– Mot mørkemenn i enhver fasong

Holdes den kulturradikale Dagbladet-tradisjonen i hevd, eller?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Dagbladet er ikke hva Dagbladet engang var, innrømmer Thor Gjermund Eriksen. Han er ansvarlig redaktør i avisen. Og skynder seg å legge til:

– Men det har vi da heller aldri vært.

– Neivel?

– Vi utvikler oss hele tiden – og må gjøre det. Den kritikken som handler om at Dagbladet var noe annet og bedre før, kan jeg leve godt med.

Ideologisk linje

Men samtidig går det en konsistent ideologisk linje tilbake til første nummer den 2. januar 1869, forteller redaktøren.

– Mange snakker om schizofrenien i Dagbladet og gir den et negativt fortegn, men jeg synes innholdet i begrepet er fint. Det handler om å la ytterpunktene møtes. Dagbladet skal både være en bred folkelig avis og Norges viktigste kulturavis med plass til smalere emner. Slik har det vært i 135 år, sier han.

Linjen har imidlertid også hatt et klarere definert politisk innhold. Den handlet blant annet om nasjonal selvstendighet i årene før 1905, om kvinnelig stemmerett frem til 1913 og advarsler mot nazismen på 30-tallet. Den kulturradikale tradisjonen i Dagbladet har vært en del av denne linjen. Blant høydepunktene er forsvaret av Georg Brandes da universitetet ville nekte ham å holde en serie kontroversielle forelesninger om Søren Kierkegaard i 1876. 30-tallets kulturkamper går deretter sammen med Dagbladets «gullalder». Dagbladets engasjement i striden rundt oppsetningen av skuespillet Guds grønne enger, som ble oppfattet som blasfemisk i visse kretser og derfor tatt av plakaten på Nationaltheatret etter bare en eneste fremvisning våren 1933, er kroneksempelet i så måte.

– Men hvordan kommer den kulturradikale arven til uttrykk i Dagbladet nå?

– Den kommer til uttrykk både i meningene våre og til en viss grad i hvordan vi disponerer resten av det journalistiske stoffet. Et konkret og aktuelt eksempel er den kraftige debatten vi for tiden har gående med Aftenposten. Vårt standpunkt der bygger på Dagbladets tradisjon, sier Eriksen.

I den debatten har Dagbladet på lederplass tatt kraftig til orde mot Aftenpostens omfavnelse av innvadringsutspillene til Berthold Grünfeld og Thomas Hylland Eriksen – utspill Dagbladet mener har bidratt å legitimere Fremskrittspartiets innvandringsfiendtlige politikk.

Mullaløftet

Kanskje er dette i stil med vektleggingen av toleransen som har fulgt Dagbladets kulturradikalisme og som fikk sitt aller første uttrykk med den fiffige formuleringen «Gjestfri vil vi sætte en Ære i at være» som er hentet fra programartikkelen i det første nummeret av avisen.

Da avisens kommentatorer stilte seg helhjertet bak Shabana Rehmans løft av Mulla Krekar på utestedet Smuget tidligere i år, gikk imidlertid kritikken på det motsatte.

Nazneen Kahn, som ble intervjuet tidligere i Ny Tids serie om kulturradikalisme, skrev blant annet dette sammen med Torkel Brekke og Iver B. Neuman den 10. mai: «Er noe blitt avslørt i kjølvannet av løftet, må det være at angsten for islam gjennomsyrer våre avisredaksjoner. Muslimske menn er fritt vilt og skal løftes og utfordres helt til de spiller med på sekularismen og postmodernismens latterliggjøring av alt hellig… Hver gang debattanter har fordreid spørsmålet om multietnisitet i Norge til et spørsmål om kvinnefrigjøring, har etniske nordmenns selvrettferdighet økt noen hakk. Resultatet er at den norske debatten i stadig større grad minner om den danske, der de eneste versjoner av virkeligheten som får lov å komme frem i offentligheten, er det store nasjonsdyrets.»

I den samme debatten påkalte Dagbladets Gudleiv Forr avisens kulturradikale tradisjon, og brukte den til å forsvare avisens omfavnelse av Shabana og mullaløftet.

– Her er kanskje toleransen erstattet med andre trekk ved kulturradikalismen. Hva er viktigst for deg?

– Det stemmer at vi stod på at dette var i tråd med den kulturradikale tradisjonen vår. Vi ser på løftingen som en utfordring til en autoritær og kvinneundertrykkende kultur. På den andre siden står slike som Håvard Simensen. Han skrev et debattinnlegg i Ny Tid nylig (4. september red.anm.) hvor han sammenlignet løftet med torturen i Abu Ghraib. Det blir tross alt for drøyt.

– Argumentet til Brekke, Khan og Neuman gikk vel blant annet på at det ikke var Shabana, men Krekar som var den svake parten i denne sammenhengen. I forhold til storsamfunnet var det Shabana med støtte fra kommentatorer som Sissel Benneche Osvold, Marie Simonsen, Kathrine Aspaas og Hanne Skartveit som hadde fortolkningshegemoniet. Har du ingen forståelse for en slik posisjon?

– Det kommer an på konteksten man leser stuntet inn i. Krekar har definisjonsmakt overfor mange innvandrergrupper. Det hører også med. Vinklingen på slike handlinger er avhengig av tolkningen og leserens utgangspunkt. I tillegg må det være riktig å stå offentlig frem og kjempe mot visse holdninger vi ikke kan akseptere. En mulla er jo ingen privatperson, men en som forkynner med autoritet.

Sviket?

Håvard Simensen argumenterer også for at Dagbladet har sviktet den kulturradikale tradisjonen på andre måter. Først og fremst ved å ha blitt for populistiske: «Derfor: Når Gudleiv Forr skriver at Dagbladet gjennom 135 år har vært en del av en kulturradikal åndsretning som handler om «fornuft, vitenskap og sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme», kan man vanskelig gjøre annet enn å konkludere med at den tiden må være forbi,» skriver han.

– Enig?

– Nei. Svært mye av det Simensen skriver er feil. Det er for eksempel ikke riktig at interessen for kriminalstoff er fryktelig stor i dag. Den var mye større for 30 år siden. Videre fokuserer han på forsidene våre. Men den som tror at avisens meninger kommer til uttrykk på forsiden, har ikke forstått noen ting av moderne avisdrift.

Likevel:

– For all del, vi er en kommersiell bedrift. Men samtidig vi er en meget stor avis med betydning og kraft, sier Eriksen.

– Spørsmålet er vel hvordan dere bruker denne kraften.

– Vi brukte for eksempel veldig mye ressurser i forbindelse med bioteknologidebatten og Mehmet-saken. Det var slettes ikke kommersielt begrunnet, men begrunnet ut fra at vi ønsker å holde flanken mot Høybråten og andre som vil begrense folks valgfrihet.

– Hva dreier «den flanken» seg egentlig om i dag?

– Det dreier seg blant annet om at posisjoner skal begrunnes rasjonelt. Høybråten, derimot, begrunner standpunktet sitt ved å henvise til skaperverket, eller noe slikt. Det gjør dagens regjering også mer generelt i spørsmål om abort, likestilling, kontantstøtte og ytringsfrihet – i tillegg til i bioteknologidebatten, men det kommer ekstremt tydelig til uttrykk i Høybråtens begrunnelse.

– Har dere ikke tegnet opp et noe forskjært fiendebilde av mannen her?

– Nei, det er ikke snakk om et fiendebilde. Han representerer heller noen standpunkter som vi argumenterer mot. Høybråten gjorde på et tidspunkt ikke annet enn å anklage oss for personforfølgelse. Men han ble ikke forfulgt. Vi gikk rett på sak og argumenterte mot hans standpunkt. Og standpunkter er jo bare viktige når de blir satt inn i en sammenheng – når de møter andre standpunkter og står i kontrast til noe. Det er da de får en virkning.

Fornyelse?

I boken Utskjelt og utsolgt – Dagbladet gjennom 125 år som kom ut høsten 1993, rett i forkant av jubileet i januar 1994, er det et kapitel om den kulturradikale tradisjonen i avisen. Det avslutter historiker Øystein Sørensen på følgende måte: «I 1990-årene må oppgaven for dem som fortsatt befinner seg i denne tradisjonen, være å redefinere dens verdier for å stå klar neste gang mørkemenn, overtro, fordommer og åndstyranni markerer seg. For – trass i Dagbladets stedige, rasjonalistiske fremskrittsoptimisme er det ingen grunn til å tro at så ikke vil skje.»

Så har det gått ti år til, og Dagbladet kan feire 135-årsjubileum.

– Men hva legger dagens redaktør i begrepet kulturradikalisme? Er verdiene redefinert eller fornyet på noen måte?

– Dagbladet skal være mot mørkemenn i enhver fasong. Vi skal være mot autoritetsbruk og fordommer. Vi skal advare mot innskrenkinger i ytringsfriheten, enten det gjelder kunstneriske uttrykk eller antiterrorlovgivning og overvåkning. Dette siste er svært viktig.

– Er det noen elementer i Dagbladets kulturradikalisme som ikke lenger hører med?

– Hele avismarkedet, og Dagbladet også, er i meget rask endring. Også som meningsblad må vi fornye oss. Det kreves av oss når vi skal holde en linje og en tradisjon i hevd. Vi må innta nye standpunkter når samfunnet endrer seg. Det gjorde vi for 12-13 år siden i EU-spørsmålet, og det gjelder i noen spørsmål knyttet til organiseringen av offentlig sektor.

– Det er vanlig å tenke seg at de fleste av kulturradikalismens kjernesaker – som kampen mot en pietistisk seksualmoral og overdrevent strenge normative fellesskap – ble vunnet en gang rundt 1970. Nå er kanskje andre problemer mer fremtredende, mens den gammeldagse kulturradikalismen fra visse hold sies å legitimere en vulgarisert konsumeristisk kultur. Hvordan forholder du deg til dette standpunktet?

– Jo, svært mange av de viktige kampene er vunnet, selv om vi ser rester mange steder. Se på Hareid-prestens motstand mot biskop Rosemarie Køhn og biskop Bondevik som mener det er greit hvis hun får kåsere under kirkekaffen. Det vil alltid oppstå nye fordommer og dumheter. Men i dag kan vel problemstillinger knyttet til skader som påføres samfunnet av den

rendyrkede kapitalismen, miljøskader og sosial ulikhet, videreføre vår tradisjon.

– På den annen side kan man kanskje argumentere for at en «nymoralistisk» offensiv har sett dagens lys de siste årene. Tror du kulturkampen er i ferd med å polariseres igjen, slik at Dagbladets posisjon i årene fremover vil bli enda mer betydningsfull?

– Det kan godt henne, i alle fall. Vi ser tendenser til en fornyet polarisering. Bush’ nymoralisme er det globale eksempelet. Her hjemme er jeg mest spent på utviklingen i norsk politikk frem mot valget. Vi kan risikere en klar polarisering i Norge. Utsiktene er i alle fall ikke særlig gode for sentrum i norsk politikk. Jeg tror at venstre-høyre-aksen vil få større betydning igjen.

– Men skillelinjen mellom kulturradikalisme og verdikonservatisme går vel på tvers av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen?

– Joda, både de politiske og de kulturelle sammenhengene er blitt mye mer komplekse. Det er mye vanskeligere å forutsi en persons standpunkt i en sak ut fra vedkommendes standpunkt i andre saker i dag enn tidligere. Også kulturradikalere shopper standpunkter mer i dag og setter sammen sin egen miks.

– Du har selv bakgrunn fra SV, hvor du jobbet frem til 1992. Hvordan ser du på SVs synspunkt i bioteknologisaken og i ytringsfrihetsspørsmål?

– Den er jeg veldig kritisk til. Ikke minst ble det et problem for SV at de la seg så tett opp til Høybråten og KrF.

– Striden rundt oppsetningen av Guds grønne enger er et av kjerneeksemplene, ikke bare på Dagbladets kulturradikalisme, men også på at Dagbladet kastet seg inn i debatten med stor tyngde og ble part i kampen. Blant annet tok man initiativet til en underskriftskampanje til støtte for stykket. Den fikk bred oppslutning i kulturlivet. Kunne dere bedrevet en slik form for kampanjejournalistikk i dag?

– Absolutt.

– Hva skal i så fall til for at Dagbladet kaster seg så direkte inn i de politiske og kulturelle kampene igjen?

– Det har jeg ingen klar mening om, men kampanjejournalistikk i ordets beste betydning har jeg ingenting imot. Vi gjorde det da også i forbindelse med Mehmet-saken. Det har jeg sagt offentlig tidligere.

Redaktørarven

Den kulturradikale tradisjonen i Dagbladet har i stor grad vært ivaretatt av kulturelt og politisk sett svært engasjerte redaktører. Dagbladets første redaktør H. E. Berner, som stod inne med de urbane og radikale delene av Venstre på slutten av 1800-tallet er et eksempel. Einar Skavland, som ledet avisen på 30-tallet er et annet. Det nyeste eksempelet er kanskje Arve Solstad, som blant annet har sagt tradisjonen handler om «rasjonalismen, framskrittsoptimismen med drømmen om det frie mennesket som sentrale begreper, mot sensur og autoritære holdninger, for åndsfrihet og toleranse».

– Hvilken Dagbladredaktør har du selv som forbilde?

– Det er flere gode kandidater, så jeg vil ikke velge en enkeltredaktør. Men den jeg har vokst opp med er Arve Solstad. Han har jeg et personlig forhold til.

– Og han er et forbilde for deg i dag?

– Jeg har daglige møter med leder- og kommentaravdelingen på mitt kontor hvor vi diskuterer politikk. Den kontakten til redaksjonen tror jeg det er viktig å opprettholde, men redaktørrollen er endret betraktelig. I dag vil en redaktør være mer foretningsmessig orientert – fordi det kreves.

– Ser du på det som en god ting?

– Det går ikke an å si om det er godt eller dårlig. Det er de kravene markedet stiller til oss. Mediemarkedet har endret seg mer de siste fem årene enn de foregående femti, og avisenes innhold vil fortsette å endre seg på grunn av utvikingen i etermediene, i diverse nisjeprodukter og i de digitale mediene. Vi har inntjeningskrav og klare mål for overskudd. Men en god avisdrift er med å sikre uavhengigheten vår – og er ingen trussel. De norske mediene har aldri vært friere enn de er i dag.

– Er det enighet om dette i Dagbladet? Eller er det fortsatt konflikter og kamper om vektleggingen av «bredt» i forhold til «smalt» stoff?

– Jeg oppfatter ikke at det er harde kamper om dette. Vi har et samlet Dagbladet-hus som har stor forståelse for at vi må møte de utfordringer moderne avisdrift stiller oss ovenfor. Og det er selvsagt en myte at man driver best avis når man krangler så busta fyker. Spenningen mellom det brede og det smale ligger der, og den spenningen har vi i bakhodet hver eneste dag når vi redigerer avisen. Det handler om tradisjonen vår, avslutter Eriksen.

---
DEL

Legg igjen et svar