– Politikerne må på skolebenken

– I fjorårets valgkamp gjenoppdaget politikerne skolen, men de avslørte samtidig sine overfladiske kunnskaper, sier Rune Slagstad. I boka «Kunnskapens hus» tar han politikerne i skole.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Professor og forfatter Rune Slagstad skriver i boka at valgkampen 1999 ga oss en ny ABC: A)Skolen ble gjenoppdaget. B)De fleste politikerne manglet kunnskap om emnet. C)Den lave valgdeltakelsen ga entydig signal om manglende demokratisk engasjement i overflodsnorge.

ABC’en kan ved første øyekast virke en smule sprikende, men i følge Slagstad ligger det en 200 år gammel tradisjon skjult under ABC’en: Samspillet og balansen mellom politikk, økonomi og kultur. Den fulgte oss fra embetsmannsstaten via venstrestaten til arbeiderpartistaten. I dag er derimot «samfunsøkologien» truet, mener Slagstad. I boka er det spesielt Mjøs-utvalgets ferske innstilling til reform av de høyere utdannelsesinstitusjonene Slagstad angriper.

Utdanningsrevolusjon

– For å kalle noe et universitet må det være tre premisser tilstede. 1) Forskning. 2)Akademisk undervisning. 3) Klassisk og demokratisk dannelse. Mjøs-utvalgets innstilling fokuserer mest på akademisk undervisning, og altfor lite på forskning. Demokratisk dannelse sier den ingenting om. Nyttetenkningen står i sentrum, og det synes som om Mjøs-utvalget vil oppmuntre den trenden vi ser i dag: Universitetet som utdanningsfabrikker. Folk skal utdannes for å bidra til den økonomiske veksten, ikke nødvendigvis for å bli klokere og bedre samfunnsborgere, sier Slagstad.

Skal de siste to hundre årene i norsk historie fanges i ett ord må det være utdanningsrevolusjon, mener Slagstad. Århundrene har gitt oss større og mindre reformer fra universitetets start i 1811 – tre år før vi fikk vår grunnlov. Utdanningsrevolusjonen har vært preget av en brytning mellom det anglo-amerikanske og det tysk-kontinentale, mellom samfunnsnytte og samfunnsdannelse. Denne tradisjonen er kraftig utfordret med Mjøs-utvalgets innstilling, mener Slagstad.

Utdanningsideologene er i dag nesten utelukkende rettet mot det anglo-amerikanske hvor «skole-shopping» er et sentralt begrep: Fortest mulig ut og inn av den høyere utdanningen.

– 1968 var opptakten til et nytt kunnskapsregime, og innleder det jeg har kalt kunnskapsstaten. Norge har en unik mulighet, både på grunn av vår demokratiske tradisjon og vår rikdom, til å tenke progressivt, tenke nytt. Det gjelder ikke bare spørsmålet om universitet og høyskole, men samfunnet i sin helhet. Mjøs-utvalgets innstilling er for defensiv, og det er BI-ideologene som får siste ordet.

Samfunnsdemokratiet

-ÊOg du mener dette er grunnleggende nytt?

– ÊUtdanningsinstitusjonene er offentlige institusjoner som er forpliktet på to måter: Utdanne til arbeidslivet og danne til sivilsamfunnet. Det samfunnsdannende perspektivet har hatt en tendens til å forsvinne i komiteens utredninger. Dermed går man glipp av noe fundamentalt ved utdanningsinstitusjonene i vårt system, nemlig hvordan de er forbundet med samfunnsdemokratiet.

-ÊHistorieløst?

– Historieløshet er et bemerkelsesverdig fellestrekk ved reformskomiteene, fra Kleppe-komiteen på begynnelsen av 60-tallet til Mjøs-utvalget i våres. Periodens dominerende tenkemåte har vært den økonomiske, riktignok med en gradvis forskyvning fra det sosialøkonomiske til det bedriftsøkonomiske. Denne tenkemåten blir begrepsløs – og målløs – stilt overfor den identitetsstiftende samfunnsdannelsen.

– Så dette gjelder ikke bare universitetet?

– Markedet har ekspandert utover sine grenser. Den nye markedstenkningen fremstiller seg som objektiv – en nødvendig følge av den globale utviklingen. I realiteten handler det om ideologi: En forestilling om hvordan samfunnet bør være organisert.

Kunnskapsfabrikk

– Hvordan bør universitetet se ut.

– ÊUniversitetet er i dag blitt en konturløs kunnskapsfabrikk som produserer mye gjennomsnittlighet og, i perioder, arbeidsløshet på høyt nivå. Om denne utviklingen vedvarer undergraves universitetets rolle. Universitetene må i større grad utøve et akademisk lederskap i samfunnsdebatten og i samfunnslivet forøvrig. Og på en langt mer offensiv måte enn hittil. I Norge skal det imidlertid helst ikke være akademiske topper – vi foretrekker sportstopper, underholdningstopper og næringslivstopper. Det er et samfunn som forvitrer seg inn i den nye kunnskapsstaten som driver slik.

-Du har ikke noe til overs for ideen om å gjøre universitetene og høyskolene likere?

– Utbyggingen av distrikshøyskolene har utvilsomt hatt en viktig distriktspolitisk virkning. Men den sterke spredningen av knappe forskningsressurser har ført til en utarming som systemet knapt kan være tjent med. Universitetet skal være et arnested for det vitenskapelig fremragende. Høyskolen skal først og fremst gi profesjonsrettet utdanning, også der på et høyt nivå, men jeg er opptatt av å bevare mangfoldet og egenarten.

– Men er situasjonen tilfredsstillende i dag?

– De norske utdanningsinstitusjonene må reformeres til å bli attraktive kunnskapsinstitusjoner på et høyt nivå. Først og fremst faglig, men helt uvesentlig er heller ikke bevilgningene. Her er Norge, et av verdens rikeste land, etter hvert blitt en sinke – til globale forbauselse. I nordisk sammenheng ligger Norge på bunn når det gjelder forskningsbevilgninger, til tross for at de andre nordiske landene har hatt en langt mer anstrengt økonomisk situasjon. Norske professorer befinner seg i bunnsjiktet i europeisk lønnssammenheng. Det norske utdanningssystemet må fra topp til bunn utstyres med et økonomisk fundament som samsvarer med programerklæringene.

Moderne infrastruktur

– Politikerne snakker jo varmt om kunnskapssamfunnet, men det virker som om det er et sprik mellom ord og handling.

– Det snakkes for mye, og gjøres for lite. Kunnskapssamfunnet krever en moderne infrastruktur. Det er bare å bygge færre tunneler på Vestlandet, rette ut noen færre svinger, så har vi råd. Kanskje politikerne også burde tenke på utdanning som kommunikasjon, og ikke bare veier.

– Hva er kunnskapssamfunnets hovedutfordring?

– Utfordringen er konstitusjonell. Vi må reformulere kunnskapsstatens samfunnskontrakt. Det dreier seg om å skape en ny samfunnsorden, et nytt regime, med kunnskapsinstitusjonene som sentrale aktører. Kunnskapsstaten har informasjonssamfunnet som forutsetning, og her må utdanningsinstitusjonene bidra til å omskape den fragmenterte informasjonen til innsikt, avslutter Rune Slagstad.

---
DEL

Legg igjen et svar