Krevende forsoning

Alle tror skjeggete stammeledere er de mest kvinnefiendtlige i Afghanistan. Men nå i juni fant jeg ut at det største problemet er glattbarberte storbymenn.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

KABUL, AFGHANISTAN. Kabul-regjeringen trenger stadig nye måter for å overbevise det internasjonale samfunnet om å få mer støtte.

Karzais regjering prøver nemlig å berolige sine allierte, så vel som sine potensielle fiender, om at Afghanistan er en enhetlig nasjon som kan spille en ledende rolle i en framtidig fredsprosess.

Slik sett var Det nasjonale fredsrådet («The National Consultative Peace Jirgah», NCPJ), fra 1. til 4. juni, nødvendig for myndighetene. Slik kan Karzais folk vise at de har en viss støtte for handlingene sine. Det fant jeg ut da jeg selv deltok der.

NCPJ anses for å være et nasjonalt fredsråd utgått fra afghanske myndigheter. Rådet ble da også boikottet av to rivaliserende grupper, Taliban og Hizb-e-Islami. Andre politiske grupperinger var heller ikke en del av rådet – noen hevder de ikke var invitert, andre mente dette var en juridisk svak prosess de ikke kunne være en del av. Lederen av NCPJ er utdanningsminister Farooq Wardak, en av president Karzais mest betrodde personer.

Bred deltakelse

Mangel på kvinnelig representasjon under de tidlige forberedelsene til Jirgahen fikk mye oppmerksomhet. Men lobbyvirksomhet fra afghanske kvinnelige ledere i det sivile samfunn, og senere fra Departementet for kvinners anliggende, resulterte i at flere kvinner ble med som medlemmer av sekretariat og som tilretteleggere under forberedelsene til rådet.

NCPJ inviterte afghanere fra 13 ulike områder som dekket mange deler av samfunnet. Deltakerne ble valgt gjennom ulike metoder. Ulema-rådet (jurister i islam og sharia-lovgivning, red.anm) ble for eksempel bedt om å velge et visst antall av sine representanter. Kjente kvinner ble invitert av departementet og et nettverk av afghanske kvinnelige aktivister.

Glemte grupper

En kategori som etter mitt syn manglet, var krigens ofre. I løpet av de siste årene har ofre, som under krigen har mistet familiemedlemmer, dannet grupper som krever rettferdighet for tapene. Ettersom dette absolutt handler om fred, ville det vært avgjørende å invitere disse og gi en stemme til dem som faktisk er direkte ofre for krigen.

Deltakelsen til disse gruppene, så vel som mennsker med funksjonshemninger, ville ha gitt NCPJ en legitimitet det nå manglet.

Skeptiske kvinneaktivister

Etter NCPJs etniske retningslinjer ble de 1400 delegatene (200 var bare observatører) delt inn i 28 arbeidskomiteer. Komiteene var ganske representative i forhold til regioner, etnisiteter, kjønn og andre variabler. Derfor hadde komiteene et mangfold som førte til livlig diskusjon i mange tilfeller.

Det var 347 kvinnelige delegater ved fredsrådsmøtet. Dette inkluderte medlemmer av provinsrådet, kvinner med mye makt i stammene, kvinner fra sivile samfunn og kjente aktivister. Kvinner fra de frivillige organisasjonene (NGO-ene) var lenge i tvil om de ville være en del av NCPJ, eller vende ryggen til rådet. Resultatet ble at de, til tross for at det ikke fantes mye støtte for Karzais fredsråd, ble enige om at det ville være svært avgjørende for kvinner å delta: Ved sin tilstedeværelse ville de sikre at ingen beslutninger ville virke mot kvinner eller prinsippene i den afghanske grunnloven.

Flere konsultasjoner og møter ble holdt med kvinner på ulike nivåer: Det ble laget et skriv hvor kvinners posisjon i forhold til fred, forsoning og reintegrering ble påpekt.

Ydmyket for turbanen

Jeg syntes gruppedynamikken under møtet var spesielt interessant. Eller kanskje gruppa jeg var en del av bestod av spesielt interessante medlemmer. Etter én dag var det livlig diskusjon om hvordan man definerer fiender og hvor sterke disse fiendene er. Det var også interessant å lytte til diskusjonene om andre typer utfordringer:

«La oss være ærlige her,» sa en av de to eldre mennene som var i gruppa. «Hvor sterk er regjeringen så snart du kommer ut av de større byene?»

En delegat fra Laghman (en region vest i Afghanistan, red. anm.) delte hans syn om at bare fordi de har skjegg og turban blir de ransaket og ydmyket til stadighet. Dette er en grunn til at menn på landsbygda snur seg mot regjeringen og holder seg borte fra det politiske systemet. Nattlige raid, gjennomsøkning av hus og drap på uskyldige bleogså diskutert som grunner som gjør at enkelte slutter seg til Taliban.

Kontakt med Taliban

Kvinnene, 10 av 47 i min gruppe, bidro også til diskusjonen. En ung kvinne som representerte afghanske flyktninger fra Iran, reiste spørsmålet om hvordan man skal definere motstanderen sin.

«Hvis vi ikke vet hvem vi skal forhandle med, kan vi ikke vite hvordan vi skal gjøre det. Er det ikke sløsing med tiden vår å snakke om fred mens Taliban avviser enhver forhandling,» spurte hun.

En ung mann fra en sørlig provins responderte:

«De avviser det fordi ingen har gjort noe seriøst forsøk på å kontakte dem. Talibanere er også afghanere, de fortjener full rett til å være her, og til å leve fredelig i landet sitt. Selvsagt snakker vi ikke om Al-Qaida eller pakistansk Taliban, vi snakker bare om afghanere.»

Som svar på spørsmålet mitt om hvor enhetlig det afghanske Taliban er, fikk jeg flere svar som alle bekreftet at alt eller mye av det Taliban tar ansvaret for, er ordre fra Mullah Mohammad Omar (den enøyde Taliban-lederen som unnslapp amerikanske styrker i 2001, red. anm.). Én i gruppa understreket at all kontakt med Taliban derfor burde skje med de i høyere posisjoner, og ikke med de på lavere nivå.

Konservative intellektuelle

Dette var første gangen jeg opplevde å delta i et arrangement på nasjonalt nivå. Jeg har representert folket mitt utenfor Afghanistan i tolv år. Likevel var det veldig viktig for meg å «teste» mine egne synspunkter overfor mine egne, spesielt i forhold til folk fra provinsene. Selv om det var lite tid, rakk jeg å bli svært imponert over støtten jeg fikk for synspunktene mine fra menn fra landlige og fjerntliggende deler av landet.

Jeg forklarte for dem at kampen min handler om å gjøre Afghanistan kjent som én nasjon med ett navn og en mangfoldig identitet, som setter pris på mangfoldet mens det er stolt av samholdet. Alle støttet denne visjonen.

Noe annet jeg lærte, var at noen av våre landsmenn som hevdet at de var mer «moderate» og «liberale» enn de med turban og langt skjegg, var mer problematiske når det kom til kvinnelige temaer og til det å gi plass til kvinnene.

Dette var noe de fleste av kvinnene som forsøkte seg på å lede komiteene fikk erfare: De fleste av dem møtte ikke motstand hos de tradisjonelle mennene med turban fra landet, men heller hos barberte «intellektuelle» som bodde i hovedstaden og trodde de var mer demokratiske enn andre.

Orzala Ashraf Nemat er født i og bor i Kabul. Grunnlegger av den afghanske organisasjonen for kvinners og barns rettigheter. Mastergrad i utviklingsstudier fra London, valgt ut som en Young Global Leader 2009 i World Economic Forum.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL