– En milepæl for integrering

– Kommunene må nå legge planer for alle sine sektorer ut i fra at Norge har en flerkulturell befolkning, sier fungerende direktør i UDI.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den er blitt kalt den største reformen innenfor sitt område, en banebrytende lov, en milepæl: For en drøy uke side trådte introduksjonsloven for flyktninger i kraft som en obligatorisk ordning.

Loven pålegger alle kommuner som bosetter flyktninger å gjennomføre et toårig introduksjonsprogram med opplæring i norsk språk og samfunnsliv, samt forberedelser til et yrkesaktivt liv.

Gulroten for deltakerne er en årlig «lønn» tilsvarende to ganger grunnbeløpet i folketrygden, hvilket vil si 117.000 kroner. Riset bak speilet er trekk i lønna ved ugyldig fravær.

– Hvorfor er egentlig denne reformen så banebrytende, fungerende direktør i Utlendingsdirektoratet, Manuela Ramin-Osmundsen?

– Lenge trodde vi at integrering gikk av seg selv. Men hvis jeg skal snakke i store bokstaver så endte det opp med at samfunnet ga ut penger til innvandrere uten betingelser, noe som for mange skapte passivitet. Samtidig ble ikke systemet, eller kommunene som har ansvaret for bosettingen, noe dyktigere i integrering av å bare dele ut penger. Den nye reformen rydder opp i dette. Introduksjonsloven slår fast at begge parter har både rettigheter og plikter, begynner Ramin-Osmundsen.

Den 41 år gamle direktøren i UDI kommer opprinnelig fra den lille øystaten Martinique i Karibia, men vokste opp i Frankrike, før hun i 1991 flyttet til Norge.

Her i landet har mye av Ramin-Osmundsens tilværelse handlet om innvandring og integrering; fra 1995 til 1998 jobbet hun som saksbehandler i UDI, etterfulgt av fire år som grunnlegger og leder av Senter mot etnisk diskriminering.

I 2002 vendte hun tilbake til UDI som assisterende direktør.

– Kravet til flyktningene er gjennomføring av introduksjonsprogrammet i to år mot økonomisk støtte, kommunens plikt er tilrettelegging av individuelt tilpassede kurs. Dermed bryter vi med sosialhjelpsordningen som i stor grad har fungert stigmatiserende for innvandrere som gruppe og vært passiviserende for den enkelte, selv om det selvfølgelig skal sies at enkelte grupper også tidligere har klart å bryte ut av passivitet, fortsetter Ramin-Osmundsen.

– Så den nye loven hindrer utnyttelse av systemet?

– Nei, dette handler ikke om at noen har utnyttet systemet, folk har ikke fått midler de ikke hadde krav på. Men systemet har ført til passivitet for mange innvandrere. På samme måte har det manglet systematisk arbeid fra kommunenes side. Selv om også mange kommuner har gjort en god jobb, må vi spørre hvorfor ikke kommunene har tatt mer initiativ på tvers av kommunegrensene og samarbeidet på tvers av sektorer for å legge til rette for integrering, sier Ramin-Osmundsen.

Når introduksjonsloven nå har trådt i kraft, skjer ikke det uten erfaring. I løpet av de siste to årene er det bevilget 60 millioner kroner til forskjellige kommuner som har forsøkt ut introduksjonsprogram for flyktninger.

– Hvilke erfaringer har dere høstet fra forsøkskommunene?

– Den viktigste erfaringen er at introduksjonsloven ikke kan fungere i et vakuum. Dersom for eksempel arbeidsgivere ikke er positive til å gi praksisplasser og arbeid til flyktningene, så kan man glemme at reformen blir en suksess. Likedann må innvandrerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner bidra til integreringen. Forsøkene viser at de kommunene som lykkes i å sysselsette innvandrerne, de vil også kutte ned på sine sosiale utgifter. Men det er krevende å få inn arbeidsplasser, innrømmer UDIs fungerende direktør.

– Men hva er det konkret med den nye reformen som skal gjøre arbeidsgivere mer velvillig til å gi innvandrere jobb?

– Skepsisen til å ansette innvandrere er ofte knyttet til fordommer og usikkerhet. Deltagelse i introduksjonsprogrammet innebærer praksis og opplæring så nært opp til en vanlig arbeidsdag som mulig. De som har fullført introduksjonsprogrammet vil få et deltagerbevis som forhåpentligvis vil dempe skepsisen hos mange arbeidsgivere i forhold til før. Men dette er en utfordring. Det er derfor veldig positivt at NHO-direktør Finn Bergesen nylig gikk ut og sa at det var viktig for næringslivet å være positive til den nye introduksjonsloven. For en ting er helt klart, hvis reformen skal lykkes, kan den ikke forbli i et vakuum, sier Ramin-Osmundsen.

– Gulrot og pisk er veldig klart skissert for innvandrerne; hva med de andre aktørene i reformen?

– Blant annet vil kommunene få mindre utgifter til sosialhjelp jo tidligere flyktningene kommer i arbeid, og arbeidsgivere får betalt arbeidskraft gjennom praksisplasser. Dette er en del av arbeidet for å få samfunnet til å utvikle seg i riktig retning. I forhold til for eksempel innvandrerkvinnene vil reformen kunne få stor betydning når det gjelder språkopplæring og inntekter, i og med at introduksjonsstøtten betales direkte til deltakerne.

– Men hvor ligger riset bak speilet i forhold til kommunene og arbeidsgivere?

– Jeg konstaterer at det er bred politisk enighet om frivillighet fra kommunenes side når det gjelder bosetting av flyktninger. Slik er det. Kanskje kan det virke som om vi vil tvinge kommuner til å bosette flyktninger. Og når vi tar imot flyktninger, så forplikter vi oss samtidig til å bosette dem. Men vår argumentasjon er at det lønner seg for alle i samfunnet at flyktningene bosettes og integreres så fort som mulig, sier Ramin-Osmundsen, som mener at UDIs utfordring er å tenke mer kreativt for å få rask og god bosetting innenfor frivillighetsrammen.

Fremdeles er det nemlig rundt 2000 flyktninger som sitter i de statlige mottakene rundt om kring i Norge og venter på bosetting i kommunene. Og av de 264 kommunene som er blitt anmodet, har 219 kommuner sagt seg villig til å bosette flyktninger.

– Vårt mål er at det skal ta maks seks måneder fra vedtak om opphold i Norge til flyktninger er bosatt i en kommune. Jo flere kommuner som er positive til bosetting, jo mindre trykk på hver enkelt kommune, mener Ramin-Osmundsen.

Og UDIs fungerende direktør ser positivt på den nye reformens virkning på kommunene:

– Kommunene må nå legge planer for alle sine sektorer ut i fra at Norge har en flerkulturell befolkning. Jeg tror at introduksjonsloven kan være med på å tvinge fram integrering i alle sektorene i en kommune, sier hun.

Den nye loven gjelder imidlertid ikke alle innvandrere. Det er kun flyktninger og deres familiemedlemmer som har krav og plikt til å gjennomføre det toårige introduksjonsprogrammet.

– For et par år siden gikk du ut som assisterende direktør i UDI og kritiserte forslaget om at den nye loven ikke skulle gjelde alle nye innvandrere?

– UDI mener fremdeles at de som nyter godt av reformen er for avgrenset. Men inntil videre er loven slik. Vi må derfor bruke andre virkemidler for resten av de nye innvandrerne. Vi må heller ikke glemme at det er en stor jobb og ikke gitt at det er lett å få til integreringen av de som allerede omfattes av reformen.

– Men en stor det av de som er nye innvandrere får ikke del i det som kalles en banebrytende reform i forhold til integrering?

– Ja, men man kan ikke forkaste en god lov fordi den ikke gjelder alle, svarer Ramin-Osmundsen, som forteller at tilbakemeldingene så langt fra kommunene er at introduksjonsloven innebærer hardt arbeid, men at reformen er riktig og at det ikke finnes noen vei tilbake.

– Mange er opptatt av at innvandrere nå må gjøre det og det for å bli integrert og få økonomisk støtte. Jeg er mer opptatt av hvilke konsekvenser loven har for det norske samfunnssystemet, sier UDIs fungerende direktør, Manuela Ramin-Osmundsen.

---
DEL

Legg igjen et svar