– Vi er trøtte av å snakke!

– Vi snakker ikke så mye om det som skjer utenfor lenger. Vi er rett og slett trøtte av å snakke.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Maram Masarwy er en av de gamle i kibbutzen. Ikke mer enn i tretti-årene, men likevel veteran. Det skyldes at hun har bodd her i mer enn ti år. Hun tilhører den generasjonen som har levd seg inn i den prosessen det er å bo sammen med fienden. Bo sammen med fienden. Det er akkurat slik hun uttrykker det.

– Da jeg flyttet inn her på slutten av åtti-tallet, hadde vi gruppesamtaler og seminarer hele tiden. Vi diskuterte alt, og det på en ganske så høylydt og hissig måte. Bitre kontroverser dukket opp som ennå ikke er løst. Til slutt innså vi at vi ikke kunne leve i en atmosfære av konstant politisk strid. Vi falt til ro innenfor et minste felles multiplum. De nye familiene som kommer, er mer aggressive. De har et sinne i seg som dette samfunnet ikke lenger orker å løse.

Og betyr det at det har blitt verre å leve her?

– Det har vært vanskelig hele tiden. Det å leve med de andre innebærer at man må lære å forstå dem. Vi må håndtere både våre egne og de andres følelser, både vår egen og de andres ideologi. Vi må verdsette det vi har felles, og våge å konfrontere det vi ikke har felles. Men det viktigste i denne prosessen er at man lærer å kjenne seg selv. Gjør man ikke det, kan man heller ikke forstå andre.

Det vanskeligste er ikke konflikten som sådan, mener Maram. De som bor her har mer eller mindre det samme politiske grunnsynet. De arbeider for alternative løsninger med basis i gjensidig respekt og anerkjente grenser mellom to stater. Det er ting som oppstår i dagliglivet som er problemet.

– Når de feirer, sørger vi. Når vi feirer, sørger de. Vi er to nasjoner med hvert vårt sett av følelser. Etter hvert har jeg lært meg til å respektere deres glede selv om jeg ikke kan føle den. Men nye beboere som flytter inn på kibbutzen klarer ikke det. De er sinte. De har et sinne innvendig som vi prøver å avhjelpe gjennom terapi og samtaler. Men det er viktig å understreke at det for oss ikke handler om å gi opp dette sinnet. Det handler om å kunne håndtere det.

Psykolog for fienden

Som palestiner trodde Maram til å begynne med at dette sinnet var særegent for hennes folkegruppe. Hun hadde en oppfatning av jødene – hun bruker det ordet – som mer avslappede. Etter hvert fant hun ut at det ikke var tilfellet: – Det var overraskende for meg at holocaust fortsatt hviler så tungt i jødenes bevissthet. Jeg har naboer som føler at hele verden er ute etter å utslette dem. Og det er unge mennesker. Innimellom får jeg følelsen av at de tror at vi også er ute etter å tilintetgjøre dem. Ofte føler jeg meg tvunget inn i en rolle hvor jeg blir min egen fiendes psykolog.

Fienden. Men kan hun med hånden på hjertet si at hun har venner blant de israelerne som bor her?

– Jeg har nære venner blant israelerne. Ved siden av meg bor det en jødisk kvinne. Vi deler alt, og er nært knyttet til hverandre. Hun snakker til meg om frykten sin, og jeg snakker til henne om håpet mitt. Jeg tror det er en feminin ting. Det virker som om kvinnene her etablerer vennskap på en annen måte enn det våre menn gjør. Vi har noe felles i måten kvinner nærmer seg problemer på.

Konflikten mellom israelere og palestinere er en maskulin ting, mener Maram. Den tilhører en sfære som kvinnene kan gå ut av når de møtes i spørsmål som barneoppdragelse og skole.

Men det betyr ikke at kvinnene er hevet over nasjonskløften. Maram forteller om den gangen det holdt på å gå galt. Det var en israelsk soldat; en sønn av en jødisk familie i kibbutzen, som hadde blitt drept i Libanon. Familien ønsket å holde en felles minnestund for alle, men det ville ikke palestinerne. Det ble en svært bitter konflikt, forteller Maram. Men hun er ikke redd for at dette samfunnet en dag vil bryte sammen.

– Vi har en masse psykologiske og mentale konfrontasjoner her. Men ingen fysiske. Vi har aldri gått til angrep på hverandre. Og vi føler oss tross alt mye tryggere her enn de fleste gjør utenfor.

Lærer ikke arabisk

Samtidig mener hun at situasjonen har blitt verre de siste tre årene. Intifadaen og selvmordsbombene har gjort innbyggerne mer anspent. Mange, som Maram, jobber utenfor kibbutzen. I det segregerte utenfor-samfunnet møter de all den uforsonlige steilheten som preger begge partene i konflikten.

– Når jeg ser hva som sies og gjøres i Israel og Palestina, blir jeg overbevist om at denne konflikten aldri vil bli løst. Den samme følelsen får jeg når jeg møter skolebarna her i kibbutzen.

Innbyggerne i Neve Shalom er stolte av at de klarte å bygge den første skolen i hele Israel for både palestinske og jødiske barn. Men Maram sier at skolen ikke er så vellykket som integreringsprosjekt.

– Mitt håp var at de jødiske barna skulle lære arabisk. Men det har gått dårlig. Palestinske barn snakker både hebraisk og arabisk, men de jødiske barna snakker bare noen ord arabisk. Språk er et virkefullt redskap for å bygge ned barrierer. Når vi ikke har lykkes med språket, vil vi heller ikke klare å bygge ned barrierene. Jødiske og palestinske barn leker ikke sammen her heller. De leker hver for seg.

Selv om Maram tror kibbutzen vil overleve, er hun ikke altfor optimistisk om framtida. Alt vil bli verre, tror hun. Her, som alle andre steder:

– Situasjonen vil bli gradvis verre helt til det øyeblikk hvor begge parter innser at vi må leve sammen. Men ærlig talt så ser jeg ingen på den israelske siden som er virkelig fredsorientert. De er veldig langt fra det å ønske fred. Jeg oppfatter jøder som enkle mennesker; lett påvirkelig av radikale grupper som er ute etter å gi næring til den psykologiske skrekken. Disse gruppene hamrer inn budskapet om at palestinerne vil hive jødene på sjøen, og israelerne tror mer og mer på dem.

– Når man hører disse påstandene ofte nok, og de også målbæres av mediene, blir den gjennomsnittlige israeler redd. De begynner å se på de palestinske kvinnene som kommer for å vaske husene deres som terrorister. De slutter å se på palestinerne som mennesker. De foretrekker å ikke se det humane i oss. Hvis de åpnet øynene og så oss som de menneskene vi er, ville de fått moralske kvaler over måten de behandler palestinerne på.

På den annen side er Maram heller ikke blind for det kaoset som råder på den palestinske siden. – Ledelsen er korrupt og inkompetent. Altfor mange palestinere søker martyrdøden gjennom selvmordsaksjoner. Men det er viktig å huske på at palestinerne som folk ikke lengter etter døden. De ønsker tvert imot å overleve. Slik konflikten har utviklet seg, er alle ofre. Vi lever miserable liv, sier Maram.

---
DEL

Legg igjen et svar