– Jaså til Nato

Sikkerhetspolitikk handler ikke lenger om ja eller nei til Nato, mener Stein Ørnhøi, som nå sier «jaså?» til Nato.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Ikke et vondt ord om middelhavslandene. Ikke et vondt ord om dem, sier SV-veteranen og ser opp. Vi sitter på det lille pauserommet i hjertet av SVs nye kontorer i Akersgata. Pauserommet er ikke det største, men det er her folk kommer innom og slår av en prat og utveksler meninger, skaper ny politikk på den mer uformelle måten. Pauserommet heter «Stein», oppkalt etter intervjuobjektet, som i dag ikke har andre formelle verv i SV enn medlemskapet i forsvarspolitisk utvalg, ved siden av medlemskapet i Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene.

For fjorten år siden ble han også oppnevnt som medlem av Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Kåre Willoch – bare kort etter Berlinmurens fall skulle en ny forsvarsstrategi for Norge utmeisles. Ørnhøi overrasket nok motstanderne ved å ikke bare oppfatte bombefly og tanks som unødvendige utgifter som går på bekostning av barnehageplasser. I stedet begynte han arbeidet med å utvikle en forsvarspolitikk for SV og Norge etter den kalde krigen – og han innrømmer raskt at SVere nok tradisjonelt hadde vært sterkere på utenriks- enn på forsvarspolitikk. For Stein Ørnhøi handlet det om å bygge et forsvar som svarte på reelle sikkerhetspolitiske utfordringer. Da var ikke bombefly og invasjonsforsvar tingen. Da måtte man, mente Ørnhøi, analysere hva som truer Norge. Og på hva Norge kan bidra med. Og det er da vi snakker om hvem Norge har felles sikkerhetspolitiske interesser med. Og det er da Stein Ørnhøi sier:

– Ikke et vondt ord om middelhavslandene. Men Norge har ingen felles sikkerhetspolitiske interesser med disse landene.

Norges interesser

Han ser på perioden fra annen verdenskrig og fram til Berlinmuren falt som en tid da ideologi styrte sikkerhetspolitikken: nasjonalt, globalt og ikke minst i Europa. To blokker som stod mot hverandre, og mange små land som flokket seg rundt den ene eller den andre blokklederen. Ikke nødvendigvis fordi det var klokt, men fordi valget stod mellom Øst og Vest. Nå, mener Ørnhøi, åpner landskapet seg for at hvert enkelt land kan ta stilling til sine egne sikkerhetspolitiske interesser, selvsagt danne felles strukturer, men ikke bygge nye, kunstige blokker.

Og det er da Stein Ørnhøi sier at norske sikkerhetspolitiske interesser ikke har med Middelhavet å gjøre. Men med Norskehavet, Nordsjøen og Barentshavet. For, understreker Ørnhøi:

  • Med et mulig unntak for Russland rår Norge over det største geografiske området i Europa – havområdene medregnet.
  • Norge rår over den største proteinressursen i Europa: Fisken.
  • Norge rår over store mengder av ett av de viktigste knapphetsgodene i verden, oljen.
  • Norges nærhet til Russland er fortsatt viktig, ikke minst fordi Russland vil bruke Kola som utskipningssted for store mengder olje, blant annet til USA. Det øker faren for miljøkatastrofer og for væpnede aksjoner mot transportene.

– Poenget er at Norge først og fremst må holde orden i eget hus, sier Stein Ørnhøi.

– Hvis SV skal forhandle om regjeringsdeltakelse, er ikke spørsmålet hva vi skal gi oss på, men hva vi kan få med Arbeiderpartiet og Senterpartiet på. Vårt bidrag må være å styrke kontrollen med egne områder. Vi skal vite at vi lever i en vanskelig og konfliktfylt verden, men at vi først og fremst har et ansvar her, sier han, og omtaler det som «rystende», «farlig» og «skadelig» når noen tror at norsk sikkerhet avhenger av at man sender soldater rundt i verden.

Jaha til Nato

Akkurat det synes det som om stadig flere fagmilitære oppdager, noen uttaler seg offentlig, andre på tomannshånd til Stein Ørnhøi og andre. Og i det politiske miljø? Også der ser Stein Ørnhøi en glidning:

– I forsvarskomiteens innstilling som ble behandlet for et par uker siden er det nærmest enstemmighet om at internasjonale operasjoner forutsetter FN-mandat. Det er en sensasjon!

Derfor tror ikke Stein Ørnhøi at forsvars- og sikkerhetspolitikken blir den helt store utfordringen for et regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp. Han mener også de andre partiene vil og må forholde seg til politiske realiteter – og til folkelig opinion – i sikkerhetspolitikken.

Og Nato? Rett borti gangen for møterommet «Stein» sitter SVs partisekretær Bård Vegar Solhjell. Han er, i likhet med Ørnhøi, medlem av SVs forsvarspolitiske utvalg, og har måttet tåle mye pepper for sitt ja til norsk Nato-medlemskap. Stein Ørnhøi deler mye av Solhjells analyse av Nato, men er ikke beredt til å følge partisekretæren hele veien.

– Konsensusen i norsk utenrikspolitikk er brutt. Den var bygd på en politisk virkelighet som ikke eksisterer lenger. Utfordringen til SVs medlemmer er å ikke hoppe ned i de gamle sikkerhetspolitiske skyttergravene fra den kalde krigen. Å tro at sikkerhetspolitikk handler om ja eller nei til Nato er dumt. – selv om det er enda dummere å si ja til Nato enn nei, sier Ørnhøi, med et velrettet spark mot partisekretæren. – Det handler ikke om Nato, for Nato var den kalde krigens sikkerhetssystem, og er i dag irrelevant. Jaså til Nato, er vel hva jeg sier.

For Stein Ørnhøi er enig i at Nato har blitt mindre vesentlig, og mener at forsøkene på å skape Nye Nato har blitt forbikjørt av virkeligheten: – Da man fikk se hva Nye Nato skulle være i praksis, har store deler av Europa trukket seg. Det er umulig å se for seg at hele Europas interesser skulle være sammenfallende med USAs.

USAs interesser

Nå, mener Ørnhøi, står Europa uten sikkerhetspolitikk og uten bærekraftige strukturer for å skape den – at EU skal være plattformen er han helt avvisende til. – USA tror de har en sikkerhetspolitikk, men er de som mangler det mest, sier Stein Ørnhøi. Han peker på at norske skolebarn har lært at USAs sterke stilling i verden har bygget på at de besitter alle nødvendige ressurser innenfor sitt eget territorium. – Men det er ikke lenger sant. USA kontrollerer ikke lenger energiforsyning, energipriser og forsyningslinjer, sier han, og mener derfor at tilgangen på olje er og blir det styrende for USAs utenrikspolitikk. Og det skremmende, mener Ørnhøi, er at det ut fra et slikt perspektiv er logisk av USA og Bush-administrasjonen å føre en utenrikspolitikk som sikrer tilgangen til – blant annet irakisk – olje.

– Store deler av Europa håper at John Kerry vinner presidentvalget i USA, og tror at Bush er problemet. Men George Bush har bare synliggjort problemet – at USAs grunnleggende sikkerhetspolitiske problem i dag er tilgangen på olje og energi. Paradoksalt nok er det noe rasjonelt over Bush-administrasjonens linje. Selv om Bush snakker om Gud og frihet, handler det om kontroll over energiressurser. USA stoler ikke lenger på Saudi-Arabia, som har vært et lydig despoti uten at fraværet av frihet har bekymret Det hvite hus noe særlig. Nå forsøker de å få kontrollen over oljen i Irak og i gamle Sovjet-provinser. I Venezuela forsøkte de å arrangere et kupp mot president Chavez, men har foreløpig ikke lykkes. Dette er ingen religionskrig, det handler ikke om Gud eller Allah, men om olje, sier Ørnhøi.

– Du avskriver Nato og avviser EU, men hva finnes det da av strukturer å bygge europeisk sikkerhet rundt? Det er vel få som tror på OSSE som en effektiv struktur lenger?

– Det er en viktig oppgave å bygge slike strukturer, og alle internasjonale møtepunkter er av det gode – med unntak av der hvor man planlegger krig. I opptakten til Irak-krigen var det et møte mellom forsvarsministrene og forsvarssjefene fra Tyskland, Frankrike og Belgia. Der skulle Kristin Krohn Devold vært! Nye strukturer begynner forsiktig og i det små. Det første skrittet er å forstå at de gamle ikke fungerer.

---
DEL

Legg igjen et svar