– Knebler andre i det godes navn

– Den gode smaken – det at vi vil at alle skal si det som passer seg – er farlig for ytringsfriheten, sier professor Eivind Smith.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke mange dagene igjen før Stortinget 30. september skal stemme over om vernet av ytringsfrihet etter Grunnlovens paragraf 100 skal revideres.

Men i stedet for at det finnes et forslag som er bredt diskutert og det er stor enighet om, foreligger det to alternativer politikerne skal ta stilling til: Ett fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som stemmer med forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen, og ett fra regjeringen, som støttes av SV.

Allerede gode gamle Henrik Wergeland var sterkt kritisk til hvordan paragraf 100 var utformet, og siden har det stadig vært hevdet at noe måtte gjøres med vernet av ytringsfriheten.

– I dag er dette viktig ikke minst sett i lys av blant annet medieutviklingen, tendensen til konsentrert eierskap og utfordringer i det flerkulturelle samfunnet, sier professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Eivind Smith.

Smith var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen, som la fram sin innstilling «Ytringsfrihed bør finde Sted» i september 1999.

Nesten fem år senere, i mars 2004, la endelig Justisdepartementet sin innstilling fram. Siden den gang har det gått fort; allerede i kommende uke må Stortinget ta stilling til hvilket av alternativene de foretrekker.

– Du er kritisk til saksgangen?

– Ja, det er helt håpløst at man ikke har klart å samle seg om et forslag før, og at regjeringsfraksjonen nå i siste liten sitter og snekrer og endrer på det de har lagt fram tidligere, svarer Smith, som mener at det nesten er umulig for folk flest å få fatt i hvilken grunnlovstekst den egentlig vil gå inn for.

– Jeg kjenner ikke noe bedre eksempel på pervertering av den demokratiske prosess som endringene i Norges grunnlov skulle representere, sier professoren, som mener at mangelen på tid og grundig debatt gjør at hele saken burde utsettes til over valget neste år.

– Grunnlovsendringer må fremmes senest ett år før et stortingsvalg. Derfor burde egentlig regjeringen ha fremmet sitt forslag sommeren 2000, ikke i all hast før fristen for å treffe vedtak går ut, sier Smith. Slik det nå er, blir det lett partitaktikkeri som bestemmer utfallet, mens grunnloven jo burde utformes av et Storting som tar ansvar for de overordnete prinsippene på et så sensitivt område i vårt demokrati som nettopp ytringsfriheten.

Ifølge professoren i offentlig rett er regjeringens forslag generelt mer utvannet enn forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen.

– Du har nylig advart mot regjeringens forslag spesielt på fire områder?

– Ja, for det første vil regjeringen unnta «kommersielle ytringer» fra grunnlovsvern, hvilket betyr at Norges grunnlov ikke engang vil gå så langt i å skre ytringsfriheten som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, begynner Smith.

Det betyr at Stortinget – og ikke domstolene – skal bestemme om alt fra tobakks- og alkoholreklame til såkalte politiske reklamer skal aksepteres eller ei.

– Dette vil sikkert gi opphav til mye «morsom» jus om grensen mellom «kommersielle» og andre ytringer, smiler Smith.

– Det neste punktet handler om å kreve klar hjemmel i lov for inngrep i ytringsfriheten?

– Regjeringen er motstander av dette, mens Ytringsfrihetskommisjonens forslag bygger på at det skal stå tydelig i loven hva du ikke har lov til; man skal vite hvor grensen går på forhånd. Men Justisdepartementet har lang tradisjon i å bestemme selv uten å ta hensyn til at Grunnloven «egentlig» sier noe annet, sier Smith, og eksemplifiserer dette med arbeidet rundt avtalen om Den internasjonale straffedomstolen.

– Ordningen med den internasjonale straffedomstolen forutsetter at ingen personer er immune mot straffeforfølgelse. Men Departementet var så ivrige til å få Norge til å være først ute med å signere avtalen, at de ikke ga seg tid til å få grunnloven endret, noe som sikkert kunne ha skjedd allerede høsten 2001. I stedet ble avtalen ratifisert på tross av bestemmelsen i Grunnlovens paragraf 5, som klart og tydelig sier at Kongen ikke kan straffeforfølges.

– Regjeringen vil også fjerne det særlige vernet for politiske ytringer som allerede ble slått fast i 1814?

– Vinner dette forslaget fram betyr det at vi ikke lenger kan vise til noe særskilt vern for «frimodige ytringer om statsstyrelsen», sier Smith, som mener at kontroversene rundt Carl I. Hagens uttalelser om islam da han i sommer talte for den kristne menigheten Livets Ord i Bergen er et godt eksempel på hvorfor «frimodige ytringer» uttrykkelig bør beskyttes.

– Uansett hvor uenige vi er med Hagen; det vil være helt galt å straffe Hagen for sine uttalelser, slik flere muslimer i Norge har tatt til ordet for, mener Smith.

Han er ikke fornøyd med regjeringens forslag som betyr at vernet for politiske ytringer i stedet skal komme an på en sammensatt vurdering der det siste ordet i prinsippet skal ligge hos domstolene. Det vil, ifølge professoren, bety at det ofte er statens ord som veier tyngst i forhold til hvor grensene skal gå.

– Det fjerde området du tar opp er at regjeringen vil beholde adgangen til forhåndssensur?

– Ja, og her er det nok mange som blander kortene. I dag verner paragraf 100 mot forhåndssensur bare når det gjelder det trykte ord. Men det var jo dette det var mest behov for i 1814. I dag bør forbudet mot forhåndssensur åpenbart utvides til alle medier. Men dette betyr jo ikke at vi ikke kan ha regler mot for eksempel grov porno. Da vet man på forhånd at man risikerer straff hvis man på eget ansvar offentliggjør noe som loven forbyr. Det som ikke lar seg forene med ytringsfrihet, er at staten på forhånd skal kunne utøve sensur. Men dette tror jeg det er flere som forstår nå, forklarer Smith.

– Du har kalt regjeringens forslag for «oppsiktsvekkende» på dette punktet; men er det så overraskende at et parti som KrF ønsker forhåndssensur?

– Vi får håpe at det har noe å gjøre med den utbredte troen på at alt vil være tillatt hvis vi ikke har forhåndssensur, noe som altså er galt. Men kanskje er det ikke så oppsiktsvekkende at moralister også er for sensur. Men moralisme – og her finner nok KrF og SV på mange måter hverandre; eller kanskje handler det om båndene mellom kristenfolket og feministene – fører lett til at man vil bruke loven for å nekte andre ytringer i det godes navn. Den gode smaken – det at vi vil at alle skal si, og helst mene det samme som oss – er farlig for ytringsfriheten, utdyper Smith.

Ytringsfrihetskommisjonen har lagt til grunn at ytringsfriheten skal verne følgende tre viktige prosesser i samfunnet: Sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

– For å finne ut hva som er sant, må både den som mener at noe er galt og den som er uenig i dette kunne si sin mening. Hvis demokrati skal fungere, må også mindretallet få si sin mening. Og individets frie meningsdannelse betyr at det eksempelvis må være åpent for kunstneriske uttrykk selv om de etter min mening er forskrudde, sier Smith, og gir følgende eksempel på hvordan ytringsfrihet bør vurderes opp mot prosessene:

– De tre prosessene vil neppe lide av at man for eksempel forbyr tobakksreklame.

– Men hva hvis helsemyndighetenes svartmaling av tobakk egentlig ikke er riktig; hvem sitter med sannheten?

– Ingen. Men noen må bestemme, og vi i kommisjonen mener at det ikke er det politiske flertallet som skal bestemme hva det vil høre, men at det i siste instans er opp til uavhengige domstoler å avgjøre hvis det oppstår tvister.

– Andre ganger er det konflikt mellom grunnloven og vanlige lover, hva med ytringsfrihet i forhold til rasisme?

– Kjuus-saken på 1990-tallet er et godt eksempel: Som leder av det politiske partiet Hvit valgallianse tok han til orde for at Norge burde sende alle utlendinger – også svensker og dansker – ut av landet, og at de som ikke dro skulle bli tvangssterilisert. Kjuus ble anmeldt for rasisme og til slutt dømt av flertallet i Høyesterett. Mindretallet ville imidlertid frikjenne han; Kjuus hadde nemlig ikke oppfordret folk til å ta kniven i egne hender og gå løs på utlendinger, men tatt til ordet for at det på demokratisk vis skulle vedtas lover om dette, forteller Smith, som selv er enig i mindretallets resultat.

– Selv om noen av hans synspunkter var fullstendig rabiate, bør han prinsipielt ha rett til å ytre dem. Dessuten tror jeg at det er bedre at slike synspunkter kommer fram i lyset hvor de kan bekjempes, enn at de får vokse og gro i det skjulte, mener professoren i offentlig rett.

---
DEL

Legg igjen et svar