– Ordfront benekter folkemord

Det venstreorienterte svenske magasinet Ordfront benekter folkemordene på Balkan, mener den polsk-svenske journalisten og forfatteren Maciej Zaremba.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I sommer og høst har Ordfront trykt bokutdrag og intervju med den amerikansk-franske forfatteren Diana Johnstone. Hennes bok «Fools’ Crusade» handler om Vestens forhold til det tidligere Jugoslavia og spesielt de serbiske overgrepene som til slutt førte til NATOs angrep i 1999.

Eller: De «angivelige» serbiske overgrepene, fordi «nesten alt i denne historien er falskt. Det er dessverre vanskelig å stille spørsmål ved løgner, spesielt etablerte løgner. En løgn som gjentas gang på gang, forvandles til noe objektivt sant», som hun skriver i boka.

Johnstone benekter folkemord i det tidligere Jugoslavia og hun benekter bruken av konsentrasjonsleire. Spørsmålet er – gjør Ordfront det også?

Løgnlandet

Ja, skal vi tro Marciej Zaremba i Dagens Nyheter. Han er kulturjournalist, idéhistoriker og forfatter og har tidligere tirret på seg myndighetene og kirken i Sverige med sine kritiske artikler mot tvangsterilisering og religiøse overgrep. Nå mener han at Ordfront går i spissen for en samtidshistorisk revisjonisme av verste sort. Ordfront presenterer ikke bare Johnstones sak ukritisk, de går også god for og presenterer Johnstone som om det er hun som har rett, og ikke for eksempel domstolen i Haag. Overskriften på intervjuet med Johnstone, som er skrevet av magasinets redaksjonssekretær Björn Eklund, lyder «Resa i Ljugoslavia».

Der står det blant annet at bildet av den ekstremt tynne mannen bak piggtrådgjerdet, som ble spredt over hele verden i august 1992 og som var et bevis på at serberne opererte med konsentrasjonsleire, var en løgn. Mannen heter Fikret Alic og leiren het Trnopolje. En løgn, hevder Johnstone. Og Eklund skriver det samme. Det er fotografen og journalisten som er inngjerdet. Fangene er i virkeligheten flyktninger som gjemmer seg og som har skapt sin egen leir.

Begge refererer til den tyske journalisten Thomas Deichmann som i 1997 hevdet det samme. Det britiske TV-selskapet ITN, som første gang viste bildet, saksøkte Deichmann for ærekrenkelse – og vant. Det var to år etter at domstolen i Haag fastslo, i rettssaken mot Milan Kovacevic, at bildene ikke var manipulerte. Av Ordfront presenteres Thomas Deichmann som et «ekspertvitne» i Haag.

Det er delvis riktig. Deichmann stilte som forsvarsvitne for Dusko Tadic, som i 1997 ble dømt for forbrytelse mot menneskeheten.

Tysklands skyld

I intervjuet med Ordfront bagatelliserer Johnstone systematisk Serbias skyld, og mener de ikke var noe verre enn andre parter i krigene. Skylden legger hun i utgangspunktet på Tyskland, og etter hvert andre land, som støttet Slovenias og Kroatias krav om selvstendighet.

Kampen om opinionen ble vunnet fordi ledelsen i Zagreb og Bosnia leide inn PR-byråer, mens det gjorde ikke ledelsen i Beograd, mener Johnstone. I intervjuet sier hun videre:

«Den største løgnen av alle er at Milosevic ville eliminere de andre folkene gjennom etnisk rensning. Milosevic betraktet det – og man kan ikke siterer ham annerledes på det punktet – som en styrke for Serbia å være oppbygd av mange nasjonaliteter. «

Og videre:

«Den tydeligste og mest ekstreme etniske rensningen som har skjedd, foregikk i Kosovo – der albanerne drev ut hundretusentalls serbere, jøder og sigøynene. Dette har skjedd og skjer fortsatt under NATOs og FNs ledelse».

Om Milosevic som diktator sier hun:

«Milosevic kom til makten via valg og forlot makten via valg. Milosevic introduserte flerpartisystemet i Jugoslavia. Pressen i Serbia under hans tid var langt friere enn den er i dag. Milosevic var uten tvil skruppelløs, men det er ofte maktens menn. Ingen av de andre landene var mer demokratiske».

Johnstone betviler også sannheten om de bosnisk-serbiske overgrepene i Srebrenica 11. juli 1995, og hun betviler også antall voldtatte og drepte muslimer.

Tribunalet i Haag karakteriserer hun som en politisk domstol. Den minner om Dreyfusssaken, men Emile Zola mangler, mener hun.

Utfordrer sannheten

Ifølge Maciej Zaremba er Johnstone ute i skummelt ærend. Han har gått gjennom kildene til forfatteren og funnet dem mangelfulle og/eller tvilsomme. Og han mener den svenske radikale magasinet Ordfront går god for dem. Den svenske journalisten Björn Eklund, som er redaksjonssekretær i magasinet, skriver for egen regning:

«Også i Sverige er det grunn til ettertanke og sjølkritikk når det gjelder Jugoslaviakrigen: De ledende politikerne med Carl Bildt i spissen som ga etter for Tyskland og anerkjente Slovenia og Kroatia i 1991. De journalistene som ukritisk videreformidlet propaganda. De liberale, sosialdemokratene, syndikalistene, menneskerettighetsaktivistene som støttet bombekrigen i 1999.»

Eklund skriver videre at det er tegn i tiden som tyder på at historieskrivningen er i ferd med å bli forandret, og refererer til en rapport fra i vår fra Styrelsen för Psykologiskt försvar – «Kosovokonflikten, medierna och medlidandet», blant annet skrevet av den norske medieforskeren Rune Ottosen.

Ifølge Eklund hevder rapporten at mediene bedrev en «kampanje i kosovoalbanernes favør» og at «Nato-propagandaens perspektiv preget den svenske rapportering om Kosovokrigen på en dyptgående måte». Dette utfordrer det vanlige synet på Kosovokrigen, som Eklund fortsatt mener er rådende. Det skyldes at «synet på hva som hendte i Jugoslavia ofte er koblet til ens egen ideologi og at hver eneste revisjon av historien også utfordrer den».

Ifølge Eklund er Kosovokrigen en prøvestein for venstresiden på samme måte som invasjonen i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. De kommunistene som ikke greide å ta avstand fra forbrytelser som foregikk i deres navn, fikk med rette gjennomgå. «De som bekjenner seg til humanisme og menneskerettigheter må være de første til å ta avstand fra bomber som faller i deres navn», skriver Eklund.

Han avslutter intervjuet med å skrive at «det er på tide at vi lærer oss leksen fra Jugoslaviakrigen. En bra begynnelse er å lese Diana Johnstones bok».

Selvmordsforsøk

Så går Ordfront god for tvilsomme teorier? Etter at intervjuet og utdraget fra boka stod på trykk i magasinet fikk redaksjonen gjennomgå. Både redaksjonssjefen og redaktøren måtte forsvare seg, og de insisterte på at de presenterte «det skarpeste og mest veldokumenterte angrepet på Vestens forstokkede syn på Jugoslavias fall og oppløsning».

Til det svarer Maciej Zaremba i en kommentar i Dagens Nyheter 3. november:

«Det er ikke lenger et ulykkestilfelle. Det er enten hårreisende idiotisk eller noe verre».

Han mener Ordfront har solgt seg til den brune venstresiden, i likhet med det britiske magasinet Living Marxism, som første gang trykket Thomas Deichmanns påstander om fotografiet og leiren Trnopolje i februar 1997. Da Living Marxism ble saksøkt på grunn av Deichmanns påstander, rykket Noam Chomsky ut til magasinets forsvar. Den britiske skribenten George Monbiot hevdet på sin side at intet angrep fra høyresiden kunne skadet den britiske venstresiden så mye som Living Marxism.

Nå risikerer også Ordfront å bli saksøkt, ifølge Zaremba.

Leserne protesterer, mens tidsskriftet står på sitt. Det får Zaremba til å lure på om det finnes en idé bak det intellektuelle selvmordsforsøket, men – som han skriver:

«Jeg tror tvert i mot: Det er mangelen på en idé som er den trolige forklaringen».

---
DEL

Legg igjen et svar