– Jeg gjemte meg i en grop

Etter at Alfredo Zamudio som tolvåring var vitne til at faren hans ble arrestert av Pinochets soldater, ba naboene ham om å flykte: – De er ute etter deg også.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag 11. september 1973: Alferdo Zamudio var bare 12 år gammel. Han bodde alene sammen med sin far utenfor Arica, nord i Chile ved grensen til Peru. Faren var en av de lokale sosialistlederne. Alferdos politiske oppvåkning skjedde da faren vekket ham den natta Salvador Allende ble valgt til president i 1970.

– Han gråt da han vekket meg og fortalte at vi hadde vunnet. Jeg var ni år gammel da, og hadde lært å lese gjennom Batman-tegneserien og politiske tidsskriv, forteller Alfredo.

Nyheten om kuppet den dagen nådde Alfredo og faren gjennom peruansk TV. Først dagen etter – 12. september – rullet bildene fra Santiago på chilensk fjernsyn. Faren, som senest helga før hadde hjulpet folk som hadde gjennomført en jordokkupasjon, bestemte at de måtte flykte til nabolandet.

– Far ba meg gå til butikken og handle, mens han pakket for flukten. Fra butikken kunne jeg se at militæret kom til huset vårt, at de tok med seg far og kjørte bort. Men jeg var ung og forsto ikke helt der og da hva som skjedde, minnes Alfredo.

Naboer ga han raskt beskjed om at Pinochets soldater også var ute etter ham. Vettskremt gjemte han seg ved elvebredden hvor han gravde en grop i sanden for å holde varmen den første natta.

– Det har brent seg inn i minnet, det jeg så da jeg dagen etterpå dro for å søke tilflukt hos en venn i Arica. Militæret hadde stoppet en buss, folk var utkommandert og lå med ansiktet mot bakken, armer og bein spredd mens soldatene sparket dem.

Fire voksne mennesker bodde i hjemmet Alfredo søkte tilflukt i. De gråt da de så Allende bli båret død ut fra presidentpalasset. 12. oktober innhentet diktaturet to av mennene.

– Soldatene kom og arresterte dem. På veien til Santiago ble de skutt og drept. Pinochet var i Arica akkurat den dagen. Han må personlig ha gitt ordren om likvidasjonen, mener Alfredo.

Hans far unngikk samme skjebne og ble i stedet dømt til 11 års fengsel. Flere år med kamp for overlevelse møtte Alfredo.

Resten av familien, inkludert moren, ville ikke ha noe med ham å gjøre. Arico var en by med seks militærgarnisoner. Mange sto på Pinochets side.

– Jeg prøvde å kontakte mor, men hun avviste meg. Min bror deltok i kuppet. De var alle høyrevridde. Far hadde som sosialist alltid blitt uglesett. Redningen for meg var at jeg visste godt hvorfor de tok far, jeg visste at de ikke hadde rett, sier Alfredo.

Etter kuppet tok militæret fra ham huset og alt han og faren eide. Hans hjem ble i stedet den samme sandgropa ved elva hvor han søkte tilflukt i den første natta etter kuppet. Han overlevde ved å ta seg småjobber og dykke etter skjell.

– Jeg fikk et psykologisk sjokk etter at far ble tatt og de to vennene mine ble skutt. Livet var en tåke.

Første gang Alfredo fikk se sin far, var da han besøkte ham i fengselet i Arico i april 1974. I årene som fulgte ble faren flyttet fra fengsel til fengsel rundt i Chile. Til sammen sonet han i seks forskjellige steder i landet. Hele tiden fulgte sønnen etter for å være i nærheten av ham.

Marerittet tok slutt i 1976. Den internasjonale kritikken mot Pinochet-regimets tusener av samvittighetsfanger, gjorde det mulig for FN å skaffe utreisepass og nye hjemland for mange av dem. For Alfredo og farens del ble den norske ambassadøren, Frode Nilsen, den åpne døren ut av landet. Nilsen besøkte faren i fengsel, intervjuet ham og ordnet de nødvendige papirene.

– I august det året fikk faren min og jeg endelig utreisepass. Jeg husker godt da vi kom til flyplassen og håndjerna ble tatt av ham. 16. september 1976 kom vi til Norge med 7 dollar i lomma, smiler Alfredo.

Tre års ensom kamp for tilværelsen i diktaturet – alltid på flyttefot til der faren satt fengslet – var over for15-åringen.

---
DEL

Legg igjen et svar