– Forsvaret kan bli en krigerkaste

– Hvorfor skal jeg med våpen i hånd være forberedt på å dø og drepe andre i et land som ligger så langt borte at jeg knapt har hørt om det?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette spørsmålet er det stadig flere norske offiserer som er opptatt av, ettersom Forsvarets rolle har gjennomgått store endringer de siste årene.

Og mannen som videreformilder offiserenes bekymring, er kaptein Didrik Coucheron, leder av Befalets Fellesorganisasjon (BFO).

Vi sitter på Coucherons kontor sentralt i Karl Johans gate i Oslo. Siden mai 2002 har 39 åringen ledet organisasjonen som har rundt regnet 10.000 medlemmer.

Utgangspunktet for samtalen er BFOs heftige protester mot regjeringens forslag om at alle offiserer i Forsvaret skal kunne beordres til internasjonale operasjoner.

– Det er ikke det at vi er mot beordring. Vi har selv foreslått at dagens beordringsregel ikke bare skal gjelde for de som ble ansatt i Forsvaret etter 1. januar 1999. Problemet er at forsvarsministeren og forsvarssjefen vil at alle offiserer skal kunne beordres uansett bakgrunn og jobb. Vi vil at offiserer kun skal beordres til utenlandstjeneste dersom det ikke finnes nok frivillige, sier Coucheron.

> – Og det har aldri vært noe problem?>

– Kun en gang, for fire-fem år siden, i forbindelse med et minefartøy. Men da var grunnen at offiserene protesterte på mangler og feil ved fartøyet, svarer BFOs leder.

Ved å beholde dagens frivillige ordning, dekker man både offiserenes behov og nasjonens behov, mener Coucheron. Årlig deltar 3-400 norske offiserer i internasjonale operasjoner, av totalt rundt 10.000 offiserer. Det skulle borge for at frivillighet forblir en god løsning.

– De styrkene vi sender til utlandet er ikke rasket sammen i siste liten på gata. Dette er folk som er trent til den slags, og som forventer at de kan bli beordret til utlandet. Hvis du ikke vil på utenlandsoppdrag, søker du deg ikke til Telemarksbataljonen, poengterer Coucheron.

Han synes i det hele tatt det er merkelig at noen kan mene at det er et overhengende behov for å måtte beordre offiserer til utlandet, tatt i betraktning at Telemarksbataljonen har vært over alt de senere årene, og at Norge ikke har hatt problemer med å stille alt fra spesialstyrker til mineryddere til rådighet under fjerne himmelstrøk.

– Denne jula fikk jeg et julekort fra generalinspektøren som var en kopi av en flybillett med destinasjon «Verden». Det sier noe om hvilke forandringer som har skjedd i Forsvaret. Usikkerheten i verden gjør at man må ha fleksible styrker. Men ikke alt som sies offisielt fra forsvarsministeren og forsvarssjefen er like balansert i møte med virkeligheten, sier Coucheron.

– Hva mener du med det?

– Det er helt greit hvis de sier at vi for eksempel er i Irak på grunn av sikkerhetspolitiske grunner. Det er ikke like greit hvis de sier at de norske styrkene driver humanitært arbeid. Jeg tror ikke på utenriksminister Petersen når han mener at jeg skal tro at vi er i Irak bare for å hjelpe sivilbefolkningen, sier Coucheron.

BFOs leder påpeker at Forsvaret for mange fremdeles bygger på opplevelsene fra den andre verdenskrig, at vi må ha et invasjonsforsvar som kan trå til «når det brenner på dass». Det blir ikke like lett å få den samme følelsen når vi forsvarer Norge i utlandet.

– Da er det viktig at militæroperasjonene vi er med på er legitime, at vi kjemper en «rettferdig krig». Hvis Forsvaret i for stor grad blir et ekspedisjonskorps som på grunn av politisk gevinst drar rundt i verden og dreper, da risikerer vi at Forsvaret blir en krigerkaste på siden av resten av samfunnet, mener Coucheron.

– Stiller norske offiserer spørsmål om det er dette som skjer med Forsvaret?

– Offiserene er opptatt av at noe av Forsvarets rolle er i endring. Mange spør seg: Hvorfor skal jeg med våpen i hånd være forberedt på å dø og drepe andre i et land som ligger så langt borte at jeg knapt har hørt om det. Før kunne norske offiserer enkelt forholde seg til invasjonsforsvaret. Nå må vi være bevisste og spør oss sjøl om hva vi støtter, sier Coucheron.

En tid tilbake spurte Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, ham om han trodde at flere fleksible styrker i Forsvaret ville senke terskelen for bruk av styrker i utlandet.

– Jeg svarte nei den gang. Men hvis Forsvaret bare har relevans når de brukes, hva da? Hvorfor skal vi ha spesialstyrker hvis de ikke brukes, spør kaptein Coucheron.

– Da jeg var i Irak og besøkte de norske soldatene, sa de til meg at de følte at det de gjorde var viktig, og at de ikke forsto debatten her hjemme. Det er riktig at de gjør mye nytte, de bygger og ordner med veier og vannanlegg og annet. Men samtidig er ikke Forsvaret en humanitær organisasjon. Vi må kalle en spade for en spade.

– Kryssa Forsvaret en grense da man gikk inn i militæroperasjoner på Balkan utenfor Natos områder?

– Nei, vi var jo også i Libanon lenge før den tid. Men se for deg et kupp i Sverige med diktatur som følge. Da ville det blitt relativt lett å få forståelse for at Forsvaret sammen med det internasjonale samfunnet grep inn. Mange forsto også de som dro til Spania for å kjempe mot Franco. Så kom Kosovo, der hadde mange kanskje vært på ferie, så kom Irak, og nå er det plutselig viktig å være i Sudan!?! Hvorfor var vi ikke i Rwanda, der var det flere som kunne trengt støtte. Jeg vet ikke, dette er veldig vanskelige spørsmål, innrømmer Coucheron, som likevel påpeker at dette først og fremst er politikernes ansvar.

Han mener at militær deltagelse i internasjonale operasjoner handler om at man må vite om formålet er verdt å kjempe for. Man må være ærlig å si ting rett ut hvis man skal forvente at soldater skal være villig til å ofre sine liv.

– For litt siden ble den norske soldaten Tommy Rødningsby drept i Afghanistan. Er det klart nok hvorfor han ofret livet sitt?

– Han hadde vært ute en vinternatt før og visste hva oppdraget hans gikk ut på og farene forbundet med det.

– Men er det uansett riktig at norske soldater ofret sine liv i Afghanistan?

– Det hadde vært 30 års krig i Afghanistan, infrastrukturen var ødelagt, demokrati manglet, kvinnene ble hardt undertrykket, Al-Qaeda hadde treningsleire, begynner Coucheron, før han tar seg en lengre tenkepause.

– Kanskje er det slik at det var riktig å prøve, selv om det ennå kan ta 30 år før demokratiet seirer. Men det Rødningsby egentlig ofret livet for, var oppdraget han hadde fått sammen med resten av den norske styrken; å holde en rimelig grad av orden og kontroll, sier Coucheron, som gjentar at dette er svært vanskelige spørsmål.

– Har også dette noe med årsaken til at dere går mot beordring av offiserer til utenlandstjeneste?

– Ja, fjernheten til grunnlaget for å gå til krig langt unna Norge bekymrer mange. Hvis du blir beordret til Nord Norge for å forsvare landet, er grunnlaget klart. Det samme gjelder hvis vi skulle bli beordret til for eksempel Frankrike, som er alliert med oss i Nato. Spørsmålet – som diskuteres i offiserenes rekker – er om vi er med på en rettferdig kamp, sier leder i Befalets Fellesorganisasjon, Didrik Coucheron.

---
DEL

Legg igjen et svar