– Drita lei ulv slik alle er

– Ulvesaken er uten sammenligning den sprøeste og mest uproduktive miljøkonflikten i Norge, sier Rasmus Hansson i WWF.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Så er ulvedebatten i gang igjen i Norge. I skogene ved Hamar og i Koppang har nemlig 300-400 jegere ladet sine våpen for å drepe fem ulver som Naturdirektoratet har gitt tillatelse til å felle.

I skrivende stund har det mildt sagt store jaktlaget klart å felle en av ulvene. Lokalt, ikke minst i Hedemark, er det mange som applauderer. Andre, først og fremst i urbane strøk, reagerer med avsky.

Den som kanskje først og fremst har personifisert denne avskyen er generalsekretæren i Verdens Naturfond (WWF), Rasmus Hansson.

Det var derfor en smule overraskende da hans første kommentar til Ny Tids forespørsel om et ulveintervju var at han er «drita lei ulv slik alle andre er».

– Drittlei ulv, hvorfor det??

– Dette er uten sammenligning den sprøeste og mest uproduktive miljøkonflikten i Norge. Det er en symbolkonflikt og en prinsippkonflikt som overhodet ikke står i samsvar med det ulvene gjør. Men noen må ta fighten, svarer Hansson.

– Er det bare dine meningsmotstandere som har skylda; har man ikke havnet forkjært i denne debatten noen og hver?

– Jeg vil dele skylda mellom meningsmotstanderne og den vanskelige situasjonen de står i. Ulven har blitt en megafon for presset som primærnæringene er utsatt for. WTO, EU, sentralisering, nedleggelse av gårdsbruk; alt kommer ut av gapet på ulven.

– Har du noen forståelse for denne aggresjonen?

– Ja, jeg har en stor forståelse for den. Jeg har sans for det primærnæringene står for og synes det er utrivelig å være hovedfienden deres.

– Men hvorfor er aggresjonen så stor?

– Det er din skyld, svarer WWFs generalsekretær og ser Ny Tids utsendte rett i øynene.

– Mener du mediefokuset?

– Ja, jeg er faktisk helt ute av stand til å huske noen annen debatt hvor volumet av oppmerksomhet er så mye større enn problemet egentlig er. De tre ulvene i Koppang har kverka et 50-talls sauer i et land med 2,3 millioner sauer, poengterer Hansson.

– Oppmerksomheten i media har altså økt presset mot ulven?

– Ja, og hvis ikke pressedekningen hadde vært så massiv hadde vi heller ikke hatt så mange politikere som hadde brukt dette som en profileringssak. Ulv dreper 1000 sauer hvert år, mens jerv og gaupe dreper henholdsvis 12.000 og 10.000 sauer. Hvor er sammenhengen mellom skadeomfang og hatet mot ulv? Problemet er at bare noen har sett en ulv så kommer det i avisa. Og hvis en hund tas av ulv blir det store oppslag. De mer enn 200 menneskene som dør i trafikken i Norge hvert år får over hodet ikke samme pressedekning. Ulvesaken er blåst ut av en hver proporsjon. Det er da jeg spør: Hva er det som får 300 mann ut i skauen for nesten helt sikkert ikke å få skutt en ulv.

– Ville det hjulpet om en samlet norsk presse lot være å skrive om ulvekonflikten i for eksempel ett år?

– Ja, et slikt forslag aksepterer jeg.

– Selv om det under dette året plutselig ble gitt fellingstillatelse for flere av ulvene som Stortinget bestemte at Norge skal ha?

– Ja, jeg skulle gått med på det. Men det er også to andre viktige ting som må gjøres. For det første må erstatningsordningene for tap av sau endres. Hvis man fikk økonomisk støtte til å holde liv i sau i rovdyrsområder, i stedet for erstatning når sauen blir drept, vil dette kunne gi et insitament til at sau og ulv kan leve side om side. I Sverige praktiseres denne ordningen med suksess i forhold til reinsdyr, forklarer Hansson.

Men, som generalsekretæren i WWF påpeker; «landbruket skjøt forslaget ned» da det var oppe i Stortinget.

– Det finnes mye praktisk kreativitet blant småbrukerne som kunne ha blitt utløst av dette forslaget. Men ifølge motstanderne er ulven et påfunn fra staten og miljøvernerne, og de vil ikke forhandle om noe som de mener er pådyttet dem.

– Hva med det andre forslaget?

– Vi må lære opp ungene til å leve med ulv og rovdyr. Glem gamlingene, de er fortapt og kommer aldri til å forandre mening. Til tross for at det kun er isbjørn og brunbjørn som kan være farlig for mennesker, er folk redde for ulv. Kommunelegen og politikeren videreformidler det, mamma og pappa sier det til sine barn; ulven er farlig. Men akkurat som vi kan lære våre barn til å klare seg i trafikken, kan vi lære dem til å forholde seg til rovdyr, sier Hansson.

Ett håp, tror han, hadde det kanskje vært hvis en som har stor respekt i distriktene hadde tatt til orde for å endre dagens holdninger om at by står mot land.

– Hvem skulle det vært?

– Det kunne ha vært Senterpartiets leder, Åslaug Haga. Men i stedet bedriver hun en type distriktspopulisme som er en bjørnetjeneste for distriktene. Distriktene kan ikke overleve uten samarbeid med storsamfunnet. Folk har ikke lenger et søskenbarn på Gjøvik, og Gjøvik har blitt en by. Dessuten identifiserer minst halvparten av befolkningen i distriktene seg med urbane verdier i dag, sier Hansson.

Han minner om at det faktisk var Helga Gitmark fra Senterpartiet som satt som miljøvernminister da ulven ble fredet i Norge. I dag er han svært kritisk til Senterpartiet rolle i denne saken.

– Et parti som maksimerer konflikt mellom by og land, vil til sjuende og sist skade distriktene mer enn ulven gjør. Sp har slengt fra seg fåreklærna nå; de er mot rovdyra, for utbygging av Vefsna-vassdraget, for utvinning av olje i Barentshavet. Miljøhammen til partiet er så frynsete at de fleste ser tvers gjennom den.

Generalsekretæren i WWF mener at det for SVs del er like greit at Sp ikke lenger er en miljøalliert.

– Det er like greit at de har Sp der de er, i fanget til Sylvia Brustad. I et eventuelt regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp er det SV som klarest profilerer seg på miljø. SV’s utfordring i et regjeringssamarbeid blir å få til en framtidsrettet miljø- og distriktspolitikk, ikke en bakstreversk Sp-politikk.

– Tilbake til ulven, ulvemotstanderne argumenterer med at det er de som bor i distriktene og må hanskes med ulvens angrep på sau; minner ikke dette om konflikten mange steder i verden hvor lokalbefolkning blir presset bort til fordel for nasjonalparker hvor hvite turister kan nyte neshorn og elefanter?

– Jeg kan forstå at det finnes en følelse av å bli overkjørt av storsamfunnet. Men realiteten er at det har blitt lagt ned sju gårdsbruk hver dag i Norge siden 1970-tallet. Det har ingenting med ulv å gjøre. Faktisk legges flere bruk ned i fylker hvor ulv ikke finnes enn i for eksempel Hedmark.

– Men folk i ulveområdene sammenligner sin situasjon med folk rundt nasjonalparker i Afrika?

– Ja, og det irriterer meg. I Zimbabwe og Botswana har de takket være vern fått tilbake store elefantbestander som tråkker ned avlinger og folk. Likevel forholder de seg til rovdyr som en del av livet som de ikke har noe med å fjerne. De er stolte av dyrene. Ikke det at det er noen solskinnshistorie, folk blir selvfølgelig rasende når elefanter tråkker ned avlinger. Men jeg har aldri vært i et land hvor folk sier drep alle, slik mange gjør her i forhold til ulven.

– Men hvorfor er det så få som er ute i skogen og aksjonerer å beskytte ulvene som nå jaktes i disse dager i Norge?

– Det er et dillemma og jeg vet ikke om jeg har et godt svar. Vi har et ærlig ønske om dialog om ulv med primærnæringene. Men jeg spør meg om vi er for bleike, om vi burde gi blanke og mobilisere stort mot ulvejakta. Det er tross alt et faktum at et stort folkeflertall vi ha ulv, sier Hansson.

---
DEL

Legg igjen et svar