– Dreper oss langsomt

- Hvis vi forbys arbeid, studie og familiegjenforening, er det som å bli drept daglig, sier kurdere som venter på UDIs dom.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.04.2001

Den 27 år gamle asylsøkeren tør ikke tilkjennegi sin identited. Han er irakisk kurder og flyktet fra Kurdistan og kom til Norge i mai 1999. Snart to år senere vet han fremdeles ikke om han får bli her i landet.

– Det tok fire måneder fra jeg kom til Norge, før jeg ble innkalt av politiet til intervju. UDI avslo søknaden min om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Men fordi det ikke var mulig å sende meg tilbake, fikk jeg ett års midlertidig oppholdstillatelse. Den 13. april i i år gikk tillatelsen ut. Nå har jeg ventet og ventet i to år, du kan jo prøve å tenke deg selv hvordan det føles, sier han.

Sammen med Kamil Ahmed Faraj, leder for Den irakisk kurdiske asylsøker- og flyktningeorganisasjon i Norge (IKAF), forteller 27-åringen om frykten og nervøsiteten blant kurderne som i løpet av et par uker får sin fremtid beseglet av UDI.

Drap og terror

– Da jeg var i politi-intervjuet, sa de at de visste hvordan forholdene var i Nord-Irak, og at jeg skulle fortelle om min personlige situasjon. Men da jeg fikk avslaget fra UDI, viste de til den generelle situasjonen i Kurdistan, sier 27-åringen.

Han og Kamil Faraj er meget kritisk til UDIs vurderinger av forholdene i Nord-Irak.

– Området er som et hus uten vinduer og dører. Det er ikke underlagt irakisk styre, er ingen egen stat, men styres av militsiaen, forklarer Faraj.

Han viser til Patriotic Union of Kurdistan (PUK) og Kurdish Democratic Party (KDP), de to største rivaliserende partiene i Nord-Irak.

– PUK og KDP gjør alt i sin makt for å nå sine mål og terroriserer folk i kampen om få kontroll over området. Partiene har vekselsvis tilkalt hjelp fra tyrkerne, iranerne og til og med Saddam Husseins tropper for å myrde kurdere som ikke er på deres side, forteller Faraj.

– Vil ikke bli drept

Da tilkalte lederen i KDP Saddams styrker for å massakrere PUK-tilhengere. De sistnevnte flyktet til Iran og hentet militær hjelp derfra og slo tilbake.

– Men hvor var USAs fly som skulle beskytte oss da Saddams tropper drepte for fote? Hvor var USA da iranske styrker gjorde det samme? Og hvor er de når tyrkiske fly bomber kurdere i Nord-Irak, spør Faraj, og mener at Norge lukker øynene og ikke anerkjenner problemene i Kurdistan.

– Jeg er medlem av et kommunistisk parti. PUK og KDP forsøker hele tiden å motarbeide oss og drepe oss. Jeg har livet kjært og vil reise tilbake for å bli drept. Kanskje dette høres ut som en film, men kurderne betaler dyrt med vårt eget kjøtt og blod, utdyper den 27 år gamle kurderen.

Hjemsendelse umulig

Avtalen inngått mellom KDP og PUK i Washington i 1998, flyforbudsonen som USA og Storbrittania håndhever og en FN-rapport.

– UDI sier det er trygt i Kurdistan. Men i morgen kan Saddams styrker komme og massakrere på nytt, i morgen kan tyrkerne komme og bombe, i morgen kan borgerkrigen mellom KDP og PUK blusse opp på ny, sier Faraj.

Organisasjonen IKAF ble startet i juli 1999 som en reaksjon mot den gang statssekretær Atle Hammers pressemelding.

– Jeg var på asylmottak da meldingen kom om at Hammer mente at Kurdistan var trykt, og at vi derfor kunne sendes tilbake. Vi bestemte oss for å organisere oss og arrangerte den første demonstrasjonen i protest mot Hammers uttalelser den 1. august. Etter demonstrasjonen forandret han litt mening; han sa fremdeles at det var trygt i Nord-Irak, men at det ikke var mulig å sende oss dit, minnes Faraj, som selv har fått opphold på humanitært grunnlag.

Langsomt drap

Siden har IKAF gjentatte ganger organisert demonstrasjoner og arbeidet for at UDI og norske myndigheter skal forstå at det ikke er trygt i Kurdistan. I mars i fjor sørget IKAF for at 4500 kurdere på asylmottak rundt omkring i Norge aksjonerte.

Men vi er veldig opptatt av å arbeide på en sivilisert og demokratisk måte, og støtter ikke voldelige demonstrasjoner og knusing av vinduer, understreker IKAFs leder.

Nå i skjebneukene for de drøyt 2000 irakiske kurderne, appelerer han til norske frivillige organisasjoner om å støtte deres kamp for å få lov til å bli.

– Hvis UDIs avgjørelse er at vi ikke får lov til å arbeide, studere eller gjenforenes med våre familier, og at vi dermed blir presset tilbake til asylmottakene, er det som å drepe oss dag for dag, legger 27-åringen til.

– Og da får Carl I Hagen viljen sin. Et asylmottak er som et fengsel med noen fasiliteter, det sa jeg til statssekretær Einar Gelius da vi var i møte med ham på tirsdag, forteller Faraj.

– Ikke lek med skjebnen vår

Både 27-åringen og Kamil Faraj kom til Norge ved hjelp av menneskesmuglere. Ingen av dem har noe rosenrødt forhold til denne bransjen, og vet at de kan gå over lik for å tjene gode penger.

– Men svar meg på hvordan man skal klare å komme til et trygt land uten å bli smuglet? Alle kanaler hit er jo stengte. Sånn sett er menneskesmuglerne de eneste som hjelper oss i en håpløs situasjon, understreker Faraj.

De har et håp om at UDI vil gi alle de 2000 irakiske kurderne et positivt svar og en trygg beskyttelse i Norge.

– Men ikke lek med skjebnen vår. Hvis det virkelig er slik at Norge ikke vil ha kurdere i landet, så si klart ifra om det og ikke stu oss inn på asylmottakene uten jobb og fremtid, avslutter Faraj.

Gratis prøve
Kommentarer