– Forsvaret fikk en ukritisk presse

20 år etter nattlige razziaer og endeløse rettssaker mener sentrale aktører i Ikkevoldsaken at Forsvaret fikk det som de ville: En mindre kritisk presse.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For nøyaktig tjue år siden denne uken, nærmere bestemt 15. juni 1984, la de to sakkyndige i Ikkevoldsaken, Jacob Børresen og Finn Lied, fram sine rapporter.

Deres konklusjon var den samme som aktoratets: Redaksjonsmedlemmene i avisa Ikkevold har gjennom en artikkel om en lyttestasjon for ubåter på Andøya gjort seg skyldige i å spre forsvarshemmeligheter. Dermed har de brutt straffelovens paragraf 90 og 91, de såkalte spionparagrafene, med en strafferamme på tjue år.

20 år senere har Ny Tid snakket med to sentrale aktører i Ikkevoldsredaksjonen om de nattlige razziaene og årene med rettssaker. Og om hvilke konsekvenser Ikkevoldsaken har fått i ettertid.

– Gjennom razzia og tiltale etter spionparagrafen ville de skremme journalister fra å drive med gravende journalistikk i forhold til Forsvaret og sikkerhetspolitikken. Og det har de langt på vei lyktes med, mener Jørgen Johansen, ansatt ved fredsstudiet (Centre for Peace Studies) på Universitetet i Tromsø.

– Forsvaret tapte, vi ble frikjente og noen grenser ble flyttet i forhold til hva som var tillatt å skrive om. Likevel har pressen blitt mindre kritiske til Forsvaret, samtykker Ivar Johansen, bystyremedlem for SV i Oslo.

Politirazzia

Det er i grunnen en ganske utrolig historie: I Gøteborgsgata i Oslo holdt for drøyt 20 år siden organisasjonen Folkereisning mot krig (FMK) til i noen trange lokaler. En gjeng militærnektere og pasifister utgjorde på frivillig basis redaksjonen i organisasjonens avis, som hadde det passende navnet Ikkevold.

Til tross for et aktivt antimilitaristisk miljø i møte med den kalde krigens opprustning og atomvåpenspøkelse; Ikkevold, med sine rundt 2000 eksemplarer seks ganger i året, tilbrakte ikke akkurat en kjendistilværelse i det norske samfunnslivet. Sannheten var vel heller at svært få kjente til avisa.

Likefullt; kvelden 13. oktober 1983 så myndighetene Ikkevold som en så stor trussel at politiet i Oslo – ledet av den gang politimester Anstein Gjengedal – slo til med maktens midler mot avisas lokaler i Gøteborgsgata.

I en koordinert aksjon ble samtidig hjemmene til 12 medlemmer av Ikkevoldsredaksjonen i og utenfor Oslo ransaket. 80 politimenn, de fleste fra Politiets overvåkingstjeneste (POT), deltok i aksjonen.

Dermed var den første politirazziaen mot en avisredaksjon i Norge etter den andre verdenskrig et faktum. Den gang, under krigen, hadde det vært Quislings menn som med nazilov i hånda hadde slått til mot den frie pressen.

– De var skittredde

– Jeg husker at klokka var sju på kvelden da tre politifolk i sivil banka på døra mi hjemme på Ise i Østfold. Det duskregnet og begynte å bli mørkt. Med seg hadde de en noen timers gammel ransakelsesordre fra Oslo Byrett. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke satt stille og lot dem gjøre jobben, ville jeg bli kjørt av gårde og satt på cella. Telefoner fikk jeg ikke lov til å ta, forteller Jørgen Johansen.

Hans umiddelbare reaksjon var – kanskje litt overraskende – glede.

– Det første jeg tenkte var; nå er staten redd for meg. Tidligere hadde de klappet oss overbærende på skuldrene og latterliggjort oss. Nå var de skittredde. Staten var redd for Jørgen Johansen, det var en herlig følelse, minnes mannen som nå arbeider ved fredsstudiet på Universtitetet i Tromsø.

I fire-fem timer holdt politiet på hjemme hos Jørgen Johansen. Ikke minst var de svært interesserte i fredsaktivistens adresselister.

– Blant annet tok de adresselister jeg hadde over Alta-aktivister, kontakter i Solidaritet i Polen og vassdragsvernaktivister i Innerdalen. Ja, de tok sågar med seg et arkiv jeg hadde på historiske personer før 1700-tallet. Alt med navn ble konfiskert, smiler Jørgen Johansen.

Hele leiligheten hans ble endevendt denne grå høstnatta i Østfold. Til og med ned i utedoen kikket POTs menn.

– I søppelbøtta på kjøkkenet mitt fant en av dem med stor interesse brukt skrivemaskinsbånd som de også tok med seg – antageligvis for å analysere dem og finne ut hva jeg hadde brukt skrivemaskinen til, forteller han mens han rister oppgitt på hodet.

Da politiet omsider ble ferdig hjemme hos Jørgen Johansen, ringte han sin navnebror i redaksjonen, Ivar Johansen.

– Ikke tilfeldig valgt

Mens Jørgen Johansen tilfeldigvis hadde vært så sliten denne kvelden at han valgte å holde seg hjemme, satt Ivar Johansen faktisk på redaksjonsmøte i Ikkevold da politiet slo til mot FMKs lokaler i Gøteborggata.

– Tidspunktet var nok ikke tilfeldig valgt. De visste nok at vi var på kontoret og at det derfor ikke var noen som kunne protestere mot razziaene som foregikk samtidig i våre hjem, mener Ivar Johansen.

Mannen som i dag er bystyrerepresentant for SV i Oslo mener selv at han kanskje var den i redaksjonen som kunne møte politiets ransaking mest forberedt. I 1979 ble han nemlig dømt til 1 års fengsel, hvorav 60 dager ubetinget i den såkalte listesaken. Blant annet ble han dømt for å ha skaffet seg informasjon om Forsvarets elektroniske etterretningsstasjoner.

Ivar Johansen var med andre ord ikke helt ny i gamet da politiet kvelden 13. oktober viste redaksjonsmedlemmene den rettslige kjennelsen og begynte sin utrensking av papirer.

For som hjemme hos Jørgen Johansen, var det ikke lite POTs utsendinger tok med seg fra redaksjonslokalene. Ikke bare hentet de med seg dokumenter fra Ikkevolds arkiv, hele FMKs medlemsregister ble rasket med.

– Da de kom og vi så hvem de var, krevde vi at vår advokat Ole Jacob Bae måtte kontaktes før de gjorde noe som helst. Men i og med at han var utilgjengelig den kvelden, gikk de bare i gang med razziaen, forteller Ivar Johansen.

Razzia i leilighet

Så lenge politiet gjorde jobben sin, hadde redaksjonsmedlemmene ikke noe annet valg enn å sitte og se på at eske på eske med dokumenter ble båret ut i ventende politibiler.

– Mine tanker da var at jeg følte at vi visste at det vi hadde gjort var riktig, at vi hadde vært bevisste på forhånd og gjennomdiskutert det vi hadde skrevet i Ikkevold. Vi var derfor indignerte over det politiet gjorde, minnes Ivar Johansen.

Mens han satt fast i redaksjonslokalene, måtte hans daværende kone alene hanskes med politiets ransaking av deres hjem. Også der tok de med seg bunker med materiell – Ivar Johansen var allerede den gang kjent som en systematiker med sans for arkivering av informasjon.

Før politiet forlot Ivar Johansens hjem, spurte de hans kone om det fantes flere rom. Hun svarte at de hadde en kjellerbod tilknyttet leiligheten.

– Men da de åpnet døra inn til kjellerboden og så at den var fylt fra golv til tak med papirer, lukket de bare døra igjen og sa at de ikke orket å gå gjennom dokumentene, forteller Ivar Johansen smilende.

Politirazziaen mot Ikkevold slo ned som hovedsak på TV og i aviser og fikk stor omtale i dagene som kom.

– Vi fikk mye støtte, og det ga en god følelse. For min del ofret jeg ikke noen særlig grad av tanke i forhold til fengselsstraff eller tiltalen etter den såkalte spionparagrafen. Redaksjonen hadde gjennomdiskutert artiklene vi trykket på forhånd, ikke minst fordi vi visste at det kunne komme reaksjoner, forteller Ivar Johansen, og viser til at Forsvarssjefen allerede i 1981 anmeldte dem for en artikkel i Ikkevold med oversikt over forsvarsanlegg. Etter at denne saken – som Ivar Johansen kaller den første Ikkevoldsaken – ble etterforsket av POT blant annet gjennom rettslige avhør i Oslo Byrett, ble den henlagt i 1982.

– Gjettet riktig

Denne gangen – i 1983 og årene som fulgte – hadde imidlertid ikke aktoratet til hensikt å henlegge saken. For denne gangen sto det om et anlegg på Andøya i Nordland som myndighetene og Forsvarssjefen absolutt ikke ville at folk skulle vite noe om.

Anlegget var en del av det amerikanske Sound Surveillance System (SOSUS), en serie kabler rundt om i verdenshavene som avlyttet alle lyder i havet for å kunne posisjonsbestemme alle Sovjetiske ubåter med atomvåpen.

– At Norge var med på denne kjernefysiske galskapen var noe vi lenge hadde trodd, men ikke klart å bevise. Vi satte inn all vår fantasi på å finne indikasjoner på dette, og mente til slutt å kunne føre bevis for at SOSUS-systemet hadde en landstasjon på Andøya, sier Jørgen Johansen.

Ivar Johansen forteller hvordan også tilfeldigheter bidro til Ikkevolds avsløring. Ikke minst var det tilfelle da redaksjonssekretæren i avisa og organisasjonssekretæren i FMK var på rundreise i Norge. Deres mål var å rette fokus på militærinstallasjoner aktivistene mente var bombemål fordi installasjonene var en del av Natos og USAs atomstrategi.

– Det var da de sto på kaia og så bort på flyplassen på Andøya at de så en bygning som de intuitivt mente måtte være landstasjonen for SOSUS-systemet, på grunn av at bygningen hadde vinduer på taket og en rørledning som gikk ut i havet. Men senere viste det seg at dette var gale premisser; vinduene var noe så prosaiske som kantinevinduer, og røret som gikk fra bygningen ut i havet var ikke en SOSUS-kabel, men en kloakkrørledning, ler Ivar Johansen.

Likevel hadde de to medarbeiderne fra Ikkevold og FMK gjettet riktig. For senere fant redaksjonen ut nok til at de skrev artikkelen hvor de påpekte at landstasjonen for SOSUS-systemet faktisk var den samme bygningen på Andøya.

– Ikke vant til kryssforhør

– Egentlig var deler av artiklene vi skrev om SOSUS-anlegget på Andøya litt løst fundert og basert en del på spekulasjoner. Men razziaen mot oss ble den beste bekreftelsen på at vi hadde rett. Og etter de påfølgende rettssakene kunne vi ha skrevet en mye bedre artikkel om SOSUS-anlegget på Andøya, mener Ivar Johansen.

SV-politikeren og hans navnebror viser begge til hvordan Ikkevoldsredaksjonen formelig omgjorde rettssakene til høringer om norsk sikkerhetspolitikk.

– Vår egen innsikt i det norske og amerikanske forsvarets virksomhet økte betraktelig gjennom disse sakene. Jeg tenker ikke først og fremst på det vi fikk vite bak lukkede dører i retten, eller alt det nye vi leste for å kunne forsvare oss. Nei, først og fremst sikter jeg til all den kunnskap vi fikk ved å kunne kryssforhøre generaler, forsvarspolitikere, ministere og andre kunnskapsrike folk vi kalte inn som vitner og som var tvunget til å svare på våre spørsmål under ed, forklarer Jørgen Johansen, og kommer med følgende eksempel:

– De færreste var vant til slike kryssforhør og plumpet ut med den ene fantastiske opplysningen etter den andre. For eksempel kom det fram gjennom et slikt kryssforhør av Knut Frydenlund, daværende formann i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, at Stortinget fikk sine opplysninger om etterretningstjenesten gjennom årlige hemmelige møter mellom forsvarsministeren, stortingspresidenten og formannen og nestformannen i utenrikskomiteen. Denne lille gruppen hadde oppnevnt seg selv for lang tid siden uten å informere resten av Stortinget at den fantes, sier han, og forteller at SVs Stein Ørnhøi fløy i taket da han fikk vite dette.

3-2 i Høyesterett

Men rettssakene var tross alt ikke bare et forum for opplysning om hemmelige militære installasjoner. Det var også en kamp for å overbevise retten om at redaksjonsmedlemmene ikke var skyldige i å ha offentliggjort forsvarshemmeligheter.

Det tok rettsvesenet to runder å frifinne de sju redaksjonsmedlemmene, inkludert Ivar Johansen og Jørgen Johansen.

Først ble de tiltalte dømt i Oslo Byrett 29. mai 1985 for overtredelse av straffelovens paragraf 90 og 91, de såkalte spionparagrafene. Men året etter opphevet Høyesterett dommen på grunn av mangelfulle domsgrunner.

9. desember 1986 ble de tiltalte nok en gang dømt i Oslo Byrett. Ivar Johansen fikk seks måneders ubetinget fengsel, de andre tiltalte fikk noe kortere straffer.

Nok en gang havnet imidlertid saken i Høyesterett. De tiltalte anket, og 17. august 1987 ble det satt punktum i saken. Med tre mot to stemmer ble alle de tiltalte frifunnet.

– Jeg husker da avstemmingen foregikk i Høyesterett. Før siste stemmegivning var det 2-2, og siste dommer som skulle stemme var han som vi hadde oppfattet som mest sur mot oss. Så stemte han likevel i favør av oss, forteller Jørgen Johansen.

– Fiskerne visste det

– Det som etter hvert ble det avgjørende og sentrale poenget var nok det at SOSUS-anlegget på Andøya var kjent for de lokale fiskerne. De satte stadig garn fast i kabelen som gikk ut fra landstasjonen, og fikk så gar erstatning fra Forsvaret for dette. Sammen med andre bevis og vitneførsel vi la fram fikk vi dermed til slutt overbevist retten om at SOSUS-anlegget var bredt kjent blant folk på Andøya. Dermed fikk ikke Forsvaret medhold i at vi hadde avslørt noe som var hemmelig, sier Ivar Johansen.

Og dermed ble de sakkyndiges rapporter, som altså kom for nøyaktig 20 år siden denne uken, også veid og funnet for lette.

– Vi klarte gjennom dokumentasjon å få satt dem til side, sier Ivar Johansen.

Desperate forsøk på å hevde at Ikkevoldsredaksjonen ved å samle inn tilstrekkelig med «åpne» opplysninger, kunne komme fram til høyt graderte og hemmeligstemplede opplysninger, ble en gjenganger i de årene saken verserte i rettsapparatet.

– Denne kriminaliseringen av vanlig journalistikk ble tatt opp i mange vitneavhør. I land som USA og Tyskland er bevisbyrden den motsatte. De offiserer som har ansvar for hemmelighold av militære anlegg kan tiltales om «puslebiter» blir offentliggjort. Der vil journalister som samler slik informasjon få stipend, utmerkelser og bedre jobber. I Norge stilles de på tiltalebenken, oppsummerer Jørgen Johansen.

Når de to bladene Johansen skal filosofere over hvilke spor Ikkevoldsaken har satt to tiår senere, er de nokså samstemte når det gjelder pressens forhold til militære installasjoner i dag.

– Jeg tror at de gjennom nattlige razziaer og tiltale etter spionparagrafen ville skremme journalister fra å drive med gravende journalistikk i forhold til Forsvaret og sikkerhetspolitikken. Og det har de langt på vei lyktes med. Rett etter at vi ble frikjent ble jeg kontaktet av en journalist fra Aftenposten som sa at de visste de Ikkevold hadde kommet med, og at de visste ennå mer. Siden den gang har jeg ikke sett noe særlig av kritisk journalistikk mot forsvarsanlegg og sikkerhetspolitikken, sier fredsaktivisten ved fredsstudiet på Universitetet i Tromsø.

Jørgen Johansen tror at det i dag er få som husker at redaksjonsmedlemmene i Ikkevold faktisk ble frikjent.

– Hvis folk blir spurt om Ikkevoldsaken, svarer de at det var de som ble spiontiltalt. Aftenposten og NRK vet mer enn de våger å skrive. Samtidig bindes mange journalister av lojalitet til Forsvaret fordi de går kurser på Forsvarets Høyskole eller er krigsplassert i mediebedrifter. At noen av dem går til sengs med den amerikanske hæren i Irak gjør ikke sinnelaget mer kritisk, mener Jørgen Johansen.

– Mindre kritiske

Ivar Johansen har heller ikke høye tanker om dagens presse.

– Forsvaret tapte, vi ble frikjente og noen grenser ble flyttet i forhold til hva som var tillatt å skrive om. Likevel har pressen blitt mindre kritiske til Forsvaret, samtykker SVs bystyremedlem i Oslo.

Ivar Johansen ser noen lyspunkter, ikke minst Bergens Tidenes avsløring av Globus-radaren i Finnmark. Men generelt mener han at pressen blir mer og mer tabloidisert.

– Det er få som prioriterer å bruke tid på undersøkende journalistikk over lang tid, sier Ivar Johansen.

– Jeg tror dessuten at det ikke er den samme interessen for slike ting i pressen lenger. Det er ikke så farlig om vi tjener USAs interesser, folk hisser seg ikke lenger opp over det. Nå gir folk blaffen, supplerer Jørgen Johansen.

Og ifølge de tidligere redaksjonsmedlemmene av Ikkevold er det ikke bare pressen som har blitt taus.

– Den gang, under den kalde krigen, møtte man motstandere til debatt. I dag har vi ministere som jukser med ord, og en forsvarspolitisk ledelse som ikke er helt bekvem med sin egen politikk. Derfor stiller de ikke til debatt, sier Ivar Johansen.

Kanskje på tide at avisa Ikkevold begynner å grave igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar