– Vi vil bli oversvømt

Norges togradersmål i klimaforhandlingene er ikke tilstrekkelig for å unngå at vi oversvømmes, advarer lederne for små øystater.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når klimatoppmøtet starter i København 7. desember, er det noen av delegatene som kjenner ekstra godt hvor skoen trykker. Eller kanskje vi burde si hvor svømmeføttene trykker – og hvordan vannet stiger rundt beina på dem.

Derfor er Alliansen av små øystater (AOSIS) blant initiativtakerne til en ny kampanje som mener at ambisjonen for en global klimaavtale må være å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. I dag er det imidlertid det såkalte togradersmålet det er bredest enighet om.

– Mange politikere samler seg om togradersmålet, mens stadig flere vitenskapsmenn viser at dette ikke er tilstrekkelig til å unngå vesentlig havstigning, sier Matt Fitzgerald på telefon til Ny Tid fra USAs stillehavskyst i California.

Han er talsperson for aksjonen som kaller seg 350.org.

Bak kampanjen står blant andre Grenadas statsminister Tillman Thomas, som er leder for sammenslutningen av små øystater, den amerikanske forfatteren Bill McKibben, den britiske forfatteren George Monbiot og en rekke miljøvernere over hele verden.

Tallet 350 refererer til mengden klimagasser i CO2-ekvivalenter atmosfæren tåler før temperaturen stiger mer enn 1,5 grader. Ifølge klimaforskere er det 350 parts per million (ppm).


Bikket i 1989

Opp gjennom historien, fram til for 200 år siden, har konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ligget på cirka 275 ppm. Mens industrialiseringen har ført til velstandsvekst på deler av kloden, har også utslippene av klimagasser ført til at atmosfæren i dag inneholder cirka 389 ppm. Grensa på 350 ppm ble passert i oktober 1989.

Politikere som støtter togradersmålet, som den norske regjeringen, mener derimot at 450 ppm er et akseptabelt nivå. Da trenger ikke utslippsøkningen å flate ut før i 2015.

– Togradersmålet er etablert for å skape et minste felles multiplum, for å forsøke å få med alle. Men det er så stor forskjell på sannsynlig havnivåstigning som følge av 1,5 graders temperaturøkning og 2 graders økning, at dette i praksis handler om hvorvidt mange øystater vil være beboelige eller ikke i framtida, sier Matt Fitzgerald.

Det norske klimaforliket og den norske regjeringen mener togradersmålet er godt nok.

– Regjeringen mener det er svært viktig å ha høye mål for å begrense klimaendringene. Å begrense temperaturstigningen til to grader er allerede et svært ambisiøst mål, sier politisk rådgiver i Miljøverndepartementet, Audun Garberg, til Ny Tid.

Han henviser til at FNs klimapanel har utredet mulighetene for å redusere utslippene av klimagasser i sin siste hovedrapport, og at det mest ambisiøse målet de har utredet, er å begrense temperaturstigningen til to grader.

– Da må veksten i de globale utslippene snus til reduksjoner senest i 2015, og deretter må utslippene reduseres med mellom 50 og 85 prosent globalt. For industrilandene vil det bety utslippsreduksjoner på 80 til 95 prosent, i forhold til nivået i 1990. Vi har også lagt vekt på at det skal være gjennomførbart å begrense oppvarmingen til dette nivået, både teknisk og politisk. Bare i løpet av det siste året er det lagt fram flere analyser som viser at det er mulig å nå togradersmålet. Togradersmålet har fått stigende oppslutning, og senest i sommer anerkjennelse fra Major Economies Forum, hvor også store utviklingsland som Kina er med, sier Garberg.

– Ikke plass

– Atmosfæren har ikke plass til mer klimagasser, så enkelt er det. Hvis en global klimaavtale ikke blir mer ambisiøs enn togradersmålet, vil dette være første gang et verdensomspennende organ vedtar å sette noen under vann, sier Matt Fitzgerald.

Lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, sier følgende til 350.orgs nettsider:

«Som formann for FNs klimapanel (IPCC) kan jeg ikke komme med noen anbefalinger. Men som menneske støtter jeg grensa på 350 ppm helt og fullt».

Målet om å begrense konsentrasjonen til 350 ppm kommer opprinnelig fra en rapport utarbeidet av Dr. James Hansen, forsker ved NASA. Rapporten ble publisert i begynnelsen av 2008 og heter «Target CO2: Where Should Humanity Aim?»

Fram til begynnelsen av 1990-tallet tok mange forskere utgangspunkt i tallet 550 ppm, siden dette var det dobbelte av det før-industrielle nivået, og dermed lett å bruke som utgangspunkt for modeller. Ettersom tiden gikk, ble det klarere at terskelen måtte legges lavere, og mange begynte å operere med 450 ppm, eller to grader celsius, som mål. Men også dette var gjetninger, ikke basert på faktiske erfaringer.

I løpet av sommeren 2007 kom alarmerende rapporter om issmelting i Arktis, og det ble klart for James Hansen at vi allerede hadde krysset en grense. En rekke andre tegn pekte i samme retning: en topp i utslippene av metan, trolig fra permafrost som smelter, og rask og uventet forsuring av sjøvann. Alle disse tegnene indikerer det samme, mener Hansen: Uansett hvor den røde farestreken går, er vi allerede forbi den, selv om den atmosfæriske konsentrasjonen av CO2 bare er 390 ppm.

Derfor skriver Hansen at 350 parts per million CO2 er den øvre grensen, hvis vi ønsker å ha en planet «lik den som sivilisasjonen utviklet seg på, og som livet på jorden er tilpasset». En konstant strøm av nye rapporter støtter denne konklusjonen. Sist uke kom en ny rapport fra havforskere, som viser at langsiktig atmosfæriske nivåer over 360 ppm vil ødelegge korallrev over hele verden.

– 350 er det er det viktigste tallet i verden, og jeg vil oppfordre alle i Norge til å lære seg hva dette tallet innebærer, avslutter Matt Fitzgerald.

debatt@nytid.no

---
DEL