– Vi løp inn i ambassaden

Da Ernesto Rojas høsten 1973 satt i flyet og ventet på friheten og take off fra Santiago, kom noen soldater inn i flyet og pekte på ham: – Du må bli igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag 11. september 1973: Ernesto Rojas var 23 år gammel og kommunist. Hans daglige jobb var i Statistisk sentralbyrå i Santiago. I det skjulte arbeidet han for Allende-regjeringen ved å pleie kontakt med de demokratiske kreftene i militæret.

Den morgenen, på vei til jobben, startet kuppet, ledet av general Pinochet. Ernesto så tanks og soldater i gatene. Veier var sperret av. Parlamentet ble bombet fra lufta. President Salvador Allende holdt sin siste tale på radio hvor han ba folket ikke gjøre motstand.

Et vondt syn for en som hadde jobbet hardt for Allendes sosialistiske eksperiment. Men Ernesto ble ikke overrasket over synet som møtte ham i gatene.

– Mine venner i militæret hadde advart meg fire dager tidligere, på fredagen, om at kuppet allerede hadde startet innenfor militæret, minnes han.

De nærmeste dagene ble som et mareritt for Ernesto. Dag og natt forsøkte han å overbevise partiet sitt og Allende-regjeringen om at kuppet var rett rundt hjørnet. Men ingen ville høre på ham.

– Til slutt mente de at jeg hadde blitt helt venstreekstremist. På søndagen, to dager før kuppet, ble jeg sparket fra partiet, forteller Ernesto.

Da han på kuppdagen nådde jobben, møttes alle ansatte for å diskutere situasjonen. Sosialistene mente at alle burde gå hjem.

– Men da reiste en kvinne seg – hun var sosialdemokrat – og sa at hun som mor visste at dette var en avgjørende time for Chile, at vi alle burde bli og hjelpe landet, forteller 53-åringen.

Kvinnens ord snudde stemningen. Alle bestemte seg for å bli på sin post.

– Vi ville gjøre noe, på samme måte som da folket mobiliserte og stoppet kuppforsøket noen måneder tidligere, 11. juni. Men vi hadde ikke lenger noe lederskap, sier Ernesto.

Midt på dagen vendte Pinochet våpnene mot arbeiderne i fabrikkene. Militæret hadde tatt kontrollen over media. Portforbud ble innført fra klokka tre på ettermiddagen, og folk ble truet med å bli drept hvis de ikke dro hjem.

– Til slutt måtte vi løpe for livet for å komme oss i skjul, minnes Ernesto.

Det siste stedet han kunne løpe til, var hjem til familien. Ernestos bestefar og far var også politisk aktiv i fagforeningsarbeid på venstresiden, og et mål for juntaens soldater.

– Kvelden gikk med til å lete etter partikamerater som vi visste ville bli drept, gjemme dem på trygge steder og selv holde oss i skjul.

Dagen etter startet med at Ernesto klippet håret og fant framt slips og dress. Han ler høyt når han minnes hvordan det var om å gjøre å se ut mest mulig som en ufarlig middelklasseborger. I det hele tatt ler Ernesto godt og mye når han forteller sin dramatiske historie fra kuppdagene. Reaksjonen, med ukontrollert skjelving, paranoia og mareritt, innhentet ham først da han kom seg i trygghet i utlandet.

– I den tiden, med alle farene vi ble utsatt for, ble jeg et annet menneske med masse sarkastisk, men dempet humor. Vi måtte bruke humor for å takle situasjonen.

I flere uker etter kuppet holdt Ernesto og faren seg i skjul. Nøyaktige datoer og hendelser er borte, alt ble hyllet inn i en tåke. I slutten av september en eller annen gang fikk han beskjed fra noen av vennene han hadde innenfor militæret at han måtte komme seg ut av landet for å berge livet.

En dag Ernesto og faren ikke hadde noe sted å gjemme seg, lette de etter en ambassade å søke tilflukt i. Først tok de veien til den meksikanske ambassaden, men den var omringet av Pinochets soldater.

Rett før portforbudet begynte kom de tilfeldigvis forbi den svenske ambassaden. Som ved et under sto porten åpen, ingen soldater var å se.

– Spontant hoppet vi ut av bilen vi satt i og løp inn porten. Ikke før hadde vi kommet innenfor og vakten stengte porten bak oss, så kom soldatene og stilte seg opp utenfor. Antagelig hadde vi helt tilfeldig kommet til ambassaden akkurat da det var vaktskifte, ler Ernesto.

Ernesto og hans far tilbrakte fem-seks uker under ambassadenes vinger, først i den svenske, så i den meksikanske. Begge ambassadørene er for ham helter, mennesker som hjalp tusener av chilenere i eksil.

Dramatikken var dog ikke over. Den dagen han og hundre andre chilenere med FNs beskyttelse skulle transporteres ut av landet, kunne det ha gått galt.

– Da vi kom til flyplassen i Santiago, møtte jeg først bare vennligsinnede soldater som jeg kjente. De var glad for at jeg skulle få slippe ut av landet. Men da vi satt i flyet og ventet på take off, kom plutselig Pinochets soldater inn i flyet. De sa at tre personer ikke fikk reise allikevel. En av dem de pekte på var meg, forteller Ernesto.

Hans skjebne ble reddet ved at soldatene på flyplassen, de som Ernesto kjente, brøt inn og sa at det var dem som hadde kommandoen på flyplassen. Ernestos venner vant maktkampen, og Ernestos frihet var sikret.

– Minutter før flyet tok av, kom en av de vennligsinnede soldatene inn i flyet og sa: Snart tar vi makta tilbake fra Pinochet, smiler Ernesto.

---
DEL

Legg igjen et svar