteller Fahria.

10. desember 1999 fikk hun plass ved Rachel Grepp-heimen. Sakte men sikkert fikk hun hjelp til å lære seg norsk og bli kjent med det norske samfunnet.

– Her fikk jeg tid til å gå på skole, fikk hjelp til å ta meg av barnet mitt. Familien min er her, de er snille med meg. Hvis jeg er syk eller lei meg kan jeg be om hjelp, og de er ærlige hele tiden.

Fahria lærte også at menn ikke har rett til å slå kvinner. Hun visste at det forelå fotobevis fra hvordan hun så ut etter en av gangene mannen mishandlet henne, og bestemte seg for å anmelde forholdet.

– 21. november i fjor skulle vi møtes i retten. Men før jeg i det hele tatt ble spurt ett eneste spørsmål av retten, slapp han med å betale en bot på 6000 kroner og kunne gå sin vei mens han hånet meg, forteller Fahria opprørt.

Hun tør ikke gå til Grønland eller andre steder i Oslo hvor hun kan treffe på mannen som holdt henne som slave i sitt eget hjem. Men hun går på skole, har familieavlastning for sønnen og klarer seg bedre og bedre.

Kanskje har Fahria flyttet i egen leilighet før Rachel Grepp-heimen går over ende.

– Men jeg vet om andre jenter som har det like ille eller verre enn det jeg hadde. De må ikke legge ned det eneste stedet som jobber for at mor og barn skal få være sammen.

---
DEL

Legg igjen et svar