26. januar 2002 – fem dager etter at 26 år gamle Fadime Sahindal ble skutt og drept av sin tyrkisk-kurdiske far Rahmi Sahindal i Uppsala i Sverige – skrev VG-redaktør Olav Versto en kommentar under tittelen “Æresdrap i Guds navn”.
Her slo han fast at drapet på Fadime handlet om “møtet mellom den moderne, sekulariserte nordiske kultur og islam og muslimsk kultur. Mellom disse kulturene er det en dyp, nesten uoverstigelig kløft”.
Året etter publiseres Unni Wikans bok For ærens skyld: Fadime til ettertanke, hvor Wikan slår fast følgende:
“For å etablere et faktum først: Fadime var muslim.”
Og med denne type innlegg i debatten festet det seg en formening i norsk offentlighet om at “muslimsk-kurdiske” Fadime angivelig ble utsatt for æresdrap fordi hun våget å bli kjæreste med “blonde, kristne og svenske” Patrick.
– Media er verst
Men, skriver Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark i det nye etterordet til pocketutgaven av Blanke løgner, skitne sannheter – lansert 21. januar, på dagen tre år etter drapet på Fadime – dette stemmer ikke.
For verken var Fadime muslim, ei heller var Patrick en blond svenske. En som kjenner godt til den norske forvrengingen av Fadimes virkelighet – og som er glad for Herbjørnsruds og Bromarks korrigeringer – er norsk-tyrkiske Fatma Suslu.
– Selv om det i svensk media ettertrykkelig ble slått fast at Fadime ikke var muslim, førte drapet til en muslim-debatt her i Norge med folk som Hege Storhaug og Unni Wikan. Det er like dumt som om man sitter og diskuterer formen på appelsiner for å finne løsningen på at eplehagen er infisert av skadedyr, sier hun.
Fatma Suslu er selv muslim, alenemor og oppvokst på Frogner og Romsås med sine tyrkiske foreldre og sju søsken. I dag jobber hun på Fyrtårnet kafé på Høgskolesenteret i Oslo, hvor hun har tre års utdannelse innen offentlig styring bak seg.
– Verken media eller muslimer baserer seg på kunnskap. Og verst er media, mener Suslu.
– Kulturkollisjon?
Basert på kunnskap er nemlig historien om drapet på Fadime mer nyansert enn det den tabloidiserte norske offentligheten ønsker: For det første kan Fadimes kjæreste Patrick Lincesjos – som døde i en bilulykke i 1998 – vanskelig gjøres til representant for “den moderne, sekulariserte nordiske kultur”.
– Patrick var nemlig ikke typisk “svensk og blond”. Patricks far var nemlig fra Iran. Og det var Patricks far, ikke Fadimes, som var muslim, forklarer Dag Herbjørnsrud, en av forfatterne bak Blanke løgner, skitne sannheter.
Som flyktning fra mullah-regimet var Patricks far imidlertid ingen konservativ muslim, snarere liberal.
– I Sverige giftet han seg med en såkalt kristen svensk kvinne, Patricks mor, fortsetter Herbjørnsruds medforfatter, Stian Bromark.
På slutten av 1990-tallet, før Patrick døde i bilulykken, satt faktisk Patriks far og Fadimes far sammen for å forsøke å komme til enighet om utgiftene til det planlagte bryllupet – og disse samtalene kunne de føre på deres felles språk, kurdisk.
– De to fedrene kom nemlig ikke fra hver sin kant av kloden, snarere fra to områder som ligger relativt nær hverandre i nabolandene Tyrkia og Iran. Hørte jeg “kulturkollisjon”, spør Herbjørnsrud, som legger til at forholdet mellom de to fedrene ifølge Fadimes søstre senere skar seg etter krangel om bryllupsbetalingen.
Ikke muslimer
Hva så med Fadime? I dag ligger hun faktisk gravlagt på Uppsala kirkegård, etter en begravelse i selveste Uppsala domkirke.
Sahindal-familien kommer fra Elibistan i sørøst-Tyrkia, et kjerneområde for motstanden mot de tyrkiske styresmaktenes sunni-islam. Ja, faktisk har området blitt oppfattet som nærmest “anti-muslimsk”.
Ifølge Bromark og Herbjørnsrud har hver fjerde tyrkiske kurder en annen religion enn islam, og den kurdiske kulturen har Zarathusthra-troen som sin opprinnelige religiøse bakgrunn. I Takiran ved Elibistan, Sahindal-familiens hjemdistrikt, er det imidlertid alevismen som er den rådende religioneen blant kurderne.
– Denne undertrykkede minoritetsreligionen har ikke hellige skrifter, ingen påbud, og den setter mennesket – ikke Gud – i sentrum. Dette er en ikke-deistisk livsanskuelse, ikke ulikt buddhismen, hvor man i likhet med Baha’i-troen betoner enheten mellom alle religioner, forklarer Herbjørnsrud.
– Bastant fortolkning
Og denne troen hadde også Sahindal-familien. Umiddelbart etter at faren drepte Fadime, uttalte hennes storesøster Fidan fast at de var alevitter. Og 27. januar, ikke mange dagene etter drapet, slo Fadimes svoger fast følgende overfor Dagens Nyheter:
“Vi er ikke muslimer. Vi utøver en urgammel tro, en slags naturreligion. Men siden vi bor i Sverige, ønsker vi at hun gravlegges i henhold til kristne tradisjoner.”
– Dermed fikk Fadime også hvile ved siden av sin Patrick, som også ligger på Uppsala kirkegård. Også Gøteborgs-Posten, Expressen og andre svenske medier har fått fram familiens budskap om at Fadime ikke var “muslim”, men alevitt – og det altså med sterk kristen påvirkning, sier Bromark.
Hvorfor er det da så mange i Norge som insisterer på det “faktum” at Fadime skulle være “muslim”?
– De bastante “islam-fortolkningene” her hjemme er kanskje ikke så overraskende. Fadime-drapet passet jo så altfor godt inn i den hjemlige kulturdebatten etter 11. september. Verdensbildet fra TV-skjermene kunne bli bekreftet dersom Fadime var mørk-muslimsk-tyrkisk og Patrick var blond-kristen-svensk. Drapet blir så mye vanskeligere å debattere hvis “hun” skulle være personlig kristen med alevittiske minoritetsbakgrunn fra en familie uten religiøse påbud, mens “han” hadde muslimsk far og familie i Iran, mener Herbjørnsrud.
– Mangler kunnskap
– Noen ønsker å opprettholde denne misforståelsen om Fadime-drapet for å underbygge holdninger overfor muslimer, samtykker Fatma Suslu.
– Samtidig er Norge en ung nasjon i forhold til innvandring. Nordmenn har derfor lite kunnskap om innvandrere og kjennskap til hva det innebærer å være muslim, legger hun til.
Jo mer hun selv leser og lærer om islam, jo mer sier hun at hun forstår at kvinneundertrykking ikke har med islam å gjøre.
– Drapet på Fadime hadde ingenting med islam å gjøre. Æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring; alt er kulturelt betinget, alt har med mannsjåvinisme å gjøre, sier Suslu.
Og denne kunnskapsløsheten er det ikke bare norske medier som er skyldig i, ifølge den norsk-tyrkiske kvinnen.
– Islam og muslimer er to vidt forskjellige ting. Problemet er at muslimer rett og slett har mangel på kunnskap om Koranen. Islam bygger på kunnskap, på toleranse, på å leve i fred med seg selv og andre, sier Suslu.
– Mangler selvkritikk
– En av de største syndene i islam er baksnakking. Likevel baksnakkes kvinner som meg når vi røyker, bor alene eller går på fest. Islam er den første monoteistiske religionen som slo fast kvinnens rett til å skilles, rett til å jobbe, rett til egen inntekt, rett til å droppe amming. I Koranen skilles det ikke mellom synder begått av kvinner og synder begått av menn, fortsetter Suslu, som nesten ikke orker å identifisere seg med muslimer lenger på grunn av den dømmende holdningen mange muslimer har.
– All tradisjon og kultur må skyves bort for å forstå islam. Det er ikke sikkert at mine foreldre har rett. Jeg må selv finne ut hva som er rett og galt. Og da må jeg finne religion gjennom kunnskap, ikke kunnskap gjennom religion, sier hun.
Og med det poengterer Fatma Suslu nok en gang viktigheten av kunnskap, en kunnskap som etter hennes mening mangler både blant muslimer i Norge og norsk presse.
– Det både muslimer og media mangler er selvkritikk. Og da kommer man ingen vei, sier hun.
– Urettmessig syndebukk
Handlingene til Fadimes far kan på ingen måter unnskyldes, understreker både Fatma Suslu og forfatterne av Blanke løgner, skitne sannheter.
– Men det skader oss alle å gjøre islam til urettmessig syndebukk i de turbulente tider vi nå lever i, sier Bromark.
Debatten post 11. september 2001 – med kravet om at muslimer skal ta avstand fra terror – illustrerer etter hans mening en farlig tendens i så måte.
Dagen etter terrorangrepet mot USA, etter Madrid-terroren og etter Al-qaidas trussel mot Norge, alle gangene sendte Islamsk Råd i Norge ut pressemeldinger som “tar avstand fra terror, uansett hvem som står bak. Angrep på sivile er noe islam ikke tillater under noen omstendigheter”.
– Hvor mange ikke-muslimske nordmenn kjenner til disse klare uttalelsene, som muligens kunne beroliget de som mistenker den muslimske minoriteten på snaut 1,5 prosent av Norges befolkning for å være potensielle femtekolonister, spør Bromark.
