Lærdommen utenfra

President Mugabe prøver å vinne stemmer ved å reorientere sitt parti. Men det er kun ved å endre retning på hele det politiske systemet at Zimbabwe kan oppnå demokrati.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ethel Irene KabwatoSend din reaksjon til debatt@nytid.no


Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og ulike mediefrihetsprosjekter. Hun leder også det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Kabwato skriver eksklusivt for Ny Tid.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



«Nå som vi har skjønt hvor regnet begynte å treffe oss, må vi orientere oss mot et annet sted» Zimbabwes president, Robert Mugabe, etter et sitat av den nigerianske forfatteren Chinua Achebe.


Harare, Zimbabwe. Det ovenstående sitatet ble framført av presidenten på den årlige forskningskonferansen «Research and Intellectual Expo» i Harare i september. Jeg må innrømme, som en av konferansens deltakere, at jeg var imponert over president Robert Mugabes veltalenhet og av at han siterte bøker av forfattere jeg selv studerte da jeg gikk på skolen.

Men dette sitatet har snudd seg for å hjemsøke presidenten og den politiske ledelsen, i kjølvannet av flere internasjonale hendelser den siste tiden: Valgene i USA og Venezuela, og endringen av ledere i Kina.

Det er viktig å merke seg at det tidligere regjeringspartiet i Zimbabwe, ZANU PF, er begeistret for Obamas gjenvalg. De refererer til og med til USAs statsoverhode som deres «venn». Likevel ser det ut til at selv om politikere her til lands har lært seg litt om demokrati og verdien av frie og rettferdige valg, har ikke USA-valget hatt så mye å si for Zimbabwes befolkning. De fleste føler at Obama gjorde lite for Afrika de første fire årene.

ZANU PF har kanskje uttrykt entusiasme for Obamas seier. Men det er fremdeles en mørk sky av nag innad i partiet på grunn av sanksjonene den forrige amerikanske presidenten, George W. Bush, innførte. Sanksjonene står fremdeles ved lag, men det er tydelig at Mugabes parti ser demokratene i USA som et mindre onde enn republikanerne.

I oktober vant Venezuelas president Hugo Chavez, som er 58 år og fremdeles kjemper mot kreften, nye seks år i presidentstolen. Han slo sin yngre rival, 40 år gamle Henrique Capriles, med mer enn 1,5 millioner stemmer.

Valget i Venezuela hadde hele 80 prosent deltakelse. ZANU PF, som også bekjenner seg til en revolusjonær sosialistisk agenda, har nok kjent moralen øke etter dette. Mugabe og Chavez har begge gjort seg bemerket for kraftig antikapitalistisk retorikk rettet mot vestlige land.

Tar ikke lærdom

Det interessante med politikk i Zimbabwe er at mens Mugabe forsøker å «reorientere» seg selv og partiet, har de to partnerne i Den nasjonale enhetsregjeringen ikke tatt noe som helst lærdom fra valgene i USA og Venezuela.

Mens president Mugabe har iverksatt en kampanje for å sanke stemmer på landsbygda, der ZANU PF har en viss støtte, har rivalpartiet Movement for Democratic Change (MDC-T) henvendt seg til diasporaer i utlandet for at de skal komme hjem og stemme.

Å sende partileder Morgan Tsvangirai på utenlandsturné kommer til å koste MDC-T en formue – i tillegg er det blitt bestemt at de som bor utenlands ikke lenger skal være stemmeberettiget. De fleste av dem har uansett ikke råd til å komme tilbake for å stemme.

Om de to fløyene av MDC skal klare å vinne valget i mars, er de nødt til å mobilisere folk på bygda til å delta, og til å stemme på den lederen de vil ha.

Akkurat som Chavez, har ZANU PF over mange år vunnet de fattiges hjerter og sinn ved å love dem eierskap til produksjonsmidler og ved å gjennomføre landreformer. Selv om disse reformene har fått mye kritikk for å være kaotiske, har ZANU PF benyttet seg av et trumfkort: Nasjonaliseringsprogrammet.

Dette gjør at alle utenlandske selskap må avse 51 prosent av sine inntekter til regjeringen. Det hevdes at Chavez vant i Venezuela på grunn av ulike reformprosjekt som alle var finansiert av oljeinntekter.

Kina-besøk

Det kinesiske kommunistpartiets 18. nasjonale kongress, som ble avsluttet den 14. november, har utvilsomt også vekket interesse både i Venezuela og Zimbabwe. Kinas president Hu Jintao vil gi fra seg makten til hans arvtaker Xi Jinping.

Ironisk nok kom Mugabe inn på sitt besøk i Kina på 1980-tallet, da han holdt tale på forskningskonferansen. Han fortalte at han hadde lest og beundret Mao Zedong, og at ZANUs frigjøringsgerilja, ZANLA, hadde fulgt Maos læresetninger til punkt og prikke.

Da Mugabe besøkte Kina, oppdaget han at statslederen Deng Xiaoping (1904-1997), som han alltid hadde tenkt var for liberal, var i full gang med å gjennomføre reformer.

Deng reverserte Maos kulturrevolusjon da han kom til makten i 1978. Han aksepterte lån fra utenlandske stater og banker. I 1980 ble Kina medlem av IMF og Verdensbanken. Skattene ble senket for å stimulere effektivitet og produksjon.

I 1979 nådde kornproduksjonen et tak, og flere bønder fikk mer å rutte med. I Beijing ble det snakket om «Demokratiets vegg,» hvor befolkningen kunne henge opp plakater for å uttrykke sine meninger.

I talen fortalte Mugabe at han hadde spurt Deng Xiaoping hva som hadde skjedd med den maoistiske revolusjonen, og fått til svar at om en nasjon skulle kunne drives framover, måtte den kvitte seg med reaksjonær politikk. Deng er senere blitt sitert med følgende utsagn: «Reform er Kinas andre revolusjon.»

Likestillingsaktivisme

Hjemme i Zimbabwe har Mugabe flere ganger satt i gang «reorientering» for å skape inntrykk av at partiet hans omdefinerer sin plass i Zimbabwes politikk, og han iverksetter reformer. Men de fleste av innbyggerne har måttet finne seg i at dette medfører kaos og mangel på tjenester fra staten, med det resultat at det offentlige er helt paralysert.

Derfor har vi også forstått at en slik «reorientering» betyr at folket nå må jobbe sammen, på tvers av skillelinjer, for å oppnå et felles mål.

November er en veldig viktig måned i det sørlige Afrika, fordi vi nå feirer 16 dager med likestillingsaktivisme. Vi håper at vi i løpet av disse 16 dagene kan få sivilsamfunnet, myndighetene og andre interesserte til å komme sammen og diskutere uten vold.

Om vi alle kan bli «forandringen vi har lyst til å se», kan vi begynne å håpe på et demokratisk valg i Zimbabwe. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.11.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL