– Sykefraværet i Norge er for lavt!

Vi hører henne på radio innimellom. Forsker og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland. Temaet er alltid det samme: sykefraværet. Det som ikke øker i Norge, tross alle påstander om det motsatte. Det som har ligget flatt siden 1971.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ebba Wergeland er ikke bare, kanskje heller ikke først og fremst, en varm forsvarer av sykelønnsordningen. Derimot er hun en utrøttelig motstander av måten debatten blir ført på, og dens til tider allestedsnærværende uredelighet.

Ny Tid møtte Ebba Wergeland ved Institutt for samfunnsmedisin. Men hun har også vært overlege i Arbeidstilsynet i mange år. Her er hennes bidrag til debatten:

Fra arbeidsgiverproblem til samfunnsproblem

– Før 1990 var ikke sykefraværet noe problem. Man snakket rett og slett ikke om det. Sykefraværet var arbeidsgivernes bekymring, og det var de som førte statistikk. Holdningen på arbeidstakersiden var å beskytte de ansattes rett til private diagnoser. I mine bøker fra 1970-tallet står det nesten ingenting om sykefravær. Det var ikke noen debatt om dette, og fraværet var ikke noe nasjonalt problem.

– Så, på begynnelsen av 90-tallet, blir plutselig sykefraværet et svært tema. Det norske folket blir fortalt at vi har et stort sykefraværsproblem i dette landet. Plutselig er arbeidsgivernes problem gjort om til et samfunnsproblem. Det er faktisk svært så interessant å se på hva som skjedde, sier Ebba Wergeland.

Ved inngangen til 1990-tallet sluttførte først regjeringen til Jan P. Syse, og deretter den til Gro Harlem Brundtland, arbeidet med å legge om økonomien i markedsliberal retning. I den sammenheng ble det viktig å redusere trygdeutgiftene. I overensstemmelse med den rådende ideologien, gikk både Syse og Harlem Brundtland inn for å skjære i trygdene knyttet til sykelønnsordningen. Det som fra 1978 hadde vært en selvfølgelig rettighet og også et middel til økonomisk utjevning, skulle bort. Sykelønnsordningen kom under angrep.

– Men LO strittet imot, forteller Ebba Wergeland. – Det var da LO og NHO fikk et tilbud: at hvis de gikk sammen for å få ned sykefraværet, og dermed sykefraværsutgiftene, så skulle sykelønnsordningen bestå inntil videre. Samtidig la Arbeiderparti-regjeringen fram en velferdsmelding der det gikk fram at arbeidsstyrken i fremtiden ville ha en høy gjennomsnittsalder, med tilhørende økte utgifter. Noe måtte med andre ord gjøres, og det hastet. Det var et varslet mord, eller et varslet ran, om du vil.

– For LO handlet det i bunn og grunn om å forsvare sykelønnsordningen. Men heller enn å si det som det var, at sykefraværet var på vei ned, valgte arbeidstakersiden å samarbeide – antakelig fordi de mente dette ville forsvare ordningen på en bedre måte. Dermed ga man legitimitet til påstanden om at sykefraværet var for høyt mens det i realiteten var for lavt, sier Wergeland.

Bløffen om et inkluderende arbeidsliv

Ebba Wergeland humrer litt ved den siste påstanden. Hun husker en rekke tilfeller hvor hun har hevdet at fraværet i Norge egentlig er for lavt. Det fører ofte til at folk spør tilbake: for lavt i forhold til hva? Hvorpå Wergeland repliserer: akkurat. Hvorfor stiller dere ikke dette spørsmålet når noen hevder at det er for høyt?

Hun utdyper: – det fins ingen objektiv sannhet om sykefraværet som man kan enes om på tvers av politiske skillelinjer. De som mener at man bør inkludere eldre og syke i arbeidslivet, vil måtte konkludere med at fraværet er for lavt. Men i Norge prøver man å gjøre to ting samtidig uten å skjønne at det er gjensidig ekskluderende. Og dette berører det siste kapittelet i serien av utspill rundt sykefraværet: det om et inkluderende arbeidsliv.

– I dette landet snakker man stadig om å få ned fraværet. Men samtidig vil alle ha et inkluderende arbeidsliv. Det innebærer altså at man ønsker eldre og kronisk syke inn i arbeidslivet. Men alle arbeidsgivere vet at de ikke kan ansette eldre og kronisk syke uten at det får konsekvenser for sykefraværet.

– Man har altså tre mål: man vil ha ned fraværet, man vil ha inn de kronisk syke, og man vil ha inn de eldre. Men dette er tre mål som er uforenlige, og alle vet dette, sier Wergeland. For henne er det et spørsmål om hvor uvitenheten slutter og uærligheten begynner.

Ebba Wergeland torpederer ideen om at vi alle vet hva sykefravær er. Det er ikke sånn at sykefraværet er en gitt størrelse. Man må hele tiden spørre seg hvordan det måles.

– Sykefraværet vil øke eller gå ned alt etter hvordan man måler. Hvis man gjør som idag, nemlig å måle antall fraværsdager i prosent av avtalte arbeidsdager, vil de eldre ha et høyere fravær. Hvis man derimot måler i antall tilfeller, vil de yngre ha et høyere fravær. Fenomenet er mangfoldig som en elefant, som jo kan beskrives på mange måter. Det er viktig å vite om elefanttallet viser til høyde, vekt eller halelengde. Sånn er det med sykefraværstall også. Men når det snakkes om sykefravær, tenker de fleste spontant på hvor mange dager en bestemt person er borte. Når jeg så sier at fraværet må opp, blir den logiske tolkningen at jeg ønsker folk sykere. Hvilket selvfølgelig er helt sprøtt, sier Wergeland.

Det hele er egentlig veldig enkelt. Sykefraværet er ikke ditt og mitt fravær. Det er antall fraværsdager i en gruppe, målt i prosent av avtalte arbeidsdager. Sykefraværet vil variere avhengig av hvem som er i denne gruppen. Hiver man ut de eldre og syke, vil fraværet gå ned. Tar man dem inn, vil sykefraværet gå opp. Det betyr at gruppens sammensetning er langt viktigere enn for eksempel arbeidsmiljøet. Ansatte kan ha dårlig arbeidsmiljø, men lavt fravær, og vice versa. Alder, kjønn og arbeidets fysiske tyngde spiller absolutt en rolle.

– For eksempel er det slik at hjemmehjelperne, med sin alders- og kjønnsmessige sammensetning, og sitt harde arbeid, vil ha behov for et høyere fravær – høyere enn det de har idag, antakelig. Det er helt logisk. Og dette jo noen i finansdepartementet, rikstrygdeverket og NHO vite, sier Ebba Wergeland.

– Hvis politikerne hadde vært ærlige, ville de sagt at de rett og slett ikke ønsker å bruke så mye penger på sykelønnsordningen. Da ville vi fått en svær, politisk debatt. Men da må de si det, og ikke påstå at vi har så høyt sykefravær. I dag har vi den samme offensiven i hele Europa. Svenskene tror de er verst. Vi tror vi er verst. Men det er bare tull.

Et bedre arbeidsmiljø kan slå begge veier

En annen myte er at et bedre arbeidsmiljø vil føre til at sykefraværet går ned. Men det henger ikke slik sammen, påpeker Wergeland.

– La meg ta et konkret eksempel: det innføres nye regulerbare senger slik at syke- og hjelpepleiere kan unngå hekseskudd og lignende skader. Året etter ser man at sykefraværet går opp. Det er helt logisk. Når arbeidsmiljøet blir bedre, vil de som var på vei ut i uføretrygd fortsette å jobbe. Men de vil fortsatt ha behov for et visst sykefravær. Arbeidsmiljøforbedringer kan derfor slå begge veier i forhold til sykefraværet, sier Ebba Wergeland.

Den stadige terpingen på det altfor høye sykefraværet tjener én hensikt, og har to alvorlige konsekvenser, mener forskeren. Det ene er åpenbart: man skal bløtgjøre befolkningen foran nye angrep på sykelønnsordningen. Men det tar også fokus vekk fra viktig forebyggende tiltak. Når verneombud, tillitsvalgte og bedriftshelsetjenesten løper etter sykefraværet, og trygdeetaten forfølger de langtidssykemeldte, blir tiltak rettet mot arbeidsmiljøet forsømt. Istedet blir fokus rettet mot den ene som ofte er syk på en arbeidsplass. Alle jubler når fraværet går ned, og én oppsagt kan ofte føre til at statistikken bedrer seg dramatisk.

– Sykelønnskampanjen blir en mobbekampanje mot de som har behov for et høyere fravær. I Norge står mellom fem og ti prosent av de ansatte for rundt 80 prosent av fraværet. Man kan jo tenke seg hvem som kommer under angrep, sier Wergeland.

Ebba Wergeland har sett det mange ganger. Det handler om den avdelingen som aldri får bløtkake fordi de har et for høyt fravær. Samtidig er det sånn i norsk arbeidsliv at man er kronisk underbemannet. Når én er borte, blir belastningen på de andre desto større. Blandingen av manglende bløtkake og kronisk underbemanning er en oppskrift for å spre NHOs giftige myter om syting og urettmessig fravær blant de ansatte som må slite mer på grunn av andres fravær.

– Tenk deg en person som ikke er på uføretrygd men som trenger fire måneders fravær i året. I et inkluderende arbeidsliv med tilstrekkelig bemanning vil ikke dette være noen katastrofe. Men et arbeidsliv som hviler på at sykefraværet må ned, vil kaste ut denne personen, sier Wergeland.

– Men det du da sier er at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt med et høyere fravær.

– Javisst. Og i tillegg kommer de rent menneskelige hensynene.

Bare høy arbeidsløshet får ned sykefraværet

Til tross for komplekse sammenhenger, og til tross for at sykefraværet ikke er spesielt høyt, har LO inngått et samarbeid med arbeidsgiverne og staten om å redusere sykefraværet med tyve prosent på fire år. De tror de skal få til dette ved å bedre arbeidsmiljøet.

– Men det eneste som sender sykefraværet nedover, er arbeidsløshet. Massefall i sykefraværet oppstår i epoker med massiv arbeidsløshet. Kampanjemålet om tyve prosent kan bare nås dersom vi får en ny periode med høy arbeidsløshet.

Ebba Wergeland sitter på statistikken. Den er, og det er verdt å merke seg, utarbeidet av NHO. Og den statistikken er ganske interessant. For den viser at sykefraværet ikke er høyere i dag enn det var i 1971. Det er heller ikke høyere enn i andre sammenlignbare land, som for eksempel Sverige.

Kurven over sykefraværet viser dessuten at Ebba Wergeland har helt rett. Den fluktuerer bare i takt med kurven over arbeidsløshet. Tallenes tale er klinkende klar: sykefraværet øker ikke i Norge i det hele tatt.

– I 2001 sluttet NHO å føre statistikk…

– Sikkert fordi de var lei av deg…

– og så gikk oppgaven over til Statistisk Sentralbyrå. De valgte en litt annen måte å måle sykefraværet på, som ikke kan sammenlignes med NHOs statistikk. I praksis kan SSBs tall bare sammenlignes med fraværet på 1990-tallet, som var veldig lavt. Men på 1990-tallet hadde vi nettopp høy arbeidsløshet. Når man sammenligner med denne perioden virker det som om sykefraværet stiger i Norge, sier Wergeland.

– Når LO ikke forsvarer sykelønnsordningen, er det vel knapt noen igjen. Selv om Arbeiderpartiet til tider har gått hardt ut.

– Det er svært alvorlig at LO-ledelsen ikke forstår at de evindelige fraværskampanjene, inkludert IA-avtalen, bare sprer NHOs virkelighetsoppfatning. For NHO er fraværet alltid for høyt, og arbeidsmoralen for dårlig. Ved å innbille folk at fraværet er for høyt og dyrt, er LO med på å undergrave forsvaret for sykelønnsordningen – som jo LO-lederen heldigvis forsvarer fullt ut. Arbeiderpartiet har i opposisjon forsvart sykelønna. Men husk at det var Gro som startet råkjøret med fraværskampanjer.

– Samtidig som Jens Stoltenberg på slutten av forrige stortingsvalgkamp sto fram og forsvarte ordningen utad, satt Jørgen Kosmo på bakrommet sammen med LO og NHO og diskuterte kutt, sier Ebba Wergeland.

I bunn og grunn er angrepene på sykelønnsordningen en ideologisk offensiv med basis i den gamle klassetenkingen, mener Wergeland. Der man i en periode etter krigen innførte bevisste fordelingsmekanismer som tok fra de yrkesaktive og ga til de midlertidig yrkespassive, er man nå tilbake til arbeidsreglementet av 1873: «de ansatte plikter å holde seg friske.» Og fordi det er en ideologisk offensiv, blir debatten uærlig.

– På et tidspunkt ble det påpekt at Hydro hadde mye lavere fravær i sine internasjonale bedrifter enn de hadde her hjemme i Norge. Underforstått: norske arbeidstakere har ingen arbeidsmoral. Det ingen tenkte på, er at Hydro opererer i land som ikke har sykelønnsordninger i det hele tatt, og heller ikke oppsigelsesvern ved sykdom.

– Og det man heller ikke tenker på, er at sykepengene faktisk ikke går inn i et stort hull og blir borte. De går tilbake til samfunnet og bidrar til den økonomiske aktiviteten. Og de bidrar også til å opprettholde folks kontakt med arbeidslivet, sier Wergeland.

---
DEL

Legg igjen et svar