– Israels mur er ingen sikkerhetsbarriere

Høringene om muren er viktige for palestinerne. Svært viktige, sier forfatter og advokat Raja Shahedeh som er aktuell med en ny bok på norsk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Du husker kanskje bildene av en skjeggete og forkommen Arafat som helt maktesløs ble vitne til at byen rundt bunkeren han satt i knuste under soldatenes jærnheler. Du husker kanskje at Fødselskirken i Betlehem var omringet i mange dager, med den israelske hæren på utsiden og en blanding av militante palestinere og kirkefolk på innsiden. Og du husker kanskje Jenin – flyktningleiren der hus ble jevnet med jorden og folk drevet å flukt, mens palestinske krigere underlig nok skapte en god del trøbbel for verdens fjerde mektigste hær.

Alt dette skjedde i dagene mellom 29. mars og 28. april 2002. Og det er også tidsspennet for handlingen i boka Da fuglene sluttet å synge. Dagboka fra det beileirede Ramallah. Boka kommer på norsk i disse dager. I den anledning tok forfatteren og menneskerettighetsjuristen Raja Shahedeh en svipptur innom Oslo. Direkte fra Haag, hvor han bidro på palestinernes side i saken om muren, eller sikkerhetsgjerde som israelerne kaller det, for den internasjonale straffedomstolen.

– Høringene i Haag er viktige. Veldig, veldig viktige. Haag er et gjennombrudd, fordi Israel aldri tidligere har latt konflikten med palestinerne bli prøvd for et internasjonalt organ. Det er et ekstremt viktig gjennombrudd, sier Shahedeh.

Stikk i strid med det den norske regjeringen har hevdet om den rådgivende rettssaken, med andre ord. Dermed taler han Petersen midt imot. Han utdyper:

– Hvorfor er rettshøringene et slikt viktig gjennombudd?

– Fordi domstolen skal svare på om det palestinerne har hevdet hele tiden, nemlig at muren er et brudd på den fjerde Genève-konvensjonen, er riktig. Det er riktignok bare en rådgivende avgjørelse, men presidenten i Namibia bekrefter at en liknende sak som dreide seg om Sør-Afrikas langvarige tilstedeværelse i landet, endte med sanksjoner hovedsaklig på grunn av rettens uttalelse.

Raja Shadeheh håper det samme skal skje på Vestbredden – at Israel skal tvinges til å gi opp byggingen av muren, og kanskje til og med stoppe byggingen av bosetninger på okkupert grunn.

La oss kikke i boken, nå. Der beskriver nemlig Shahedeh en rekke overgrep mot sivile og ødeleggelser av sivil eiendom under beleiringen av Ramallah. Her er et eksempel: «En ung mann på 18 hadde bedt om tilatelse til å gå på toalettet. Da en annen ung mann kom tilbake derfra med tydelige tegn på å ha blitt slått, ombestemte han seg. «Men det må du,» sa soldaten som holdt vakt ved døren. Da han fortsatt nektet, ble han slept ut og slått i hodet. Soldaten lot ikke moren få ringe etter en ambulanse før det var gått to timer, men da hadde mannen blødd i hjel.»

– Fra ditt ståsted som advokat. Vil du beskrive hærens handlinger som lovstridige?

– Ja, flere av handlingene som Israel stod for under invasjonen er krigsforbrytelser. Og det jobbes med å gå til rettslige skritt mot de befalshavende som gav ordre til disse handlingene. Samtidig var hovedgrunnen for invasjonen ikke Israels sikkerhet, men beskyttelse av bosetterne og å tvinge palestinerne til å overgi landet sitt. Det vises blant annet ved at de systematisk ødela arkiver og utstyr i statlige og sivile kontorer. Muren er en fortsettelse av denne strategien. Den handler heller ikke om sikkerhet. Da ville de bygd den langs den grønne linjen. Den handler mer om å konfiskere nytt land til bosetningene og føyer seg inn i en lang historie hvor de palestinske områdene blir delt og bevegelsesfriheten hindret.

– Kan du fortelle hvordan det var å bevege seg ut i byen igjen etter at portforbudet ble hevet under denne siste store invasjonen på Vestbredden?

– Jeg opplevde også krigen og okkupasjonen i 1967, men invasjonen var langt mer ødeleggende denne gang. Det slo meg som uforståelig at israelerne kunne gjøre så stor skade. De må ha vært preget av enormt med hat og sinne. Kulturdepartementet i Ramallah, med sine radiostudioer, ble for eksempel totalskadd. Alt utstyret, alle maskinene, alle cd-platene, alt var ødelagt. Omfanget var utrolig. Selv etter å ha levd under okkupasjon i mange år, ble jeg sjokkert over at ødeleggelser av et slikt omfang kunne finnes sted. Og det sier jeg spesielt fordi ødeleggelsene ikke var et resultat av kamper mellom Israelere og militante palestinere, men snarere hadde et systematisk preg.

– Hvordan er situasjonen nå?

– Det er krig og ødeleggelser mange steder i verden, men det er noe unikt med situasjonen i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza. Israelerne omringer og «beleirer» hver eneste landsby og småby. Det er umulig å bevege seg mellom dem, og nå med muren er det blitt enda verre. Noen byer, for eksempel Kalkilja, er totalt omsluttet av muren som en getto der portene voktes av israelske soldater.

Raja Shehadeh er ikke lenger like aktiv med arbeidet for menneskerettigheter i Ramallah. Han vier mer tid til skriving nå, og tror han kan bidra på den måten. Men tidligere var denne kristne palestineren knyttet til PLOs forhandlingsdelegasjoner som rådgiver. Da israelerne og palestinerne forhandlet i Washington før Oslo-avtalen, var Shehadeh for eksempel involvert. Senere har han skrevet bok om hvorfor Oslo-avtalen ikke har båret de fruktene man håpet på.

– Hvorfor slo det feil?

– Jeg reiste til Oslo i 1994 for å fortelle norske myndigheter hva som var galt: Forholdet mellom Israel og palestinerne var det mellom en okkupant og en okkupert part, og dermed regulert av den fjerde Genève-konvensjonen, inntil avtalen ble skrevet under. Da ble alle de ulovlige endringene Israel hadde innført konsolidert og bekreftet. De ble skrevet inn i interim-avtalen fra 1995. I den skapes det en tredelt forståelse av myndighet – territoriell, personlig og funksjonell – og overlater bare den funksjonelle myndigheten til palestinerne. Det førte til at vi fikk makt over våre dagligliv på samme måte som jødene hadde makt over sine dagligliv i Europas gettoer. Det så ut som om partene hadde nådd et reelt kompromiss, men det som var knyttet til territorielle rettigheter, som bosetterproblemet, ble ikke løst.

– Hva burde man i så fall gjøre istedenfor?

– Oslo-avtalen skulle gjennomføres i to faser, hvorav settlerne fikk fortsette med nybygging i den første fasen. I en fremtidig avtale bør man ikke åpne for dette, men gå direkte til de grunnleggende problemene på basis av internasjonal lov. Da er det første steget å evakuere settlerne fra okkupert territorium. Så lenge de er der, finnes det få muligheter for fred.

– Til slutt: Er to-statsløsningen den eneste tenkelige løsningen dersom bosetterne først evakueres?

– Jeg tror regionen til slutt vil måtte integreres i en eller annen forstand. Nasjonalisme er et steg på veien, men inntil vi har to stater, kan vi heller ikke begynne tilnærmingen. Israelere og palestinere vil alltid være avhengige av hverandre, og en integrering vil skje, men først må Israel anerkjenne palestinernes rettigheter og møte oss som likemenn.

---
DEL

Legg igjen et svar