Svak kritikk av viktig pressekritikk

Norges mektigste pressefolk har unisont fordømt journalistikklektor Nazneen Khan-Østrems kritikk av Presseforbundets leder. Slik viser lederskribentene hvorfor norske medier sliter med punkt 1.4. i Vær Varsom-plakaten.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 03.09.2010: Høyskolelektor i journalistikk, Nazneen Khan-Østrem, har gjort et modig forsøk på å gå i rette med norsk presses ofte diskutable framstillinger i muslim- og innvandringsdebattene.

Det har hun gjort i et grundig essay i Samtiden, der hun tar for seg Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, og hans uttalelser det siste tiåret. Blant annet denne oppfordringen fra norsk presses fremste talsmann de siste 15 årene:

«Vi behøver noen som våger å si i fra, som tør å si til de fredelige, anstendige muslimer at de er nødt til å ta et valg, at ytringsfrihet er prisen de må betale for å dyrke sin tro her i landet. Liker de det ikke, får de reise.»

Kritikken fra Khan-Østrem er mer faglig, grundig og konkret enn de fleste andre angrep som kommer innenfor kultur- og mediefeltet til daglig.

Likefullt har Khan-Østrem, med internasjonal høyere utdanning og lang erfaring innen norsk presse, høstet en enorm kritikk.

Hun skrev blant annet at «kjernen er imidlertid at generalsekretæren for norsk presse skal være en vokter alle kan ha tillit til ( …) Bare slik kan vi åpne opp et rom for dialog og kunnskapsutveksling».

Disse ord får Dagsavisen til på lederplass (28.08.) å påstå at lektoren «misforstår… fundamentalt. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund er ingen inkluderingsminister. Per Edgar Kokkvolds jobb er å være en kompromissløs forsvarer av ytrings- og pressefriheten. Den jobben skjøtter han godt.»

Akkurat, så vet man det. Debatten avsluttet. Dagsavisen understreker sin fullstendige habilitet og nøytralitet ved å understreke at «Dagsavisens gamle utenriksredaktør er en mann med sterke meninger…»

Kommentator Kjetil Wiedeswang i Dagens Næringsliv skriver samme dag under tittelen «Belastningen»:

«I disse rundene har Per Edgar Kokkvold i all hovedsak spilt sin generalsekretærrolle korrekt og gjort fornuftige avveininger som forsvarer av ytringsfriheten. Nazneen Khan-Østrem er i sin fulle rett til selv å bruke ytringsfriheten. Men hun risikerer å fremstå som en belastning for Journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo.»

Så mye for den åpne og redelige debatt.

Aftenposten finner det også nødvendig å forsvare sin fremste talsmann på lederplass:
«Mye av den kritikken hun selv retter mot Kokkvold, mangler forståelse for de situasjoner
hans uttalelser har vært en kommentar til. Kokkvold har uttalt seg i situasjoner hvor
ytringsfriheten er satt under press, og han har gjort det prisverdig tydelig.»

Mens VG, under tittelen «Bomskudd», roser sin generalsekretær 30. august:

«… heller enn å svare avsenderen eller budbringeren med vold og trusler, har han takket
Khan-Østrem for oppmerksomheten og forsøkt å argumentere saklig for sitt syn ut fra
sitt ståsted. Dette er ytringsfrihet i praksis, en gjensidig rett til å kritisere, ironisere og
til og med støte. Vi kan vanskelig forstå at en høyskolelektor i journalistikk anser dette
som et problematisk prinsipp.»

Slik går det når noen for første gang tar opp pressens talsmann og dennes rolle. Det
er verdt å merke seg at det er mest pressen selv som viser slik enorm motstand mot å
drøfte sin egen rolle.

De hysteriske og unisone reaksjonene på den faglige kritikken, vel å merke hovedsakelig skrevet av kolleger og menn i samme aldersgruppe som Kokkvvold, synes snarere å vise at Khan-Østrem må ha tråkket på noen viktige og ømme tær.

Kritikken av kritikeren reiser også spørsmålet om hvorvidt pressen har gjort nok for å følge Vær Varsom-plakatens punkt 1.2. de senere år, for ikke å si nå:

«Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Samtidig er det grunn til å minne om det kanskje mest forsømte punkt på plakaten, nemlig punkt 1.4.:

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Samtiden-teksten viser at det her er brøytet ny vei i den norske ytringsfrihetsdebatten. Det er mest journalistenes og redaktørenes problem at det er en ung journalistikklektor som må reise viktige spørsmål for dem.

---
DEL