– Islam må reformeres

– Men husk, det finnes en tradisjon for selvstendig tenkning inne Islam, sier Irshad Manji.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne uken har Irshad Manji, en liten, nærmest spedbygd kvinne, som har tirret på seg et stort antall muslimer over hele verden, gjestet Norge og gått runden i landets kulturredaksjoner.

– Islam er en ørkenreligion som må forandres, sier hun. Og det har den potensial for å bli, sier hun.

Mandji, som selv er troende muslim, går til angrep på intoleransen og etterplapringen hun mener å finne i hovedstrømmen i den islamske religionsutøvelsen i dag. I boken Hva er galt med Islam, som er oversatt til 20 språk, inkludert arabisk og urdu, tar hun til orde for en islamsk reformasjon der kritisk tenkning. Refleksjon og fortolkende teologi skal erstatte konservativ og intolerant ortodoksi – og den ikke-reflekterte etterplapringen av sistnevnte.

Mansji er lesbisk og troende. Å bygge bro over denne tilsynelatende himmelvide kløften, utgjorde en viktig del av motivasjonen bak valget om å skrive det hun kaller en «oppfordring til ærlighet og forandring», stilet som et brev til hennes trosbrødre – og søstere.

Men helst vil hun snakke om ijtihad.

– Og hva er nå det?

– Etter en streng definisjon er ijtihad islams tradisjon for selvstendig tenkning. Jeg vil heller si islams tapte tradisjon for selvstendig tenkning. Ordets rot er den samme som i jihad, men i ijtihad handler det ikke om voldelig kamp, men om tankens kamp mot stagnasjon, sier Mandji.

Argumentet er både teologisk og historisk. Koranen gir ikke støtte for den etterapingen og den intoleransen Mandji mener å finne i dagens islam, en etteraping som danner grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, homohetsen, antisemittismen og volden som kan skje i religionens navn. Historisk var det islamske verdensriket som strakte seg fra Iran i øst til Spania i vest i fem hundreår rundt år 1000 e. kr. en oase av innovasjon, toleranse og refleksjon, mener hun.

– Fortell.

– Det fantes 135 forskjellige skoleretninger innen Islam. I Cordoba, i det muslimske Spania, fantes det 70 biblioteker. Det er mer enn i de fleste av verdens kosmopolitiske storbyer i dag. Det var en kultur der dissens, debatt og kunnskap ble feiret. Slik kunne islam i denne perioden lede verden i kreativitet og innovasjon. En rekke begreper og fenomener som gitar, universitet og det spanske «Olé!» stammer herfra, sier Manji.

– Men dette mener du ikke finnes lengre. Hva skjedde?

– Rene politiske hensyn i kalifatet sørget for at denne tradisjonen led en grusom skjebne. Mot slutten av 1100-tallet slet kalifen med opprør i det store riket, dissidentstater oppstod på flere kanter. For å beholde kontrollen innførte kalifen i Bagdad strengere kontroll over religionen. De 135 skoleretningene ble redusert til fire fortolkningsskoler – og disse fire dominerer fortsatt. Slik ble veien til ijtihad stengt, og det har den forblitt i nesten 1000 år. Istedenfor har vi fått prester og skriftlærde som ikke tør å utfordre ortodoksien, men heller imiterer hverandres middelalderfordommer uten selvkritikk. Og legg her merke til hvordan ordene imitasjon og innovasjon står i motsetning til hverandre. Hva er det som stopper oss fra å rive opp de metaforiske stengslene som stenger veien til ijtihad i dag? Dette er ikke fremmed i vår religion, men en pluralistisk og flott tradisjon som vi kan gå tilbake til.

– Men alt var vel ikke fryd og gammen i det gamle islamske verdensriket?

– Nei, det er riktig. La meg være helt klar på dette: Jøder hadde det bedre under islamsk styre enn under kristent styre, men heller ikke under islamsk styre var det likeverd og harmoni. I 1066 ble jøder slaktet ned på Grenada, det er et eksempel. Omars pakt, som skulle regulere forholdet mellom muslimer og jøder, forlangte blant annet att jøder skulle bære et gult merke på klærne, og at de skulle reise seg dersom en muslim kom inn i rommet. Dette er ting vi må anerkjenne, og som vi må ta et oppgjør med, men i forhold til det kristne Europa på denne tiden, representerte islam toleranse og selvstendig tenkning.

– Så på tross av feilene, er dette noe du vil skyte inn i den globale debatten om forholdet mellom islam og demokrati og humanisme?

– Ja, det kan du godt si, men jeg mener også at islams storhetstid romantiseres av endringsfiendtlige muslimer i dag. De setter opp en falsk likhet mellom hva islam engang var og hva islam er her og nå. Alt er vakkert i teorien – både kapitalisme, kommunisme og Islam – spørsmålet er hvordan det ser ut i praksis. Religion handler om hva vi mennesker gjør mot hverandre, sa Muhammed. Det er tausheten og passiviteten overfor overgrep som skjer i religionens navn, det er denne feige sammenblandingen av en fin teori og en forferdelig praksis, jeg vil til livs.

– I boken går du til angrep på velmenende liberalere som forsøker å skåne religionen fra kritikk ved å skylde på kulturen når det begås overgrep mot kvinner og homofile i muslimske land. Hva mener du når du skriver at multikulturalismen dysser oss i søvn?

– Multikulturalisme er i seg selv bra, og jeg kaller meg selv en pluralist. Det er den ortodokse multikulturalismen jeg er imot. På samme måte som jeg mener at vi ikke bør ta Koranen så bokstavelig, mener jeg at vi ikke bør ta multikulturalismen så bokstavelig. Vi kan ikke unnskylde forbrytelser med forbryterens kultur eller religion. Det er å innføre dobbeltstandarder. En forbrytelse er en forbrytelse. Å ikke stille de samme kravene overfor muslimer er destruktivt. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det intolerante.

– Et klassisk liberalt dilemma, med andre ord.

– Ja, og jeg mener ikke at dette er lett. Jeg mener bare at liberalere og folk på venstresiden må være åpne omkring det. Hvorfor er det for eksempel slik at tusenvis av mennesker villig går i demonstrasjonstog mot Frankrikes innføring av hijabforbud, mens ingen går i tog mot Saudi-Arabias påbud om det samme plagget?

– Heller enn en slik multikulturalisme skal det du kaller «operasjon ijtihad» være løsningen på problemene. Hvordan tenker du deg at det skal gå til?

– Mitt argument tar sikte på en reformasjon innenfra, og jeg har et konkret forslag om en løsning som er kompatibel med Islam.

– Og det er?

– Kvinnene. Mikrokredittlån til muslimske kvinner er løsningen. Det er det humane alternativet til global kapitalisme. Det har vist seg vellykket når det gjelder å gi kvinner større innflytelse over egne liv. Når levestandarden øker vil også mennene se at dette er veien å gå.

– Du foreslår noen ganske dramatiske ting, foreksempel at man skal endre statusen til Koranen fra å være Allahs ordrette og ufeilbarlige henvendelse til oss, slik at det åpnes rom for egen tolkning. Har du egentlig tro på dette?

– Det kan skje. Og det er ikke bare i muslimers interesse. Det er også i vestens sikkerhetsinteresse. Min ambisjon er å få store og rike stater i vest til å ta en ørliten flik av forsvarsbudsjettene og bruke pengene på mikrokredittlån. Mange vil si at dette er galskap, men til og med amerikanernes toppgeneral i Irak John Abizaid tror dette er veien å gå for å skape langsiktig sikkerhet, demokrati og utvikling. Når en som er så høyt på strå kan si noe slikt, tror jeg at til og med den amerikanske regjeringen kan gå med på det.

---
DEL

Legg igjen et svar