– Send tropper til Midtøsten

– Jeg har aldri forstått forskjellen mellom Kosovo og Midtøsten, sier Ha’aretz journalist og motstander av muren Gidon Levy.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Muren er en enorm og stygg konstruksjon. Det er helt utrolig at israelerne, som sier de elsker dette landet, kan bygge en slik mastodont. Den skjærer gjennom landskapet så det gjør vondt i øynene.

Det er Gidon Levy som sier dette. Han er journalist i den israelske avisen Ha’aretz. Sist uke besøkte han Oslo i anledning studentenes fredsfestival, og han har markert seg som en av de tydeligste israelske motstanderne av muren som bygges på Vestbredden. Vi spurte hvorfor.

– Forestill deg at vi er naboer, og at jeg vil beskytte meg mot deg. Da kunne jeg bygge et høyt gjerde på grensen mellom eiendommene våre og problemet ville vært løst. Men det er ikke noe slikt Israel gjør. Nei, de har bestemt seg for å bygge muren tvers igjennom stuen din. Det er et overgrep.

– Hvorfor tror du regjeringen valgte å bygge muren så langt inne på palestinsk område?

– Først må vi huske på en ting. Det var ikke Sharon som tok beslutningen. Det var det arbeiderpartiregjeringen som gjorde. Likevel: For Likud er dette en politisk mur. Å bygge den på den grønne linjen som markerer grensen fra 1967 ville være å innrømme at det er der er fremtidig grense mellom to stater bør gå. Det kan ikke Sharon. Jeg tror snarere han forestiller seg at den traseen muren nå følger skal bli grensen en gang.

– Men er det det eneste problemet med muren? Muren som skilte Europa i et halvt århundre skapte også mentale murer som vi først nå er i ferd med å overvinne.

– De fleste israelere har oppgitt håpet om fred med palestinerne, og ønsker seg mer enn noe annet den totale separasjon. De ønsker å ikke se dem lenger. Det er dette begjæret muren er det mest populistiske og vulgære uttrykket for.

– Den israelske ambassaden har her i avisen hevdet at muren stopper terror og at det er en forutsetning for en fredsløsning. Enig?

– Jeg kan forstå dem som argumenterer for muren som et midlertidig tiltak for å roe ned gemyttene. Den er effektiv i så måte. For noen uker siden møtte jeg kommandøren for al-aqsa brigadene i Jenin – en av de mest ettersøkte personer for tiden. Han fortalte meg at han ikke lenger kunne sende selvmordsbombere til Israel fra sitt område på grunn av muren. Nå foregår innsendelsen lenger sør. Terroristene vil alltid finne måter å komme seg inn på, men det er liten tvil om at muren gjør det vanskeligere for dem.

Likevel: Hvorfor skal vi bygge muren på deres territorium? Palestinerne har mistet så mye. I 1948, i 1967 og i årene siden. Vi har tatt deres land og begrenset deres bevegelsesfrihet. Muren strammer skruestikken ytterligere. Den er til og med verre enn bosetningene og systemet av veier for dem som blir berørt.

– Du kjenner traseen som muren vil følge. Hvor langt inn på Vestbredden går den?

– Vi må være rettferdige. Det er snakk om en mur som går mellom fem og ti kilometer innenfor den grønne linjen. Men Vestbredden er så smal at også dette betyr enormt mye. Regjeringen forsøkte å inkludere flere av bosetningene, blant dem noen av de virkelig store, som Sharon, men møtte så mye motstand fra amerikanerne at de måtte gi det opp.

– Hvem vil i praksis ha kontrollen over områdene mellom muren og den grønne linjen. Hæren eller de palestinske selvstyremyndighetene?

– Oslo-avtalen er det ingen som bryr seg om lenger. Israel kontrollerer de palestinske områdene på begge sider av muren. Dersom det skulle komme en ny positiv politisk utvikling så er det hevet over tvil at Israel fortsatt ville kontrollert områdene som ligger mellom muren og den grønne linjen. Den politiske ideen bak muren var å gjøre området til en del av Israel, og det ser ut som om det kommer til å lykkes.

– Hvordan er stemningen i den israelske opinionen?

– Nå går det opp for mange at noe gikk alvorlig galt med muren, men til å begynne med ønsket alle seg en mur. Traseen var hemmelig – ingen visste hvor den skulle gå. Så begynte de å bygge – fortsatt var det ingen som reagerte. Først da den kom opp for domstolen i Haag, ble det debatt om den i Israel. Vel, det er lite offentlig debatt i det hele tatt nå, men denne saken har i alle fall delvis satt dagsorden. Plutselig forstod vi at vi ble beskyldt for noe av det internasjonale samfunnet. Det hadde en effekt, både på folketmeningen og regjeringen.

– Du nevner mangel på offentlig debatt. Er det et demokratisk underskudd i Israel i dag?

– Vi kalles Midtøstens eneste demokrati, men situasjonen er langt fra strålende. Bare jøder har fulle demokratiske rettigheter. Og det er bare meningsfylt å snakke om demokrati vest for den grønne linjen, men selv der har militæret for mye makt og kan unndrar seg demokratisk kontroll. Selv rettssystemet stiller for få spørsmål når de får en rapport om en palestiner fra de hemmelige tjenestene.

– Den politiske situasjonen i Israel er også turbulent etter at Sharon varslet at han ville evakuere settlere som en del av veikartet for fred. Hva ender det med, tror du?

– Sharon kommer ikke til å evakuere en eneste settler, og veikartet var det ingen av partene som tok alvorlig. Det var bare en metode for å vinne tid. Amerikanerne kunne lagt press på Israel – det gjorde de aldri. Og nå, i et valgår, hvem våger det da? Nei, Sharon, han får gjøre omtrent som han vil. Muligens vil han evakuere noen fra Gaza-stripen, men jeg tror ikke engang det, sier Levy.

Han mener settlerne er den sterkeste maktgrupperingen etter hæren. De representerer det største spørsmålstegnet i det israelske demokratiet.

– De er få, og har enorm politisk makt. Hvordan gikk det til? De forsøker å vinne enda større politiske innrømmelser gjennom demonstrasjonene. De er noen kyniske manipulatorer som vet at Sharon ikke tør å gjøre noe, sier han.

– Hva med opposisjonen?

– Den er mindre enn den ser ut som. Arbeiderpartiet hadde en sjanse, men de brukte den ikke. Jeg mener at Oslo-avtalen var en god idé – problemet var at den ikke ble implementert, noe arbeiderpartiet må ta mye av ansvaret for. I dag betyr det lite hvem som sitter med makten. Stemningen er apatisk. Det er ingen diskusjon, og det er lite håp. De fleste israelere tror det blir mindre vold med muren, men for hvor lenge? Det vil eksplodere igjen, så lenge palestinerne sulter. Det vil eksplodere igjen, med eller uten mur.

– Kommer det noen sinne til å bli to stater? Eller kommer nye deler av det palestinske området til å bli omfattet av den israelske staten helt til man på et tidspunkt når Jordan-elven?

– Jeg tror situasjonen kan endre seg – dog ikke i den nære fremtid. I Washington er det ikke lenger interesse. Europa teller ikke. Ingen israelske politikere er modige nok til å ta de nødvendige stegene, og det palestinske lederskapet er paralysert, fult og helt. Med dette utgangspunktet ser jeg ingen snarlige løsninger, men historien er uforutsibar. Mye kan skje – som ved murens og kommunismens fall i Europa i 1989/90. I denne sammenhengen må man imidlertid huske at tiden jobber mot oss. Det blir stadig flere bosettere og stadig mer hat. De unge generasjonene i både Israel og Palestina er mer radikale enn de foregående.

– Til slutt: Er det noe det internasjonale samfunnet bør gjøre?

– Jeg har aldri forstått forskjellen mellom Kosovo og Midtøsten. I Kosovo var det internasjonale samfunn rede til å intervenere. Hvorfor ikke i Midtøsten? Er denne krisen mindre farlig? Mindre skadelig for verdensfreden? Jeg ønsker meg et mer aktivt internasjonalt samfunn som til og med sender tropper. Partene er i dag hjelpeløse. Amerika bør presse hardere, og Europa bør sende tropper. Dette spørsmålet er avgjørende for Europas fremtid. Alle de historiske dimensjonene som kompliserer dette spørsmålet til tross.

Troppene som ble sendt til den idiotiske krigen i Irak, burde blitt sendt til grensen mellom Israel og de palestinske områdene for å lage fred der. Det ville være å gjøre en innstats for å stoppe terrorismen, avslutter Levy.

---
DEL

Legg igjen et svar