– Norge må endre sin politikk i IMF og Verdensbanken

Hun griner på nesa og er ikke til å misforstå. IMF og Verdensbanken har slett ikke endret sin politikk, hevder Hellen Wangusa i sitt svar på spørsmålet mitt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Wangusa er fra Uganda og er leder i African Women’s Economic Policy Network (AWEPON). Hun er en av innlederne på Globaliseringskonferansen som startet på torsdag.

Et av møtene på konferansen, der både Wangusa og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson er blant innlederne, handler om nettopp dette. Har Verdensbanken og IMF forandret seg? I løpet av de siste åra kan man ha fått et inntrykk av at disse institusjonene er villige til å forandre seg, står det i konferanseprogrammet. De snakker blant annet om demokrati, godt styresett, sosiale og økonomiske rettigheter og stemmene til de fattige.

Bare kosmetikk

– Verdensbanken har tatt til seg språket. Det snakkes om fattigdomsbekjempelse, men den samme politikken som strukturtilpasningsprogrammene var tuftet på fortsetter innenfor rammen av fattigdomsreduksjonsstrategien. Den nyliberale politikken med privatisering, liberalisering, kutting av subsidier også videre, fortsetter. Fokuset har endret seg litt, men endringene er kosmetiske. Det er ingen fundamental forandring som har funnet sted, understreker Wangusa.

– Hvordan kan Verdensbanken være demokratisk når våre regjeringer ikke deltar i den politiske beslutningsprosessen, spør hun retorisk. – Hvordan kan Verdensbanken være demokratisk når presidenten i Verdensbanken alltid skal være fra USA? Hvordan kan verdensbanken være demokratisk når fattige land ikke har stemmerett? Det er ikke mulig.

– Men de fattige landene er medlemmer?

– Ja, de er medlemmer, men de har ikke stemmerett. De er for fattige til det. De har ikke råd til å investere nok penger til kunne ha noe å si.

Diskuterer strukturtilpasning

AWEPON har hovedsete i Kampala, Uganda. Wangusa forteller at organisasjonen ble stiftet i 1996 da kvinner fra 16 land i Afrika møttes i Harare. Men forberedelsene startet tidligere, og FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 var en viktig inspirasjonskilde. Kvinnene i AWEPON begynte å diskutere konsekvensene av strukturtilpasningspolitikken til IMF og Verdensbanken, og det gjør de fortsatt.

– Det er tre typer kvinner som er med i AWEPON. Det er kvinner fra grasrota som ikke kan lese og skrive. Det er kvinner som kan lese og skrive, men ikke har gått på skole lenge nok til å klare å ivareta sine interesser i tilstrekkelig grad og det er kvinner med høyere utdannelse som trenger trening i å delta på nasjonale og internasjonale konferanser.

Wangusa understreker at de kvinnene som er mest berørt av strukturtilpasningspolitikken også er mest involvert i AWEPONs opplæringstilbud. De har en undervisningspakke som er spesielt beregnet på lære de kvinnene som ikke kan lese og skrive nettopp dette.

– Det er disse kvinnene som er mest berørt. De har de fleste erfaringene, de vet hva de snakker om. Derfor må de også settes i stand til å formidle erfaringene.

SAPRIN-nettverket

Wangusa var med i SAPRIN-nettverket, et prosjekt som evaluerte konsekvensene av strukturtilpasningspolitikken i åtte-ti land, blant annet Uganda. Dette var opprinnelig et samarbeidsprosjekt med Verdensbanken, men banken trakk seg ut like før rapporten ble utgitt tidligere i år. Hun har ikke mye til overs for Verdensbankens avvisning av resultatene som i korthet går ut på at strukturtilpasningspolitikken førte til mer fattigdom i de berørte landene.

– Vi utfordrer Verdensbanken. Den var jo med og finansierte prosjektet. Presidenten i banken, James Wolfensohn, inviterte oss til møte i Washington i februar i år for å diskutere resultatene. Da hadde han ikke lest rapporten, men det har han gjort nå. Det kan virke som han er positivt innstilt, men møter motstand fra teknokratene i banken. Det er derfor viktig å påvirke disse. Dette må gjøres på nasjonalstatnivå.

Innholdet i SAPRIN-rapporten har også blitt diskutert i Uganda.

– SAPRIN-rapporten har blitt diskutert offentlig i Uganda. Både regjeringen og grasrotorganisasjoner har deltatt. Også representanter fra Verdensbanken var til stede. Den var representert ved Jim Adams, bankens representant i det østlige Afrika og Robert Blake, bankens representant i Uganda.

Utfordringer for bevegelsen

– Hva er de største utfordringene for bevegelsen mot økonomisk globalisering nå etter Firenze?

– Det er en mangesidig og sammensatt bevegelse. Agendaen er mangesidig, medlemsmassen er sammensatt, forslagene til løsninger til mange og sammensatte. Som et eksempel vil jeg nevne en liten gruppering som den svarte blokka. Dens bruk av vold som strategi fører til at sakene vi kjemper for lett kommer i bakgrunnen. Det er en stor utfordring hvordan vi skal klare å forme alle delene til en bevegelse. Hvordan vi skal skape bevissthet og kunnskap, hvordan vi skal utdanne folk slik at det blir vanskelig å ødelegge bevegelsen.

De fleste toppmøtene holdes i Europa konstaterer Wangusa, og hun mener det er et problem. Folk fra Afrika har ikke råd til å reise så langt. Hvis en liten gruppe tyr til vold, er det ofte media i nord som rapporterer om dette og gir inntrykk av at alle deltakerne var voldelige.

– Dette inntrykket får vi også i Afrika. Media spiller derfor en nøkkelrolle fordi viktige saker lett droppes til fordel for vold utført av en liten gruppe. Vi må utdanne media.

Bevegelsen vokser

– Og hva er det positive ved bevegelsen?

– Den vokser, og den er internasjonal. Kunnskapen og bevisstheten hos folk øker. Vi har rett og slett mye å fare med. Det er også klart at bevegelsen begynner å bli tatt seriøst av regjeringer og andre kapitalistiske institusjoner. Det viser at det er mulig å påvirke dem som styrer og har størst makt i verden. Et konkret eksempel er Verdensbankens nye strategi med PRSP (Poverty Reduction Strategy Paper).

– Vi har bevegelser som jobber med samme sak og samarbeider over landegrensene. Et eksempel er MST – De jordløses bevegelse i Brasil og de jordløse bøndene i Afrika. Likhetene er synlige, selv om mangfoldet kanskje er mer tydelig når det gjelder detaljer.

Wangusa framhever at en viktig del av bevegelsens strategi er tosidig. Man demonstrerer utenfor toppmøtene – men er også med innenfor – i regjeringenes forhandlingsdelegasjoner.

– Er det ikke lett å bli nøytralisert av en slik «innenfor»-strategi?

– Vi trener folk i å delta i forhandlinger, dessuten er de ansvarlige overfor bevegelsen. Dette skjedde blant annet på WTO-toppmøtet i Doha der folk fra Uganda framførte bevegelsens argumenter inne på toppmøtet.

Bidro til klargjøring

Terrorangrepet i USA 11. september i fjor har ikke klart å knekke bevegelsen. Wangusa mener tvert imot at det bidro til å klargjøre viktige spørsmål.

– Før 11. september snakket vi bare vagt om krig, at vi var imot det. Terrorangrepet, og den etterfølgende «krigen mot terror» har hjulpet oss til å se de virkelige motivene bak USAs krigføring. Det har hjulpet oss til å forstå USAs rolle i verden bedre, og hvordan vi bør reagere. Jeg tenker på forbindelsene til oljen, hvordan islam kommer inn i bildet. Det har i det hele tatt klargjort ting, som for eksempel hvorfor USA har militærbaser på Filippinene.

Forbindelsen mellom nyliberalisme og krig har også blitt tydeligere, påpeker Wangusa.

– Uganda har økt forsvarsbudsjettet og kuttet i bevilgningene til helse. Sudan og Somalia er nemlig blitt definert som terrorstater.

Det «progressive» Norge

Til slutt har Hellen Wangusa, som egentlig er litteraturviter men praktiserer som økonom, noe hun vil si til den norske regjeringen og den norske delen av bevegelsen.

– Norge, som av mange blir oppfattet som et progressivt land, må føre en annen politikk enn den rådende nyliberalismen i Verdensbanken og IMF. Omdømmet som et progressivt land må få konsekvenser for politikken i disse institusjonene.

– Jeg ønsker også at den sosiale bevegelsen i Norge i større grad presser den norske regjeringen til å føre en progressiv politikk i Verdensbanken og IMF.

Selv synes hun at Norge er som alle andre høyt utviklede kapitalistiske land, og ikke fortjener det progressive omdømmet som det har fått tildelt. Hun har da heller ikke så stor sans for bistandspolitikken Norge fører og mener den burde reflektere det progressive omdømmet.

---
DEL

Legg igjen et svar