Med hånd om tidsånden

Susanne Sundfør og Bertine Zetlitz, begge ute med ny plate, treffer oss lyttere midt i tiden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Standard. Etter et år som må være enhver PR-strategs drøm, er Bertine Zetlitz klar for det mediet der vi liker henne best: På plate. Deltakelse i tv-suksessen «Hver gang vi møtes» og som dommer i musikkprogrammet «Idol» gjenintroduserte henne til oss etter den lange ventetiden.

Det er fem år siden hennes siste utgivelse, samleplaten In My Mind og seks år siden studioalbumet My Italian Greyhound, men Bertine har på ingen måte blitt stillestående av den grunn.

Det har alltid vært slik med denne dama, hun har alltid hånden på pulsen, et blikk rettet framover. Hun er god til å plassere seg og musikken hun gir ut, midt i tiden vi lever i. Også Electric Feet føles tidsriktig.

Med hver av hennes tidligere utgivelser har hun gitt et innblikk i popmusikkens vei framover, men hennes innflytelse på samtidige popartister må ikke undervurderes. Zetlitz setter en ny standard med hver plate, for seg selv og for hennes popkollegaer.

Som den popvisjonæren hun er, har hun også valgt seg kunnskapsrike og visjonære samarbeidspartnere. Samsaya gjester den første singelen, «Electric Feet» og gir oss gode grunner til å glede oss til hennes eget albumslipp i mai. Det er en god danselåt med en kald vokal fra Zetlitz opp mot en særegen og velplassert Samsaya.

Zetlitz briljerer med vellagde melodier og interessante tekster. Noen ord og fraseringer låter bedre i en låt enn andre og hun er flink til å finne gode kombinasjoner, som i «Pop, Pop, Pop» og «One In A Million».

Bak produksjonsspakene står Fred Ball. Ball kler, som alltid, Bertine godt. Han jobbet med Zetlitz også på hennes forrige to plater, men også beatmaker og DJ Nasty Kutt, hiphopveteranen Tommy Tee og jazzmusiker og produsent Morten Qvenild.

Electric Feet kiler i dansefoten og låter som «Pretend To Dance» og «Electric Feet» med Samsaya treffer spesielt godt.

Susanne Sundfør

Hva skulle hun gjøre etter 2010s The Brothel? Det kritikerroste og mestselgende albumet dét året ristet i landet for to år siden og satte et samlet musikknorge i et felles hakeslepp.

Susanne Sundfør tok for alvor podiet som ledende låtskriver og sanger, samtidig som hun markerte seg politisk når hun takket nei til Spellemannsprisens «Årets kvinnelige artist»-nominasjon.

I et presseskriv stod det at «Sundfør begrunner dette med at en slik nominasjon ikke er mulig i forhold til hennes personlige holdninger. Hun ønsker at ethvert samfunn skal ha en tilnærmelse og forhold til kunst som ikke innebærer et kjønnsperspektiv». Sjansene er store for at Sundfør må takke nei til Spellemann i år også, om de ikke endrer kategoriene.

Susanne Sundførs nye plate The Silicone Veil er nemlig et nydelig album, på sin egen måte. Som med alle Susannes plater kjennes det ved gjennomlytting som om en lytter til framtiden. Musikken og ideene føles nye og store, og passer således svært godt til det store lerretet.

Førstesingelen «White Foxes» er passende nok skrevet til filmen «Verden Venter» som kommer i 2013, og hvor Sundfør spiller seg selv i en scene. Susannes stemme er utrolig ekspressiv og følsom, det være seg hun synger mykt eller med kraft. Det er et under å høre alt hun kan gjøre med den, uten at det blir for mye.

Det handler om apokalypse, død, kjærlighet og snø, som Sundfør selv uttrykker det. Den er på ingen måte tematisk en munter plate, men produksjonene glimter allikevel til med gløtt av håp. De tidvis fortvilede tekstene bæres fram av meningsbærende toner som holder lytteren oppe når Susanne ber oss ta innover oss det som skjer rundt oss.


The stars are dull. Arching the sun.
It’s getting late. They’ve chained the moon.
Now bet your coins.
Tapando la cara con la muleta.
The sun never rises on a matador.

Susanne Sundfør,
«Can You Feel The Thunder»

Plata er skrevet og komponert av Sundfør og produsert og arrangert sammen med Lars Horntvedth fra blant annet Jaga Jazzist og National Bank.

Varselsskudd

Ukens varselsskudd lyder denne uka om en artist fra de britiske øyer med enorme tilknyttede forventninger. Det skjer store ting innen soul og R&B om dagen, med artister som Frank Ocean i spissen. Fra England kommer denne uka en mann som kan bli et viktig ankerpunkt på denne siden av Atlanteren.

Med en urban og moderne produksjonsevne, en svært suksessrik låtskriverkarriere og med «electro-house» og «dubstep» i bånn, er Labrinth en mann for den svarte urbane musikkens framtid.

Til tross for sine 23 år, har han rukket å produsere låter i åtte år for artister som Professor Green, svenske Ola Svensson og Loick Essien. De siste årenes samarbeid med rapperen Tinie Tempah, både på produksjonssiden og som gjesteartist, gjorde «talentshowguru» Simon Cowell interessert og han signerte Labrinth på sitt merke, Syco.

Plata Electronic Earth gjestes av artister som Tinie Tempah og stjerneskuddet Emeli Sandé og tre singelutgivelser har bare gjort musikkskribenter verden over mer interessert i denne unge briten, som forøvrig gjester Hovefestivalen denne sommeren.

Det er ikke dagligdags å finne det moderne, det tidsriktige og det virkelig kvalitative i dagens musikkutgivelser. I strømmen av plater vi står midt i hver uke, gjennom hele året, kan det være vanskelig å plukke ut de virkelig gode, og ikke minst, de som virkelig fanger tiden vi lever i og tiden vi skal inn i.

Susanne Sundfør og Bertine Zetlitz har svært ulike musikalske perspektiver, men er på hver sin måte dyktige til å fange tidsånden. På samme måte er det interessant når en ny generasjon artister og produsenter trer fram i søkelyset og baner nye veier for sjangre som har gått seg litt vill i strømmen. Labrinth er framtiden, og den ser lys ut. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 30.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL