– Out of area, hvor er vi da?

Norske soldater skulle aldri vært sendt til Irak og Afghanistan. Det mener Bjørn Egge, tidligere fange i tyske konsentrasjonsleire og pensjonert generalmajor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Ved å sende norske soldater til Irak har Norge implisitt gjort knefall for USA og president George W. Bush. Jeg er meget bekymret over at vi stadig mer forskyver fokuset bort fra FN og over mot USA-ledede militæroperasjoner, sier Bjørn Egge.

Og Egge er ikke en hvilken som helst innenfor nyere norsk forsvarshistorie. Den snart 86 år gamle pensjonerte generalmajoren har opplevd nesten alt som er mulig innenfor de militæres rekker:

Han var motstandmann under andre verdenskrig, satt tre år i tyske konsentrasjonsleire, var tjenestegjorde for Nato i Roma og Paris, ble sendt som forsvarsattache til Moskva under den kalde krigen og tjenestegjorde som FN-offiser under urolighetene i Kongo på 1960-tallet – for å nevne noen av erfaringene Egge har i det som har vært hans kamp for forsvar, frihet og fred.

Nå advarer han mot kursen Norge har valgt – ikke minst etter terrorangrepene 11. september 2001.

– Personlig fornærmelse

– Jeg er veldig skuffet over president Bush som bryter med FN og går til krig mot Irak. Da Bush sa at FN var blitt irrelevant, tok jeg det som en personlig fornærmelse. Problemet er at USA har blitt altfor overlegen som supermakt etter at den kalde krigen tok slutt. Norge burde aldri vært i Irak med styrker uten et rent FN-mandat, begynner Egge.

Som raskt presiserer at han ikke er anti-amerikansk. Men etter hans mening har USA fostret alt fra de beste demokrater og de mest intelligente menneskene – til de som representerer den nåværende presidenten med en indre sirkel av krigshissende rådgivere.

– 11. september var et sjokk for amerikanerne. Det er vanskelig for dem å fordøye at de ble angrepet på egen jord, det slår inn på det emosjonelle plan, sier Egge, som mener at dette har ført til en farlig ubalanse mellom fornuft og følelser i det amerikanske samfunnet.

– Det har vært lite analyse med fokus på hvorfor terrorangrepene skjedde. Ingen spør hvordan araberne har blitt behandlet opp gjennom årene, det har vært liten forståelse for hvordan de opplever verdensbegivenhetene, mener den pensjonerte generalmajoren.

– Helt vanvittig

Etter Egges mening er den eneste løsningen på Irak-krisen at FN får styringen og følger ambassadør Lakhdar Brahimis dialoglinje.

– USA har nærmest utløst en borgerkrig i Irak. Og nå blir soldater tatt som gisler, det er helt vanvittig, sier han.

At Norge har avvist FNs forespørsel om å sende fredsbevarende styrker til Sudan og Kongo, mens vi sier ja til USAs oppfordring om å bidra med soldater i Irak og Afghanistan, er en situasjon Egge liker svært dårlig:

– Jeg er meget bekymret over at vi stadig forskyver fokuset bort fra FN og mot USA-ledede militæroperasjoner. FN burde hatt en egen innsatsstyrke undere Sikkerhetsrådets kommando – en styrke som kan settes inn der det trengs. Tidligere visegeneralsekretæ i FN, Brian Urquhart, har tatt til orde for en FN-brigade på 6000 mann, hvor soldatene avgir sin nasjonalitet og tjenestegjør for FN. Men mange er redde for å gjøre FN for sterkt. USA ser på seg selv som verdenspoliti og vil ikke ha konkurranse.

– På tynn is

Egge synes heller ikke at Norges deltagelse i Afghanistan er på sin plass.

– Hvorfor skal Norge være der? Afghanistan ligger langt borte og er fjernt fra våre interesser. Vi kan ikke blande oss opp i alt. Verneplikten handler om å forsvare landet og dets grunnleggende verdier, sier han.

På samme måte mener han også at Natos opprinnelige formål trekkes ut til det ugjenkjennelige.

– Under den kalde krigen eksisterte det en konkret og forståelig trussel fra øst mot Nato-landene. Nå snakkes det om å sette Nato inn i Irak. Da er vi på veldig tynn is. Og den nye tanken om «out of area» – hvor er vi da, spør Egge.

Han forteller at mange innenfor Forsvaret er skeptiske til den nye linjen, akkurat som mange var skeptiske til at paragraf 5 om kollektivt selvforsvar i Nato-pakten ble utløst etter terrorangrepet mot USA 11. september.

– Vi må selvfølgelig ikke bli uvenner med USA. De er de eneste som har reell militær styrke til å komme oss til unnsetning, hvis det skulle være nødvendig. Men også når det gjelder Nato holder jeg på FN-linjen, sier den pensjonerte generalmajoren, og finner fram FN-charteret for å vise fram paragrafen hvor det står at intet tvangstiltak skal gjennomføres – verken av selvstendige nasjoner eller regionale organisasjoner – uten at FNs sikkerhetsråd har vedtatt det.

Veisperring

Det irriterer Egge at den første høytidlige seremonien ved innlemmelse av sju nye medlemsland i Nato ikke ble avholdt ved organisasjonens hovedkvarter i Brussel.

– Amerikanerne har blitt så egenrådige at den første seremonien i stede ble holdt på plenen utenfor Det hvite hus, sier han.

Det var da Egge var på det afrikanske kontinentet, nærmere bestemt i Kongo, at han skulle lære FNs eksperiment som fredsskaper å kjenne.

– Når soldater under krig kommer til en veisperring, vil de først forsøke å skyte seg gjennom sperringen. Hvis ikke det går, vil de tilkalle forsterkning – om nødvendig flyangrep – for å bombe seg gjennom veisperringen. En FNs fredsbevarende styrke, derimot, skal bruke minst mulig makt. For å komme gjennom den samme veisperringen vil det kanskje ta FN-styrkene tre døgn med forhandlinger og henvisninger til FN-resolusjoner, utdyper han.

Tre års fangenskap

Den pensjonerte generalmajoren er i dag ærespresident i Verdens krigsveteranforbund. Fra 1981 til 1987 var han president i Norges Røde Kors. Hans engasjement etter at han pensjonerte seg fra stillingen som kommandant på Akershus Festning i 1983 er ikke tilfeldig.

– I de årene jeg satt som politisk fange under krigen tenkte jeg ofte over hva det er som gjør at folk kan behandle andre så jævlig, forteller Egge.

Marerittet begynte med at han ble tatt til fange av tyskerne da båten han var med i på vei til England ble senket av eget mannskap 1. april 1942. Før den tid hadde han som motstandsmann deltatt i kampene i Sør-Norge, jobbet med etterretning i Nord-Norge og så vidt klart å unnslippe nazistene.

Med forliset i Nordsjøen startet tre års fangenskap, først en kort tid i en krigsfangeleir utenfor Bremen, beskyttet av Geneve-konvensjonene og besøk av Røde Kors.

– Men så ble jeg sammen med 150 andre nordmenn dømt til harde fengselsstraffer og sendt til Sonnenburg tukthus i Polen som Nacht und Nebel-fange. 43 døde av misshandling og sult før krigen var omme, forteller Egge.

Nacht und Nebel

I ett og et halvt år varte helvetestilværelsen for Egge på Sonnenburg. Verken familie eller noen annen fikk vite noe om han og hans medfangers skjebne. Før russernes krigsfront innhentet Sonnenburg, drepte nazistene 819 av tukthusets fanger, før de stappet Egge og de andre fangene som ble spart inn i kuvogner og sendt vestover.

Neste stopp ble Sachsenhausen. Men ikke i den «vanlige» konsentrasjonsleiren hvor over 2000 nordmenn satt innesperret. Som Nacht und Nebel-fange ble Egge puttet inn i en spesiell straffeleir innenfor hovedleiren, nok en gang uten kontakt med omverdenen. Der ble han satt til å prøve marsjstøvler for den tyske hæren, 45 kilometers gange på en spesiell bane hver dag.

– Det som ikke kan beskrives er den ekstreme sulten og angsten for ikke å overleve, minnes han.

Til slutt kom de hvite bussene fra Svenska Røda Korset og hentet Egge til et siste stopp i en konsentrasjonsleir i Danmark, før nazistene kapitulerte. Da han den 27. mai kom hjem sto moren hans med tårer i øynene og tok imot ham på Østbanehallen i Oslo. Verken hun eller andre ante om han levde eller hvor han hadde vært de siste årene.

Etter krigen ble Krigsskolen hans redning, med faste strukturer og øvelser i fri luft. Mange år senere ble Egge sendt til Harvard-universitetet i USA for å studere konfliktløsning.

– Der lærte jeg at Forsvaret bare er en av mange måter å løse konflikter på, sier den pensjonerte generalmajoren.

---
DEL

Legg igjen et svar