Obama anklages i Norge for å være «ærlig» i moskésaken. Man bør jo heller tale strategisk for å være politisk korrekt. Fordi kunnskapen om vår sammenfiltrede verden er forsvunnet.
Send din reaksjon til: debatt@nytid.no
www.twitter.com/DagHerbjornsrud
Debatter. Selvfølgelig skjedde det på fredag den 13.
Da ytret USAs president, Barack Hussein Obama, ordene som hans politiske motstandere nå trykker til sitt bryst – på begge sider av Atlanterhavet. Det skjedde da han talte ved Det hvite hus’ iftartilstelning, altså måltidet som holdes når fasten brytes på kvelden under Ramadan.
Obama inngikk i en tradisjon holdt i Washington siden Thomas Jeffersons dager for over 200 år siden, nesten siden Marokko i 1776 ble første land i verden som anerkjente USAs uavhengighet. Og Obama sa:
«La meg være tydelig: Som borger, og som president, mener jeg at muslimer har den samme rett til å praktisere sin religion som hvem som helst andre i dette landet. Det inkluderer retten til å bygge et bønnested og et samfunnssenter på privat grunn på Manhattan, i samsvar med lokale lover og tillatelser. Dette er USA, og vår forpliktelse til religionsfrihet må være urørlig.»
Slik gjorde Obama noe viktig for vår tid. For det første var han ærlig. Og for det andre forsvarte han minoritetenes rettigheter i en tid når det er majoritetens følelser som styrer debattstormene. Obama våget å uttale seg i en betent sak: Det å la muslimer få bygge en ny moské i Park Place 51, 200 meter fra Ground Zero hvor Al-Qaida styrtet sine flyinn i World Trade Center.
Jøde som urixminister
Egentlig burde uttalelsen være ukontroversiell: New Yorks byantikvariske komité vedtok 3. august enstemmig ikke å frede den terrorskadede bygningen, som heller ikke kan sees fra «nullpunktet». Verdensmetropolens jødiske ordfører, Michael Bloomberg, har støttet prosjektet, slik også et flertall på selve Manhattan gjør. Prosjektet «Cordoba House» er da heller ikke kun et bønnested, men er planlagt også som samfunnshus med svømmehall, treningssenter og kunstgalleri.
Huset er oppkalt etter byen Cordoba, i dagens Spania, som på 900-tallet var under arabisk styre og hadde verdens største bibliotek. Det var den gang en jøde ble utenriksminister i det flerkulturelle kalifatet uten kontroverser. Nå vil de høyrøstede ha oss til å tro vi har valget mellom pest og kolera. Cordoba- prosjektet kan synes som håpets tegn i koleraens tid.
Vi lever i i en tid preget av koleriske misforståelser. Derfor er det så lett å la seg forarge, sammenblande Osama bin Ladens religionsfanatikere med såkalte hverdagsmuslimerhvorav flere også ble drept under 11. september-angrepet. Derfor er New York-moskeen blitt den mest omtalte på norske avisers nettsider, der et klart flertall er mot nybygget.
Men skal vi ta denne fryktlogikken over på andre saker, så burde vi jo også forby moskeer i London på grunn av 7/7-angrepet i 2005. Og nye kirker i Berlin på grunn av den kristne Hitlers Holocaust. Eller forby Levi’sjeans i Bagdad på grunn av George W. Bush’ Irakinvasjon. Og hvem ligner vi på da?
Nei, det er i sekulære samfunn vi trenger politiske ledere som tør å heve seg over våre urinnstinkter. Obama var både ærlig og modig. Hadde vi bare hatt slike statsledere i Norge. Men i kontrast til Obama lar statsminister Jens Stoltenberg populistene nekte minoritetskvinner å bli politifolk, hvis de har et tøystykke på hodet. Her til lands forbyr stortingsflertallet den jødiske minoriteten å slakte på koshervis, av hensyn til døende dyr.
Stoltenbergs tenkemåte
Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes skrev tirsdag at «en politiker som ikke forstår sprengkraften i symboler, har lite forstått.Obama har avslørt en stor sprekk i sin politiske rustning». Aftenposten mener at Obama «har begått en politisk dumhet» og at han «burde rett og slett latt være å komme inn på striden, fordi den virvler opp så mange følelser».
Men dette virker som stoltenbergsk tenkemåte. Obama har gått foran ved å ta opp en kontroversiell følelsessak, når de berører noe grunnleggende i et demokratis eksistens.
I slike stunder trenger vi ikke feige politikere, som tenker strategisk og «politisk korrekt», men ærlige, lovorienterte og prinsippfaste politikere. Og vi trenger medier og en offentlighet som ikke premierer ekstremisme i tale eller handling.
Det er som Bushs tidligere rådgiver, Mark McKinnon, sier om den hissige motstanden mot å la andre enn bin Laden få vise fram muslimenes ansikt: «Slik er vi med på å forsterke Al-Qaidas budskap om at vi er i krig med muslimene.» Vi har kopiert bin Ladens forestillingsverden.
Et grunnleggende problem synes å være at vi har tapt tidligere tiders kunnskap om en verden skapt av gjensidig påvirkning og utveksling. Derfor kan Aftenpostens kommentator Jan E. Hansen i sommer komme på trykk med på påstander om at «hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier…»
Platons Egypt-hyllest
Slik går det når Hansen ikke kjenner til at Platon i dialogen Timaios for 2300 år siden hyller egypterne og «orientalerne» for den visdommen de lærer grekerne opp i.
Slik går det nå vi har glemt at Dante i Den guddommelige komedie roser muslimske Ibn Rushd, som «den fremste Aristoteles-kommentatoren », slik også Rafael gjorde i sine malerier på 1500-tallet.
Slik går det når selv vår tids mest «dannede» ikke kjenner til at Voltaire på 1700-tallet så til Kinas sekulære maktfordeling og skolesystem da han startet kampen mot Kirkens makt i Europa. Og når kunnskapen har forsvunnet om at World Trade Center ble bygget av japansk-amerikanske Minoru Yamasaki, Saudi-Arabias hoffarkitekt, som en hyllest til Mekka og med tvillingtårnene som to minareter.
Slik kan det gå når triumfalismen vinner: Vi blir alle tapere.