Derfor bør SV ut

Etter den siste ukas debatt om monstermaster er det ikke lenger et spørsmål om SV bør ut av Stoltenbergs regjering. Spørsmålet er når det skjer. Og hvordan.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Nederlag. Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg klarte tirsdag det kunststykket både å kommunisere forsøksvis retrett fra, og forsvar av, det famøse regjeringsvedtaket 2. juli: Da den rødgrønne regjeringen vedtok å bygge 45 meter høye kraftmaster gjennom Hardanger fra Sima i Eidfjord til Samnange, for slik å sikre strøm til oljeplattformer i Nordsjøen.

Statsministeren maktet på vanlig stoltenbergsk vis klarte å si både «ja, nei og kanskje» til hva som kommer til å skje. For det er vel å merke ikke sikkert at det blir noen sjøkabler. Fristen for en utredning er 1. februar. Regjeringssjefens frist er en annen.

Saken i seg selv er kanskje ikke så stor for de som ikke har bakgrunn fra den vakre vestlandsnaturen. Klimaendringene er da også et langt større globalt og nasjonalt problem enn denne opprinnelige lokale miljø- og estetikksaken.

Men Hardanger-saken sier samtidig noe avgjørende om vårt samfunn, samt om dagens regjering. Slik reguleringen av den fantastiske Mardølafossen, og protestene mot dette, sa noe avgjørende om Norge i 1970. Slik også utbyggingen av Alta- og Kautokeinovassadraget senere i tiåret viste hva slags prioritet man dengang ga samene og deres rettigheter.

«Lokalsak og ankesak»

Det er ikke først og fremst Stoltenbergs dobbeltkommunikasjon eller den problematiske miljøpolitikken som her avsløres. Det som mer har blitt avdekket, er SVs maktesløshet i regjering. Maktesløsheten er kanskje ikke så overraskende, med tanke på den svekkede posisjonen partiet har fått etter fjorårets svake valgresultat. Ei heller med tanke på partileder Kristin Halvorsens beitebytte fra mektig finansminister til kunnskapsminister.

Men det virker som SV-lederen nå «mangler sprut», som hun selv har sagt om sin egen rødgrønne regjering. Se bare hva hun påsto torsdag 5. august overfor Dagsavisen: «Dette er først og fremst en sak med et stort lokalt engasjement i Hordaland.»

Tja. Det samme lokalengasjementet kunne man jo si om Mardøla, Alta-elva og enhver veiutbygging. Men også Hardanger-mastene ble en symbolsak der lokalengasjementet lett ble forvandlet til et nasjonalt, og potensielt internasjonalt, engasjement.

Tirsdag 10. august legger så Halvorsen ut en pressemelding: «Jeg er glad for at Ap og Sp nå kommer folk i Hardanger, miljøbevegelsen og SV i møte.»

Spørsmålet er om hun burde inkludere seg selv i denne setningen, med tanke på at hun fem dager tidligere – da miljøvernerne trengte støtten som mest – uttalte:

«Dette er en ankesak som må avgjøres av Olje- og energidepartementet. Vi har ikke til hensikt å endre spillereglene for den saksgangen.

– Så dere har gitt opp å endre vedtaket?

Da må det i tilfelle være noen andre prosesser som gjør at man vurderer saken på nytt. Men jeg kan ikke se hva slags prosesser det skulle være nå,» sa Halvorsen til Dagsavisen.

Partiinstrukser

Den prosessen som SV-lederen ikke så, het altså Jens Stoltenberg – hennes egen regjeringssjef.

Samtidig sendte partikontoret ut instrukser til sine lokalpolitikere om å si følgende, ifølge Klassekampen:

«Denne saken er nå endelig avgjort, og det vil uansett ikke være flertall i Stortinget for å endre framgangsmåten når det gjelder kraftlinja i Hardanger.»

Og på spørsmål om fortsatt regjeringsdeltakelse skulle SV-politikere svare slik:

«Vi har mer gjennomslag i miljøpolitikken enn det størrelsen vår skulle tilsi, og hvis vi ikke hadde vært i regjering, hadde det allerede vært full oljeutvinning i Lofoten og ingen milliarder til gasskraftrensing på Mongstad. Å tre ut av regjering vil gi de kreftene som ikke ønsker en miljøvennlig framtid enda mer spillerom».

Men spørsmålet er vel så mye i hvilken grad SV med dagens regjeringsdeltagelse er med på å gi spillerom til de kreftene som ikke ønsker en grønn framtid. Det er tross alt første gang siden 1961 at Norge ikke har et parti til venstre for Ap representert på Stortinget. Uten en parlamentarisk venstreopposisjonvenstreopposisjon kommer all kritikken mot regjeringen fra høyre. Det igjen skaper lettere grobunn for en utradering av mellompartier som Venstre og SV til fordel for Høyres og Frps vekst.

De første fire år gikk greit for SV i regjering, men den stadige kamelslukingen har tydeligvis medført regjeringsslitasje. Når partiledelsen ikke tidligere så det dypt problematiske med Hardanger-mastene – men i praksis lot lokale Ap-ordførere og nasjonale medier styre protestene – synes det som om partiledelsen har mistet store deler av kontakten med grasrota, sine egne lokallag og miljøbevegelsen.

Gitt at dagens utvikling med stadig mer Ap-kontroll over regjeringen fortsetter, synes det beste for SV å være å trekke seg fra regjeringen. Og viktigere: Et brudd fra dette opprinnelige opposisjonspartiet kan være det beste for deres egne til å si hva de egentlig mener om så mange sentrale sakene innenfor miljøvern, klimakamp, asylpolitikk og transnasjonale spørsmål.

Halvorsens avgang

En slik uttreden kan vanskelig skje nå, men det vil være vanskelig å tenke seg at det vil være strategisk lurt for et stadig mer presset SV å tviholde på regjeringstaburettene fram til stortingsvalget høsten 2013. Den beste strategien kan være å gå ut av regjering en gang etter neste års kommunevalg, muligens våren 2012.

Halvorsen skal i høst gi beskjed om hun vil stille til valg som partileder for nok en periode, etter å ha ledet partiet helt siden 1997. Det vil være naturlig at hun overlater roret til nestemann – det ligger an til å kunne bli en av nestlederne Audun Lysbakken eller Bård Vegar Solhjell – etter høsten 2011. Da vil det også kunne bli en ny start for partiet og den nye lederen hvis man velger å forlate regjeringskontorene til fordel for å finne seg selv, og dermed finne fram til en praktisk politikk som bedre kan målbære grasrotorganisasjonenes kampsaker.

SV har vist at de kan styre, at de kan ha en hånd på rattet og at de kan si «stø kurs» med Stoltenberg. Nå trenger landet et stortingsparti som også kan stake ut en mer bærekraftig politikk på vegne av idealistisk orienterte folk flest.

En uttreden før 2013 kan bli en ny start for partiet og en ny leder.

---
DEL